Eggen tar feil om korrupsjon i bistanden

Tore Westberg

Bosatt i Nairobi, Kenya

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Øyvind Eggen er redaktør av Artikulert som utgis av Anonyme Byråkrater AS. Han er selvsagt avhengig av debatt om offentlig sektor, og det har han klart gjennom å sette spørsmålstegn ved nulltoleransen for mislighold og korrupsjon i norsk bistand.

Både i debattinnlegget hans i Panorama Nyheter og den etterfølgende debatten med utviklingsminister Tvinnereim på Dagsnytt 18 (14.01.25) oppfordrer han UD og Norad til å si: «Nei, vi vil ikke følge opp Riksrevisjonens kritikk.»

Riksrevisjonens rapport i desember dreide seg om at «samlet sett er forvaltningens håndtering av risikoen for økonomiske misligheter i bistanden ikke så effektiv som den kunne og burde ha vært». Begrepet mislighold går som en rød tråd gjennom rapporten.

Skaper forvirring om korrupsjon

Eggen forsøker både i Panorama og på Dagsnytt 18 å skape forvirring om begrepet korrupsjon, og hevder at små beløp ikke må blandes med store underslag på bistands-organisasjonenes Wall of shame. 

Det Eggen benevner Wall of shame er de kvartalsvise rapportene som UDs kontrollenhet kaller «Oversikt over rapporter om økonomiske mislighetssaker». Begrepet korrupsjon er heller ikke nevnt i denne overskriften, men Eggen forsøker å få oss til å tenke «korrupsjon».

Han hevder helt riktig at det ikke finnes noen 100 prosent tiltak mot korrupsjon og mislighold, men denne lista er jo et bevis for at arbeidet høster frukter.

Les også: Vi trenger ikke mer, men mindre kontroll over bistanden

På Dagsnytt 18 latterliggjør Eggen oversikten ved å trekke fram at et beløp på 480 kroner var nevnt. Men han unnlater å fortelle at denne oversikten for 2024 inneholder kun ett beløp under 1000 kroner, og at de resterende 27 sakene har et gjennomsnittbeløp på 172.000 kroner.

Det er ikke seriøst å bevisst villede norske skattebetalere slik. Nøkkelord som går igjen på lista er underslag, svindel, bedrageri, manglende dokumentasjon og dobbelrapportering av utgifter, begreper som de fleste erfarne bistandsarbeidere har vært innom under feltarbeid.

La meg være litt pirkete og ta fatt i den «latterlige» saken hvor en lokalt ansatt sjåfør svindlet til seg 480 kroner via bensinregninger. I Eggens norske verden får du kanskje 3–4 øl på byen for dette beløpet.

Vi trenger ikke mer kontroll, men mer kompetanse i bistanden

I Malawi kan dette utgjøre halvparten av en sjåførs månedslønn. Norske bistandsmidler er «gratispenger» som mange vil ha en liten bit av, og vi opererer i miljøer hvor det er minimal tillit og hvor økonomisk utroskap er vanlig. Det finnes ikke en liten kiosk eller et stort selskap i Afrika som ikke tar økonomiske kontroller alvorlig.

Norske organisasjoner opererer i land hvor det finnes titusenvis av arbeidsledige personer med både utdanning og erfaring i økonomikontroll. Dette trenger ikke ta ressurser bort fra planlegging, utførelse og evaluering av innholdet i bistanden, hverken lokalt eller i Oslo.

Bistandsbyråkrater som har en lang samfunnsvitenskapelig utdanning og kanskje har et iboende ønske om å «redde verden», drømmer ikke mye om den delen av arbeidet som utgjør pengekontroll.

Positiv utvikling

Da jeg på 80-tallet var økonomiansvarlig i Redd Barna, var vi ekstremt opptatt av at økonomirapporteringen til Norad skulle være god.

Tallene var basert på lokale systemer, gode håndbøker, dyktige regnskapsfolk og ikke minst lokale revisorer i tillegg til vår hovedrevisor i Oslo.

Da jeg noen år senere fikk innblikk i en Norad-stasjon i ett av våre samarbeidsland i Afrika, ble jeg sjokkert over hvor lite fokus og kompetanse det var innen økonomistyring.

Jeg kommenterte mine funn i Bistandsaktuelt (dagens Panorama Nyheter) nr. 8/2003 og 2/2004, og daværende direktør i Norad, Tove Strand, engasjerte seg positivt i debatten.

I 2007 ble UDs kontrollenhet opprettet, nulltoleranse for korrupsjon ble offentlig politikk og det ble mer fokus på økonomikontroll både hjemme og ute.

Fra 2008 og utover opplevde jeg gjennom konsulentoppdrag at utsendte fra Norad og UD hadde både kompetanse og fokus uten å tape av syne det operative bistandsarbeidet.

Nulltoleransen gir resultater

Eggen hevder i forbindelse med at misbruk avdekkes at det ofte sies «at korrupsjon rammer de fattigste hardest, men i slike tilfeller kan det faktisk hevdes at nulltoleranse rammer de fattigste hardest».

Kan man sette det mer på hodet? Trenger vi en ny snillismedebatt i bistanden?

Hvis en bistandsmottaker opplever mislighold av norske skattebetaleres penger, må det selvsagt få konsekvenser.

Det er den aktuelle organisasjonen som må ta ansvar for at misligholdte midler ikke når de fattige. De tilbakebetalte pengene går jo til andre trengende i slike tilfeller.

Norsk bistand får både berettiget og uberettiget kritikk, men la oss være stolte av at vår nulltoleranse-politikk har gitt både resultater og en kraftig signaleffekt.