Det er viktig at noen varsler for at bistandspenger på avveie skal avsløres. Bildet av en afghansk mann som teller kontanter i Kabul, er kun ment som illustrasjon og viser ikke kritikkverdige forhold.

Foto: Saifurahman Safi / Xinhua / NTB

Meninger:

Når kritikkverdige forhold i bistanden varsles og ikke varsles om

Jeg har flere ganger varslet om kritikkverdige forhold i bistanden. Det har gitt meg både positive og mindre positive erfaringer, men viktigere, har det vist meg hvor viktig det er at bistandsarbeidere tør å varsle.

Publisert 12.06.2024 - 09:19 Sist oppdatert 12.06.2024 - 10:15

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Rie Lukowski

Bistandsarbeider, menneskerettighet-jurist og sosialpedagog

Jeg har jobbet som bistandsarbeider for ulike skandinaviske bistandsorganisasjoner i 22 år, først og fremst i afrikanske land og i Palestina.

Etter alle disse årene vet jeg hvor viktig åpenhet er for at bistanden skal fungere som tiltenkt, og viktigheten av at noen varsler når bistanden ikke gjør det.

Varsling er også tett knyttet til ytringsfriheten, og retten til å varsle er nedfelt i Arbeidsmiljøloven. Det har «stor verdi for arbeidsplassen og samfunnet, siden det handler om at arbeidstakere som kjenner virksomheten godt, sier ifra om kritikkverdige forhold på sin egen arbeidsplass. Dermed kan god takhøyde for varsling også bidra til å forebygge nye kritikkverdige forhold», ifølge Arbeidstilsynet.

Men selv om varsling er ett av de viktigste instrumentene vi har for å avdekke kritikkverdige forhold i bistanden, har det vært stor forskjell på organisasjonene jeg har jobbet i når det gjelder varslingssystemer, og om det er kultur for å ytre seg fritt og for å varsle.

Dette kommer også frem i Panorama sin artikkelserie om varsling med utgangspunkt i saken «Seks varslere slår alarm om norsk organisasjon». I en av sakene forteller Norads granskningsleder Svend Skjønsberg om varierende grad av profesjonalitet hos bistandsorganisasjoner når det gjelder det å behandle varsler, samtidig som han understreker viktigheten av varslere for å avdekke penger på avveie.

Når terskelen for å varsle om kritikkverdige forhold blir for høy eller for belastende, innebærer det ikke bare svikt mot målgruppen og organisasjonens opprinnelige formål, men også svikt mot ytringsfriheten som verdi og tap av økonomiske ressurser.

Mine erfaringer som varsler

Mye tyder på at det finnes mange som vet om kritikkverdige forhold i bistanden som har lyst til å varsle av etiske årsaker, men som oppfatter belastningen ved å varsle som stor.

Det kan den være. Som bistandsarbeider i en organisasjon, har jeg opplevd å få trusler fra en samarbeidspartner i et mottakerland, og varsle om dette, uten at det ble tatt tak i av organisasjonen jeg var ansatt i. For mitt vedkommende endte det med at jeg valgte å slutte i jobben. Samtidig fikk programmet fortsette. Jeg tok også kontakt med giveren etter hjemkomsten uten at dette medførte konsekvenser for verken bistandsorganisasjonen eller programmet på det daværende tidspunkt.

Det tok nesten fem år før saken ble avdekket av en stor avis etter tips fra noen.

Med andre bistandsorganisasjoner har jeg opplevd liten vilje til å ta varsler på alvor, enten det varsles om ansatte ved landkontoret, samarbeidspartnere eller bruken av midler, som høye administrasjonskostnader.

Men samtidig som noen bistandsorganisasjoner velger å ignorere varsler, fordi de tror at det vil beskytte dem og partnerne deres, har jeg også hatt gode erfaringer med å varsle.

Og de fleste av organisasjonene jeg har jobbet for, har vært åpne og villige til å motta varsler og til å ta nødvendige grep avhengig av undersøkelsens konklusjon. Det kan være tiltak som avslutning av samarbeid med den lokale samarbeidsorganisasjonen, utvikling av bedre varslingsverktøyer, styrking av dialogen med aktørene, bedre oppfølging av programmet og bedre rutiner og prosedyrer ved både landkontoret og hovedkontoret.

Grunner til at ikke flere varsler

Etter min erfaring og oppfatning er det flere grunner til at noen velger å ikke varsle om kritikkverdige forhold.

Som det også kommer frem i Panorama, kan det å varsle i ytterste konsekvens være direkte livsfarlig, spesielt for ansatte i utviklingsland. Redaktør Elisabeth Onsum skriver i lederen sin i Panorama at «når få er villige til å ta belastningen her hjemme, vil det sitte langt inne for lokalt ansatte i utviklingsland å risikere livsgrunnlaget for seg og familien».

Onsum viser også til en Fafo-rapport fra 2022 som slår fast at det å si fra om kritikkverdige forhold er en «risikosport» på tross av lovendringer i Norge. Rundt to av ti arbeidstakere sanksjoneres, og fire av ti svarer at ingenting skjedde da de varslet om kritikkverdige forhold til noen som hadde myndighet til å gjøre noe med det. Dette, samtidig som utfordringene ved bruken av instrumentet varsling, er vi nødt til å erkjenne når vi oppmuntrer flere til å varsle.

En annen grunn, er at det kan være vanskelig å påvise mislighold på tross av mange «røde flagg», og ansatte velger derfor å tie ved ikke å ha konkrete beviser.

Andre igjen, kan oppfatte det som illojalt mot sin arbeidsgiver å varsle og er samtidig redd for konsekvenser av varselet, som mistillit fra arbeidsgiveren/organisasjonen samt økonomiske konsekvenser.

Sist, kan en årsak til at få velger å varsle, rett og slett være at arbeidsplassen ikke fremmer en kultur for varsling og ytringsfrihet.

Arbeidsgivers ansvar

Erfaringer viser at det ikke er nok at det finnes gode varslingsverktøy. Boken «De modige – historier om varsling» av Tarjei Leer-Salvesen og innlegget til Elisabeth Onsum belyser dette.

Når terskelen for å varsle om kritikkverdige forhold blir for høy eller for belastende, innebærer det ikke bare svikt mot målgruppen og organisasjonens opprinnelige formål, men også svikt mot ytringsfriheten som verdi og tap av økonomiske ressurser.

Det er arbeidsgivers sitt ansvar at det bygges kultur for varsling og ytringsfrihet på arbeidsplassen. Når vi nå vet at det kan medføre store belastninger for den enkelte å varsle og spesielt i et miljø som ikke har en kultur som oppmuntrer til åpne ytringer er det ikke uten grunn at Tarjei Leer-Salvesen kaller varslerne for «de modige».

Flere vil varsle om det er kultur for det

Min egen erfaring som varsler, er at responsen ofte avhenger av organisasjonens kapasitet og innstilling til de utfordringer som et varsel ofte innebærer for organisasjonen.

En ledelse med stor kapasitet, som er åpen og ydmyk og villig til å lytte og ta nødvendige grep, vil også oppmuntre ansatte til å stå frem og varsle.

Jeg skriver dette innlegget med et håp om at det vil bidra til at varsling i større grad settes på dagsordenen, og at vi får gode og åpne diskusjoner omkring viktigheten av varsling, samt det å ha en åpen kommunikasjon på arbeidsplassen.

Dette vil forhåpentligvis føre til at varsling ses på som et nødvendig og vanlig verktøy. I tillegg til å ha effektive systemer for varsling, krever dette også gode dialoger omkring verdier og hvordan vi setter disse ut i praksis (walk the talk) i samarbeid med alle aktører.