Nulltoleranse for korrupsjon, ikke alle mulige avvik

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Øyvind Eggen

Redaktør i Artikulert og tidligere leder for Kunnskapsbanken i Norad

Tore Westberg hevder 27. januar at jeg tar feil om korrupsjon. Det er fristende å forsvare seg mot hans karikering og mistenkeliggjøring av mine motiver, men la oss heller snakke om korrupsjon.

Korrupsjon er å gi eller motta bestikkelser eller lignende (Store norske leksikon og Straffeloven), men også mange andre former for misbruk av makt i betrodde stillinger for privat gevinst (Transparency International).

Hvis en norsk organisasjon blir svindlet av egne ansatte, er det normalt tyveri eller bedrageri. Noen typer svindel er også korrupsjon, ikke minst hvis det innebærer misbruk av en betrodd stilling. 

I bistandens dagligtale omtales all intern svindel som korrupsjon, og samme nulltoleranse gjelder. Den gjelder også hvis en organisasjon blir lurt av eksterne kriminelle, roter med regnskapet eller bruker penger på andre måter enn avtalt – selv om ingen i organisasjonen har tjent på det personlig.

Alt dette er uakseptabelt, men det er ulike fenomener som krever ulik tilnærming.

Poenget i innlegget mitt i Panorama var at nulltoleranse mot nesten alle økonomiske avvik kan stå i veien for alt det andre som kreves for at bistanden skal bli god – og det gjelder også kampen mot korrupsjon.

Bistanden er for dårlig på korrupsjon

Jeg synes norsk bistand er for dårlig til å håndtere de verste formene for korrupsjon; den som gjennomsyrer og ødelegger mange samfunn, men som sjelden er sporbar i økonomisystemet. En av bistandens viktigste og vanskeligste oppgaver er å sikre at bistand bidrar til å redusere og iallfall ikke forsterke denne.

Les også: Kirkens Nødhjelp-ansatt arrestert, siktet for grov korrupsjon

Det krever kunnskap om landkontekster, institusjoner og aktører, og dybdeforståelse av hva som faktisk skjer når bistanden treffer et samfunn. Oppmerksomheten må være på de utilsiktede effektene av bistanden, ikke bare på planlagte resultater og eventuelle avvik fra forhåndsbestemte indikatorer og budsjettet. Og det kreves evne og vilje til å respondere raskt når endring skjer eller mistanker oppstår.

Slikt har dårlige vekstforhold i et forvaltningsregime der ambisjonen er å unngå avvik.

Kunnskapsarbeidet som trengs, er heller ikke prioritert i Norad for tiden; oppmerksomheten er på oppnådde resultater av enkelttiltak og ikke bistandens samlede virkning i et samfunn. I teorien er det ingen motsetning mellom å få de aller beste effektevalueringene og samtidig bidra negativt til korrupsjon.

Rydde i begreper

Les også: Eggen tar feil om korrupsjon i bistanden

Det er derfor jeg tar til orde for å rydde i begreper, noe Westberg kaller «å skape forvirring om korrupsjon». 

Jeg forholder meg til vanlige definisjoner av korrupsjon, mens Westberg og mange bistandsfolk bruker et korrupsjonsbegrep som inkluderer de fleste økonomiske avvik.

Jeg tror at ubevisst begrepsbruk har tillatt at det som ble lansert som nulltoleranse mot korrupsjon for rundt 20 år siden, er blitt nulltoleranse mot de fleste former både for økonomisk mislighold og andre avvik. Riktignok har UD og Norad – altfor sent – nå ryddet opp i begrepene, men angriper fortsatt ulike problemer på samme måte.

Det svekker kampen mot korrupsjon fordi mange ulike fenomener som krever ulik tilnærming og ulike kunnskapskilder, håndteres på samme måte.

Les også: Bistandens kontroller og revisjoner må ha bedre rutiner for rettssikkerhet

Gode formål i konflikt

Vi må selvsagt ha streng kontroll med bistandsmidlene. Men bistand er ikke skjermet fra det som gjelder i alle andre samfunnsspørsmål; Gode formål er ofte i konflikt med hverandre. Mer kontroll gjør bistanden dårligere til å løse andre utfordringer – inkludert andre former for korrupsjon.

Det finnes derfor et punkt der det er for mye kontroll. Dette er en institusjonell naturlov. Vi kan være uenige om når, men punktet finnes. Det må vi kunne diskutere, uten at både motivasjon og kompetanse trekkes i tvil hos den som mener vi er kommet forbi punktet allerede.

Westberg snakker om to perioder: 1980-tallet og 2004–2008. Ingen er uenig i at det var for lite kontroll da, spørsmålet er når det blir nok og kanskje for mye.

Les også: Feil premisser for Asle Tojes kritikk mot norsk bistand

I min historieskriving er det først for noen få år siden at kontrollregimet «gikk for langt», men det sporet av lenge før det, fordi korrupsjon og andre avvik ble tenkt på og omtalt som omtrent det samme. Derfor er definisjonene viktig.

Beløpene er uviktige

Når Westberg gjør et poeng ut av at 27 saker av hva jeg omtalte som bistandsbransjens Wall of shame, hadde et gjennomsnittsbeløp på 172.000, er det misvisende fordi noen få store beløp trekker opp snittet. Halvparten av sakene på lista er på under 47.000 og én tredel under 10.000 kroner. 

Men beløpene er uviktige. Hvis det minste beløpet på 480 kroner hadde vært en bestikkelse, ville det vært skandaløst. Norad måtte ha reagert, helst med bøter til bistandsorganisasjonene framfor stans i bistand til målgruppene. 

Men de fleste små beløp handler om ansatte som stjeler fra egen arbeidsgiver, og noen store beløp skyldes at organisasjonen er svindlet av profesjonelle kriminelle. Dette er også uakseptabelt, men det krever en annen tilnærming enn hva som kreves for å bekjempe korrupsjon – og nulltoleranse er ønsketenking.