Meninger:
Feil premisser for Asle Tojes kritikk mot norsk bistand
Forsker og kommentator Asle Toje gjør seg viktige og interessante refleksjoner om norsk bistand til Ukraina. Men han utelater viktige momenter.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Tidligere diplomat til Ukraina og Palestina og forvaltet Afghanistan-bistand for Norad mellom 2005–2015
Asle Toje stiller i en kronikk i Aftenposten spørsmål om hvordan Norge kan hevde å ha nulltoleranse for korrupsjon når Norges bistand gjennom mange år har strømmet til Afghanistan og Palestina, der korrupsjonen er utstrakt.
Basert på disse to eksemplene mener Toje at Norge risikerer å skade og ikke hjelpe Ukraina, der korrupsjon også er et samfunnsproblem, om vi er mer opptatt av å bli kvitt bistandspengene våre enn å sikre at pengene ender opp på rett sted.
Eivind Vad Petersson i UD svarer at risikoen er større ved å ikke hjelpe Ukraina fordi «Russlands krig mot Ukraina truer våre nasjonale interesser».
Jeg har selv forvaltet norsk bistand til Afghanistan for Norad mellom 2005 og 2015, og tjenestegjort for Norad som Norges bistandsråd ved Representasjonskontoret til palestinske myndigheter fra 2000 til 2003 og for UD i en tilsvarende stilling i Ukraina fra 2016 til 2020.
På bakgrunn av erfaringene mine fra alle Tojes tre eksempler, mener jeg å ha grunnlag for å si at viktige momenter mangler i debatten. Jeg er i og for seg enig i at Norge bør trekke på erfaringene fra Afghanistan og Palestina, men det bør gjøres med et kritisk blikk.
Gjennomgående var Verdensbankens tilbakemelding at bistanden i liten grad var en del av Afghanistans betydelige korrupsjon.
Korrupsjonen i Afghanistan skyltes i liten grad bistand
Afghanistan var i mange år den viktigste mottakeren av norsk utviklingsbistand. En stor del av de norske bistandsmidlene gikk via FN og Verdensbank-styrte fond.
Gjennomgående var Verdensbankens tilbakemelding at bistanden i liten grad var en del av Afghanistans betydelige korrupsjon.
Afghanistan har en sterk tradisjon for et desentralisert styresett. Ikke minst topografien, svak infrastruktur og et statsstyre nedarvet fra flere persiske imperier og de islamske kalifatene, som i flere perioder dominerte hele eller deler av landet. Det var mongolene under Genkhis Khan som brakte den sentralistiske modellen fra Kina.
På Bonn-konferansen i 2001, etter at amerikanerne hadde startet bombingen, vedtok man å bygge på en sentralistisk modell. Årsaken var nok ønsket om å få kontroll med alle de regionale krigsherrene, som hadde etablert seg i tiden etter Sovjets invasjon i 1979 og gjennom den vestlige støtten til Mujahedin.
I 2020 nedsatte den amerikanske kongressen Afghanistan Study Group som skulle se på amerikanske, strategiske interesser i kjølvannet av Bush-administrasjonens avtale om uttrekning fra Afghanistan innen 1.mai 2021.
De konkluderte blant annet med at den vestlige alliansen hadde oversett og ikke tatt hensyn til historiske forhold, som landets desentraliserte statsstyre og nedarvede demokratiske tradisjoner, som Aleksander den store bemerket da han dro gjennom landet 330 år før vår tidsregning.
Amirer, konger, presidenter og statsoverhoder har i hele landets eksistens siden 1747 vært avhengige av tilgang på midler for å sikre lojalitet fra lokale ledere.
I årene etter Afghanistans etablering som en moderne stat i 1747, fikk de dette fra krigstokt på det indiske subkontinentet og skattlegging av blant annet Punjab og Kashmir.
Senere ble det finansiell støtte fra Storbritannia, som ønsket en viss kontroll i konkurransen med tsar-Russland. Spesielt etter andre verdenskrig har landet mottatt stadig mer internasjonal bistand, ikke minst fra USA (i sør) og Sovjetunionen (i nord), kanskje unntatt perioden med sovjetisk okkupasjon fra 1979 til 1989 og under Taliban-styret fra 1996 til 2001.
Etter 2001 har bistandspengene strømmet inn. For både Hamid Karzai og Ashraf Ghani hadde det samme behovet som tidligere ledere å tilby utviklingstiltak eller ren økonomisk støtte for å sikre lojalitet. I den «norske» provinsen Faryab kanaliserte ledelsen utviklingsmidler til majoritetsbefolkningen usbekerne, og i langt mindre grad til de pashtunske lommene langs grensene. Denne befolkningen ble derfor lette å mobilisere til Taliban, som jo utgikk fra de pashtunske områdene sør og øst i landet.
The Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (SIGAR), ledet av John Sopko, ble nedsatt av USAs kongress for å løpende vurdere landets diplomatiske-, militære- og utviklingsrettede bistand til Afghanistan. Og rapportene deres viser eksempler på korrupsjon og overføringer til lokale ledere, inkludert i Taliban, for å sikre transport av blant annet våpen og mat.
SIGAR-leder Sopko uttalte også at amerikanske myndigheter hadde løyet for det amerikanske folket om hva de faktisk oppnådde i Afghanistan. Jeg spør meg derfor om ikke norske myndigheter også har forsøkt å gi et bedre bilde av hva man oppnådde og ikke minst lærte av engasjementet.
Sopko uttalte at amerikanske myndigheter hadde løyet for det amerikanske folket om hva de faktisk oppnådde i Afghanistan. Jeg spør meg derfor om ikke norske myndigheter også har forsøkt å gi et bedre bilde av hva man oppnådde og ikke minst lærte av engasjementet.
Norges engasjement i Palestina
Med Oslo-avtalen fikk Norge en meget spesiell rolle når det gjelder Palestina. Norge ble leder av samordningsrådet Ad Hoc Liaison Committee (AHLC), der både Palestina og Israel deltok i tillegg til en rekke sentrale givere. En av grunnene var at USA ikke ønsket at EU skulle få denne rollen, og valget falt derfor på Norge, som nå har ledet AHLC i 30 år.
Oslo-avtalen ble en blomst i knapphullet til Norge. En posisjon som gjorde Norge interessant internasjonalt. Mange dører i Washington, London, Brussel og Paris har åpnet seg om helt andre spørsmål enn Palestina. Dette har vært noe Norge har hegnet om.
Som noen av de største bistandsgiverne var det som oftest USA, som en politisk og økonomisk viktig aktør, og Norge, som leder av AHLC, som ledet den internasjonale tilstedeværelsen.
Igjen ga Verdensbanken informasjon om at bistanden ikke var del av den korrupsjonen som utviklet seg i det palestinske lederskapet.
Da Yassir Arafat kom tilbake fra eksil etter at Oslo-avtalen var undertegnet for 30 år siden, utviklet han et lederskap hvor ulike sentrale aktører fikk monopol på import av drivstoff, mel, tobakk og annet. Om de ikke fulgte Arafats beslutninger, risikerte de å miste monopolrettighetene, som hadde gitt gode muligheter for nettopp korrupsjonen.
Rådet om å organisere ledelsen i de palestinske områdene, okkupert av Israel i over 36 år i 2003, kom blant annet fra Israel og den israelske fagbevegelsen Histadrut. Både Israel og Arafat så seg tjent med en slik modell.
I dag har den palestinske ledelsen under Muhammad Abbas mistet all legitimitet i det palestinske folket. Giverne støtter fortsatt og sikrer midler som den palestinske ledelsen kan sko seg på. Oslo-avtalen framstår som det største forræderiet mot det palestinske folket etter FNs vedtak i 1947 om å dele det britiske mandatet Palestina i en jødisk (52 prosent) og en arabisk stat (48 prosent)
Bruke erfaringene i Ukraina-bistanden?
Hvilke erfaringer kan Norge bygge på i sine ambisiøse planer for bistand Ukraina?
1. De må skjele til den lange historien. Helt siden de første tsarene har Russland, Sovjet og Russland siden 1991 sett på Ukraina som en integrert det av det russiske imperiet. Dagens ukrainske motstandskamp er en kamp for å overleve som en fri stat. Det dreier seg ikke kun om dagens okkuperte områder.
2. Ukraina har, som Afghanistan, historisk vært desentralisert. Jobben med å utvikle en samlende nasjonalfølelse er ikke sluttført, selv om den russiske invasjonen i februar 2022 har bidratt sterkt til å styrke den. For bistandsaktører blir det viktig å ha kontakt med sentrale og lokale myndigheter når prioriteringer skal gjøres.
3. Verken Verdensbanken, Europarådet, EU, FN eller OSSE er ufeilbarlige aktører. Siden Norge i stor grad overfører midler gjennom disse, må bruken følges nøye.
4. Kanalisering gjennom sentrale myndigheter er viktig. De skal drifte alle statsfunksjonene, som helse og utdanning under krigen og etterpå, og påse at kontakten med lokale myndigheter er ivaretatt.
5. Støtt sivilt samfunn og media. De er kritiske aktører overfor myndighetene. De bidrar til å avdekke korrupsjon. Husk ulike språklige og etniske minoriteter, som romfolket. LHBTQI+-samfunnet må ikke glemmes fordi det er krig.
6. Gjenoppta støtten til omskoleringsprogrammet for tidligere militære. Utfordringene nå er større enn noen gang. Vi kan ikke forvente at myndighetene, slik planen var i 2020, skal ta fullt ansvar.
7. Styrk samarbeidet mellom universiteter i Ukraina og Norge.
8. Sikre nok ressurser, norske diplomater, bistandsmedarbeidere og dyktige ukrainere tilknyttet ambassaden til å følge opp bistanden, både den bilaterale og den multilaterale.
Uvettig bistand vil, som Asle Toje skriver i kronikken sin i Aftenposten, ikke tjene Ukrainas framtid. Slik bistand vil ikke tjene ukrainske myndigheters innsats for å bygge en samlende nasjonalfølelse i et sammensatt land, styrke arbeidet med å redusere korrupsjonen, eller legge forholdene til rette for at myndigheter og lokalsamfunn kan ta ansvar for gjenoppbyggingen.
Derfor bør det trekkes på erfaringene fra Afghanistan og Palestina (og andre land), men bruk disse erfaringene med et kritisk blikk.
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.