Bistandens kontroller og revisjoner må ha bedre rutiner for rettssikkerhet

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Overskriften i dette innlegget har blant annet bakgrunn i en sak i Tanzania, som omhandlet en lokal organisasjon vi kjenner godt.

I denne saken mistet tusenvis av unge mennesker rettighetsbaserte tilbud, noe som er alvorlig i seg selv. Men det finnes også andre eksempler i norsk og internasjonal bistand der målgrupper har mistet tilgang til humanitær nødhjelp – og hvor liv har gått tapt grunnet unødvendig avslutting av programmer.

Tanzania-saken

I korte trekk var vår sak som følger:

Et varsel om mulig korrupsjon i en idrettsorganisasjon i Kenya førte til revisjon av tilsvarende søsterorganisasjoner også i Kenya, Tanzania og Uganda.

En revisjon foretatt av revisjonsfirmaet PwC på oppdrag fra Norad fant noen kritikkverdige forhold, men avdekket ikke «korrupsjon» i Chrisc Tanzania. Derimot avviste PwC-revisorene uten forklaring mye fremlagt dokumentasjon som organisasjonen la fram som underlag for sine regnskapsførte utgifter.

Revisjonsrapporten definerte samtidig alle leverandører som «fiktive» og antydet i tillegg at aktiviteter ikke eksisterte.

Vi mener at den nevnte revisjonen brøt med flere standarder for revisjon.

Oppdraget ble utformet som en politiaksjon der skyld var antatt og kun skulle understøttes av revisjonen. Terminologien i oppdragsbeskrivelsen var ladet, blant annet med spørsmål om Chrisc Tanzanias stab hadde «samarbeidet eller konspirert», «for å villede» og «skjule informasjon».

De norske tilskuddsmottakerne ba om «kvantifisering av tap» (implisitt at det fantes «tap» som skyldtes svindel). Og PwC ble bedt om å identifisere blant annet «fiktive navn på betalingsmottakere», «leverandørens legitimitet» og «feilbehandling».

I tillegg navnga PwC og de norske partnerne offentlig Chrisc Tanzania sine ansatte som angivelig skyldige i grov korrupsjon. Det skjedde på basis av den påstått manglende dokumentasjonen.

I ettertid avfeier de norske partnerne og Norad kategorisk at Chrisc Tanzania har en rett til å gjenoppta saken for å bevise at både mistanke og beskyldninger for korrupsjon er uriktige. KFUK-KFUM Global har støttet dem i å gjennomføre en ny revisjon.

Våre observasjoner

Noe av det vi har observert fra denne saken, er at revisjonsselskaper kan være tilbøyelige til å levere det som forventes av oppdragsgiver basert på den oppdragsbeskrivelsen de får. Slike krav kan i noen tilfeller ha preg av å innebære en forhåndsfordømmelse. I så fall vil de heller ikke være i henhold til god revisjonsskikk.

Videre er det nødvendig med mer oppmerksomhet på god praksis/standarder og relevante metoder i møtet med en annen politisk, kulturell og økonomisk virkelighet. Kunnskap om maktrelasjoner står sentralt.

Revisjonsselskapene er storbybaserte, mens implementerende partnere ofte opererer i rurale områder – og erfaring er at den urbane-rurale spenning kan ha innvirkning på revisjonsoppdrag.

Denne spenningen kan gi seg utslag i formidling av informasjon som av motparten vil oppfattes som trusler. Dette kan skape frykt, med den følge at leverandører av tjenester skremmes fra å bekrefte faktiske forhold. Dermed kan også revisorers konklusjoner – om mulig svindel – bli feil.

Krav må settes som reflekterer forståelse av kontekst: Implementerende partnere på landsbygda opererer ofte i en uformell økonomi. Dokumentasjonskrav som bygger på forutsetninger om formell økonomi med digitale kvitteringer/regnskapssystemer vil ha utfordringer.

Det bør være rom for skjønn, der mottaker kan argumentere for at midler er brukt til formål, selv om kvaliteten på dokumentasjonen ikke er tilfredsstillende etter norsk standard. Norad må kunne skille mellom personer som har gjort seg skyldig i korrupsjon og organisasjoner. Slik at organisasjoner kan fortsette med viktig arbeid. Man må unngå at tilskuddsmottakerne vegrer seg for å sikre rettssikkerhet til sine partnere i sør.

Kontradiksjonsprinsippet må etterleves i sin helhet og i tråd med etiske retningslinjer.

Chrisc Tanzania informerte om at de norske organisasjonene begikk en urett ved å ikke se på det de mente var beviser underbygget av omfattende dokumentasjon. I responsen sin til Chrisc Tanzania overlater Norad til de organisasjonene som stod bak den dømmende revisjonen å ha siste ord.

Det at de som begår en slik urett også skal kunne avgjøre om partner og ansatte i organisasjonen skal få mulighet til å motbevise konklusjonene i en revisorrapport og rapport til Norad, er etisk og rettssikkerhetsmessig uakseptabelt. Norad bør sikre at slike prosesser følger de krav til rettssikkerhet som ligger forankret i norske lover/internasjonal rett.

Noen anbefalinger fra oss:

1. Korrupsjonsdefinisjonen bør skille mellom svindel og dårlig regnskapsføring.

2. Norske myndigheter må svare på avdekking av svak administrasjon hos lokale bistandspartnere i samarbeidsland med å sette inn ressurser for å styrke administrasjon.

3. Det må være større rettssikkerhet rundt selve varslingsprosessen, gyldigheten og konteksten. Nulltoleranse-responsen kan ellers risikere å bli en brikke i lokale maktspill. Og retten til kontradiksjon og anke må sikres.

4. Oppdragsbeskrivelsene ved revisjonsoppdrag må sikre prinsippet om «uskyldig til det motsatte er bevist».

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.