Vi trenger ikke mer kontroll, men mer kompetanse i bistanden

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Morten Eriksen

Tidligere daglig leder i Atlas-alliansen

Mer av det samme gir sjelden bedre resultater dersom man ikke er på rett vei. Derfor er ikke nødvendigvis mer – eller for den saks skyld mindre – kontroll veien å gå for norsk bistand.

Bedre kvalitet, bedre rolleforståelse og større vilje til å dele ansvar kan derimot bidra til en ny giv i det som må være en helt vesentlig del av all bistand: Trygghet for at midlene brukes i tråd med inngåtte avtaler, og at de faktisk bidrar til utviklingen og endringene som er målet.

Riksrevisjonens rapport, som kritiserte UD og Norad for å ikke ha nok kontroll med bistandsmidlene, er viktig og bør tas på alvor, også på mottakersiden.

Men spørsmålet om mer eller mindre kontroll bør erstattes med spørsmålet om hvordan vi kan sikre bedre og mer integrert kontroll, som del av et helhetlig og byggende bistandssamarbeid, noe som også ligger i rapportens anbefalinger.

Les også: Vi trenger ikke mer, men mindre kontroll over bistanden

Slik bør Riksrevisjonens rapport møtes

Spesielt to forhold i rapporten er interessante. Det pekes på at forvaltningens forebyggende og avdekkende tiltak er utilstrekkelige og for lite målrettede, og at forvaltingen ofte mangler nødvendig kapasitet og kompetanse til å effektivt avdekke misligheter.

Men hvordan kan bistandsarbeidet, i denne sammenheng støtte til utvikling av sivilsamfunnsfunksjonene, bli kvalitativt bedre, mer effektivt og oppnå mer gjennom et utviklet faglig samarbeid aktørene imellom?

Min erfaring etter flere tiår i bransjen, inkludert med avdekking av til dels alvorlig mislighold, gjør at jeg vil peke på tre områder som kan imøtekomme Riksrevisjonens berettigede kritikk på en konstruktiv måte. Det har ikke primært med kontrollen å gjøre:

Les også: Dømt til fem års fengsel for grovt bedrageri av bistandsmillioner

1. Rolleforståelse

Stortinget legger de langsiktige føringene for bistanden i Norge, og bevilger midlene som UD/Norad forvalter.

For å gjennomføre oppdraget sitt, inngås samarbeidsavtaler med sivilsamfunnsorganisasjoner etter søknad til Norad. 

Norad kan imidlertid i denne sammenheng bli oppfattet mer som en ordinær kommersiell aktør og «bestiller», enn som en partner i et utviklingssamarbeid. Dette skjer når Norad skal ha «levert en vare» innenfor kravspesifikasjoner og rammer (riktig nok beskrevet av organisasjonen, men etter bestillerens klart definerte kriterier), og uten avvik – i alle fall ikke med hensyn til økonomi.

Manglende mandatforståelse, kapasitet og til dels kompetanse hindrer Norad i å bruke tilstrekkelig med ressurser på veiledning og oppfølging.

Å forebygge og avdekke mislighold blir derfor kun leverandørens ansvar, som ikke alltid vil ha den samme viljen til å avdekke mislighold som Norad ønsker seg. Det skyldes:

Les også: På tide å nyansere tolkningen av nulltoleranse-prinsippet

2. Ansvarsfordeling

Organisasjonene som har kontrakter med Norad, påtar seg nemlig det fulle og hele ansvaret for forvaltningen av midlene som Norad stiller til rådighet. Også når det faktisk er Stortingets mål man går inn i et samarbeid for å nå.

I kontraktene som Norad inngår, overføres alt ansvaret ved eventuelle tap på grunn av mislighold, ikke bare til norsk organisasjon, men også til partner ute.

Norad trenger imidlertid organisasjonene for å nå sine mål, og en klar ansvarsdeling også med hensyn til mislighold vil styrke innsatsen for å avdekke uakseptable forhold.

3. Kompetanseheving

En god bistandspartner må være en god rådgiver, pedagog og en god kontrollør, og det må gis mandat og ressurser til at dette blir gjort i det løpende arbeidet. Måloppnåelse og faglig utvikling må evalueres og drøftes underveis som del av det løpende arbeidet.

Med bakgrunn fra utdanning, mener jeg at vi i organisasjonene har en vei å gå for å sikre at vår fagrådgivning har tilstrekkelig pedagogisk kompetanse, det vil si evnen til både å fremme læring og utvikling, og til å utøve nødvendig kontroll som del av dette.

Det samme gjelder i høy grad også for Norad. Det er svært mye erfaring i Norad som ikke blir brukt til opplæring, veiledning og økt kompetanse hos partner. Kravene til formelt akseptable planer og dertil følgende rapportering, handler for mye om formelle prosedyrer og for lite om reell utvikling, læring og måloppnåelse.

Det hersker en metode-formalisme som ikke fremmer utvikling og måloppnåelse –eller hindrer mislighold. Dersom Norad evner å dele mer av sin erfaring, inkludert erfaring med forebygging, avdekking og oppfølging av mislighold, mener jeg dette vil være det viktigste enkeltområdet å prioritere som svar på Riksrevisjonens rapport.

Trengs ikke flere kontrollører

Jeg er enig med Eggen i at det ikke er flere kontrollører og enkeltstående kontroller som skal til. Da handler det om mer av det samme.

Et mer kompetent rådgivningsapparat i alle ledd, hvor reell kompetanse på også økonomisk kontroll inngår, kombinert med klarere rolle og ansvarsdeling, vil derimot kunne møte flere av utfordringene rapporten peker på.

For øvrig mener jeg at fokuset på å minimere risikoen for økonomiske misligheter i bistanden ofte blir upresist formulert. Risikoen er i mange sammenhenger svært høy, avhengig av kontekst, kompetanse og vilje på mottakersiden.

Derfor må kompetansen og evnen økes og styrkes på giversiden. Risikoen vil alltid være der – og den vil antakelig være økende – i en verden preget at konflikter, krig og klimakriser. Det er det effektiv bistand må være forberedt på.