Bønder i Malawi: – Vi føler oss lurt

– Jeg føler at vi er blitt lurt og lurer på hvor pengene som skulle vært brukt her, er blitt av. Jeg blir veldig sint når jeg tenker på det, sier 23 år gamle Gloria Paul og rister oppgitt på hodet.

Vi møter henne og rundt ti andre bønder i Machilinga, sør i Malawi. 

Panorama har i en annen artikkel omtalt omfattende kritikk fra seks varslere mot Utviklingsfondet. Varslerne, blant dem flere tidligere ansatte, hevder at deler av bistandsarbeidet som Utviklingsfondet driver er ineffektivt, dårlig kvalitetssikret og at arbeidet i liten grad kommer de fattige til gode.

I Malawi får Panorama snakke med noen av varslerne og besøker noen av stedene hvor Utviklingsfondet jobber. Blant annet områder hvor varslerne har påpekt problemer med bistanden Utviklingsfondet og deres partnere driver, som i Machilinga. 

Landsbyen er lik mange andre i det tettbefolkede og fattige afrikanske landet. 

Folk lever i all hovedsak av det de dyrker selv. Små, enkle murhus uten strøm ligger spredt utover det frodige landskapet. Mange har en dyrket jordlapp rett utenfor døra. Et par smågutter med lange kjepper geleider rutinert en flokk med geiter forbi. 

En svalende bris får bladene i mango-treet vi sitter ved til å bevege seg mens bøndene forteller om situasjonen i området. 

– Folk jobber hardt og dyrker mais, soya og ris. Men de siste årene har vært veldig tøffe og det er så vidt vi klarer oss nå, sier Lanjasi Masare, som er leder av den lokale utviklingskomiteen for området. 

Han er en alvorlig mann i 30-årene med bekymrede furer i panna. Masare lytter mer enn han snakker. Men når han først tar ordet, hører de andre etter.

Bøndene forteller at det opp gjennom årene har vært flere bistandsprosjekter i området i regi av ulike organisasjoner. De sier de er takknemlige for hjelp, men også at erfaringene med støtte utenfra er blandet. Noen prosjekter har fungert bra, noen helt ok og andre har ikke fungert i det hele tatt. 

Utviklingsfondet jobber i dette området via sin lokale partner, den malawiske delen av den amerikanske organisasjonen Heifer International. 

Målet er blant annet å styrke matsikkerheten i det klimasårbare området.

En god start 

Bøndene forteller at nettopp et slikt prosjekt i regi av Heifer, som de er blitt fortalt er finansiert av norske Utviklingsfondet, har skapt uro og frustrasjon i landsbyen. 

– Dette CAV-prosjektet startet opp her høsten 2020, og vi hadde stor tro på det, sier Masare. 

CAV står for Climate Adapted Villages. Dette er organisasjonens metode for «lokal klimatilpasning», en metode organisasjonen har brukt i flere land, ifølge Utviklingsfondets nettsider. 

Lokal deltakelse og lokale prioriteringer står sentralt, og modellen legger stor vekt på at lokalbefolkningen selv er aktiv både i planlegging og gjennomføring.

– Vi likte prosessen veldig godt. Tidligere har vi flere ganger opplevd at organisasjoner setter i gang prosjekter uten å spørre oss om hva vi mener. Men i dette prosjektet ble vi hørt og fikk være med å bestemme hva som skulle gjøres, sier Chitani Bello, som er nestleder i den lokale CAV-komiteen.

Han forklarer at flere andre bønder, blant dem Gloria Paul og Lansanji Masare, også ble valgt til å være med i komiteen.

Venter fortsatt 

Bello forklarer at de gjennom 2021 brukte mye tid og energi på å planlegge hvilke prosjekter som skulle settes i gang. De diskuterte og kom i fellesskap fram til ulike tiltak som blant annet skulle bidra til bedre matsikkerhet, forhindre skadedyr og sykdom blant husdyra og forhindre avskoging.

– Totalt var budsjettet for alle de ulike tiltakene vi planla på 7.580.250 kwacha (tilsvarende cirka 45.000 kroner, red.anm.). Men nå er det jo gått flere år, så det ville blitt dyrere i dag, sier Masare og banker pekefingeren i en bunke papirer. 

Papirbunken er foreløpig det eneste konkrete resultatet av alt arbeidet bøndene i komiteen har lagt ned i å planlegge og bli enige om hva området deres trengte mest.

Det er sju sider med detaljerte beskrivelser av alt som skal gjøres. «Lære 218 bønder å bruke naturgjødsel», «kjøpe inn seks spader og fire trillebårer til treplanting», og så videre. 

– Etter at budsjettet ble godkjent i slutten av 2021 samlet vi inn 11700 kwacha (tilsvarende ca. 80 kroner, red.anm.) fra folk her, slik at vi var klare til å opprette en bankkonto som CAV-pengene kunne settes inn på. Og så ventet vi på neste skritt. Folk hadde store forventninger. Men tiden gikk og ingenting skjedde, sier Bello.

Nesten to år senere venter de fortsatt. Ifølge bøndene har de ikke fått noen forklaring fra Heifer International på hvorfor ingenting skjer. 

Mangelen på informasjon og oppfølging har skapt uro og utålmodighet i lokalsamfunnet. 

Bøndene forteller at de flere ganger har forsøkt å finne ut hvorfor prosessen har stoppet opp, men at de ikke har fått noe svar fra Heifer eller lokale myndigheter.

– Det er bra at dere kommer og sjekker om pengene fra Norge når fram. Dere ser selv hvor fattige folk er her. Jeg vet ikke hvor mye penger organisasjonen har fått for å hjelpe oss, men jeg kan si med sikkerhet at lite eller ingenting har kommet fram hit, sier viseformann Bello. 

«Maskiner» sto ubrukt i fire år 

På brune trestoler i landsbyen Chipuka, et par timers kjøring utenfor hovedstaden Malawi, står to store tanker i rustfritt stål. De skinner i det skarpe sollyset. 

Nederst på den ene siden er det en tappekran og inne i selve tanken er det flere blanke metallrister.

Det er to honningslynger, innretninger som brukes til å effektivt samle honning fra trerammene som birøktere tar ut av bikubene. Man plasserer de honningfylte rammene på ristene inne i slyngen, og så roterer man ristene utenfra slik at honningen kastes av og sklir ned i bunnen av honningslyngen.

Honningslyngene er produsert i Kenya og koster ifølge produsenten rundt 3600 kroner per stykk. Det er småpenger i bistandssammenheng, men veldig, veldig mye penger hvis du – som de aller fleste i Chipuka – er småbonde og så vidt tjener nok til at du og familien overlever. 

Honningslyngene er betalt av norske skattebetalere gjennom offentlig støtte til Utviklingsfondet. Planen var at de skulle bidra til mer effektiv honningproduksjon for bøndene.

Men det er et problem: Honningslyngene har stått ubrukt i landsbyen i rundt fire år. 

– Vi fikk disse «maskinene» av Tapp i 2019 (Utviklingsfondets partnerorganisasjon. Red anm.). Men vi fikk aldri skikkelig opplæring. Så de har stått ubrukt siden vi fikk dem, sier Chapasi Jabesi.

Ett måltid om dagen 

Det er tidlig på ettermiddagen og sola er fortsatt kraftig nok til at det er klart mest behagelig i skyggen.

Landsbyen består av små hytter og hus av leire og rød murstein. Noen har solsvidd gress på taket, andre har blikktak. Jordene ligger som store rektangler i landskapet. Trær og busker er knallgrønne.

Den 47 år gamle seksbarnsmoren Jabesi legger ikke skjul på at hun er veldig oppgitt over at bøndene her aldri har fått den nødvendige opplæringen i hvordan «maskinene» – som hun kaller honningslyngene – skal brukes.

– Dette er elendig bruk av penger. Vi hadde aldri hatt råd til å kjøpe disse maskinene selv, og det er meningsløst at de står her ubrukt år etter år. Vi har jo bikuber og hvis vi kunne brukt disse maskinene slik at vi fikk foredlet honningen og solgt den, kunne maskinene faktisk vært til nytte for oss, sier hun.

Sammen med Joyce Gibson, Listen Joseph, Dickson Jabson, Jenata Jam – som også er småbønder fra området – forklarer Chapasi Jabesi om hvordan det er å bo i Chipuka.

Det de forteller likner mye på det bøndene i Machilinga, landsbyen lenger sør i landet, fortalte. 

– Vi er heldige om vi har mat nok til mer enn ett måltid om dagen. Mange spiser ikke hver dag. Barna våre får ikke i seg nok næring, de orker knapt å gå på skolen. Det er mange utfordringer her, men perioder med for lite mat er det aller største, sier Jabesi. 

Hun dyrker mais og soyabønner. Både hun og barna tilbringer mange timer på jordene hver dag. I all hovedsak lever Jabesi og de andre av det de selv dyrker. Får de litt til overs, prøver de å selge det på det lokale markedet eller sparer det til hardere tider.

Bøndene forteller at stadig mer ustabilt vær, med tørke avbrutt av voldsomt regnvær, har gjort at avlingene er blitt ødelagt det siste året.

– Ikke gjort noe for å hjelpe 

Vi går opp en liten bakke, til et lite skogholt. Innimellom tynne trestammer står det en brun, slitt bikube.

Listen Joseph, en av bøndene, forteller at de fikk denne bikuben og en til fra organisasjonen Tapp i 2016. Samtidig dannet de en liten gruppe som samarbeider om birøktingen. De fikk også noe birøktingsutstyr av Tapp.

– Noe av utstyret bruker vi fortsatt, men mye av det er utslitt, sier Joseph. Han forteller at bøndene syntes det var et godt tiltak at de fikk bikuber. 

– Bikuber er bra, det. Men vi har for få bikuber til at det gjør en forskjell og skulle gjerne hatt mange flere, sier han.

Siden bøndene har hatt tro på at honningproduksjon kan gi dem inntekter, har de stått på for å skaffe seg flere bikuber.

I 2019 sparte de opp penger og spleiset på seks bikuber. Dermed hadde de totalt åtte. Og samme år fikk de altså honningslyngene av den malawiske landbruksorganisasjonen Tapp, Utviklingsfondets daværende partnerorganisasjon. 

– Da vi fikk «maskinene», fikk vi en lynkjapp instruksjon og beskjed om at vi skulle få skikkelig opplæring senere. Det skjedde aldri. Vi spurte flere ganger etter det, men fikk ikke svar, sier Joseph. 

Bøndene forteller at de i 2021 fikk beskjed om at organisasjonen Heifer hadde tatt over for Tapp. Uten at det endret noe. 

– Heifer har heller ikke gjort noen ting for å hjelpe, selv om vi har bedt om det. Det hadde vært enkelt å gi oss opplæring, og det kunne gjort det mye lettere å få solgt honningen vår, sier Joseph. 

Bøndene forteller at det over tid har bygget seg opp frustrasjon i landsbyen over dårlig oppfølging fra både Tapp og Heifer. 

Alt går ikke etter planen 

Brown Chitekwere, programsjef i Tapp, bekrefter til Panorama at organisasjonen støttet honningproduksjon i landsbyen med støtte fra Utviklingsfondet, og at de ga to bikuber og senere to honningslynger til bøndene. 

– Prosjektet ble faset ut før bøndene fikk den nødvendige opplæringen, og lokale myndigheter hadde ikke ressurser til å følge opp, sier han. 

Ifølge Tapp ble Heifer orientert om problemene da de begynte å jobbe i det samme området i 2021 – også med støtte fra Utviklingsfondet. Men da var ikke honningproduksjon en del av programmet, opplyser Heifer.

Utviklingsfondets styreleder Asbjørn Eidhammer skriver i en e-post til Panorama: «Vi har aldri påstått at alt går etter planen. Dette prosjektet må ha falt ut da programmet gikk over i ny fase og Utviklingsfondet byttet partner fra TAPP til Heifer. Vi kjenner ikke til andre prosjekter der akkurat dette har skjedd. Honningprosjektet vil nå bli startet opp igjen og inkludert i programmet.» 

Forvirring

For honningbøndene ser det ut som ting kan gå fremover, men hva som kommer til å skje med CAV-prosjektet som stoppet opp i Machilinga er fortsatt uklart. 

Heifer bekrefter at de med støtte fra Utviklingsfondet jobber med en rekke ulike tiltak for å støtte bønder i Malawi og Mosambik, inkludert i Machilinga. 

Selv om bøndene mener de verken har fått informasjon eller oppfølging, hevder Heifer at de har hatt flere møter med lokalsamfunnet. Oppfølgingsspørsmål fra Panorama om når disse møtene skal ha funnet sted eller innholdet i dem, har de likevel ikke besvart.

Kommunikasjonsrådgiver Motola Oyebanjo ved Heifer International Africas hovedkontor opplyser i en e-post at planer og budsjett for CAV-tiltakene i landsbyen ble godkjent tidlig i 2022, men at arbeidet er forsinket på grunn av mangel på finansiering. 

Utviklingsfondet på sin side har en annen forklaring rundt hvorfor prosjektet har stoppet opp. 

«Prosjektene vi støtter er også avhengige av faktorer utenfor vår kontroll», skriver styreleder Eidhammer. 

«Utviklingsfondets CAV-modell muliggjør direkte kanalisering av midler til lokalsamfunn når betingelsene for god og gjennomsiktig forvaltning er til stede. En slik betingelse er at gruppen oppretter en bankkonto. I dette tilfellet har ikke gruppen oppfylt kravene som kommunen og det lokale lederskapet krever for å åpne en slik felleskonto. I dette tilfellet har Heifer gjort det som var planlagt.» 

Programsjef i Utviklingsfondet, Elin Ranum, utdyper dette til Panorama.

– Vi tar selvsagt dette veldig på alvor, men selv om det har vært noen forsinkelser i dette tilfellet av gjennomføring av CAV-planen så har deler av planen blitt gjennomført. Vi tror kritikken fra bøndene kan handle om misforståelser om hva CAV er. CAV er ganske nytt i Malawi og vi ser at vi må gjøre noe lokale tilpasninger. En fersk ekstern gjennomgang viser allikevel at CAV-modellen etter to år i Malawi har hatt positive resultater, sier Ranum.

–  Bøndene i Machilinga føler seg lurt. Det kan dere vel ikke være fornøyde med?

– Det tar vi som sagt veldig på alvor. Men vi har annen informasjon, som blant annet er bekreftet av bønder i lokalsamfunnet, om hvordan det går med CAV i Machilinga enn det Panorama presenterer.

Hun poengterer også at Utviklingsfondet ikke ser på CAV som et prosjekt i seg selv, men som en modell eller tilnærming. 

– Tilliten ødelagt

I Machilinga har mørket lagt seg som et teppe over landskapet. Lufta er varm og full av lyder og insekter. Utenfor huset sitt, sitter Gloria Paul med den lille sønnen sin på fanget. 

Med lav stemme forteller hun om all energien og forhåpningene hun og de andre la i arbeidet med CAV-prosjektet. 

– Prosjektet virket veldig bra, og planene våre var gode. Jeg ble med i CAV-komiteen fordi jeg trodde det virkelig kunne gjøre en forskjell. Ikke bare for meg og min familie, men for hele området og for barna våre, sier hun. 

– Jeg blir veldig opprørt når jeg tenker på det. Men jeg håper fortsatt at vi får støtte og at det vi planla blir noe av. Hvis det blir gjennomført, vil det kunne hjelpe folk her, sier hun. 

Men tilliten til bistandsorganisasjonene har fått seg en varig knekk i dette området.   Lansanji Masare i den lokale utviklingskomteeen oppsumerer situasjonen slik: 

–  Tilliten er ødelagt!

Slik jobbet vi:

• Panoramas team visste på forhånd i hvilke områder Utviklingsfondet via partnerorganisasjoner støttet ulike landbruksprosjekter.
• Teamet oppsøkte områdene uten at bistandsorganisasjoner var med. Hensikten med dette var at bøndene skulle kunne stå fritt til å fortelle sine historier. Noen av stedene vi reiste til var etter tips fra varslere.
• Panoramas mangeårige malawiske og lokalkjente frilansjournalist i landet bidro som tolk.
• Overfor bøndene understreket vi at vi var journalister – uavhengig av både givere og partnerorganisasjoner. Flere bønder ga uttrykk for at de satte stor pris på å kunne fortelle sine historier uten å ha bistandsorganisasjoner til stede.