Bistanden trenger varslere

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ifølge antikorrupsjonsnettverket Certified Fraud Examiners Associations ferske rapport avdekkes kun rundt 3 prosent av korrupsjon via vanlige kontrollmetoder som for eksempel regnskap. Metoder for å avdekke korrupsjon eller høy mistanke om korrupsjon, så som spesialrevisjoner eller stikkprøver, benyttes i svært liten grad av bistandsforvalterne. 

Å håndheve nulltoleranseprinsippet for korrupsjon og andre typer økonomiske misligheter i norsk bistand, er med andre ord ingen lett oppgave. Kontrollmyndighetene er nærmest prisgitt at noen tør å si ifra.

Varslingsplikt når det gjelder seksuell utnyttelse og trakassering er et relativt nytt fenomen i norsk bistand. Først i fjor innførte Norad krav om dette i sine avtalemaler.

Noen av de mest rystende eksemplene på seksuell utnyttelse i internasjonal bistand, er Oxfam-skandalen fra 2018. En høytstående ansatt varslet om at jordskjelvofre ble utnyttet seksuelt av hjelpearbeidere. Han ble ikke lyttet til. Ingenting ble gjort inntil saken eksploderte i media.

Også FN-ansatte tok seg til rette i Haiti i den samme perioden. FN har i årene etter registrert 463 saker om påstått farskap. 55 av dem er så langt bekreftet. Alenemødre forsøker i dag å forsørge barna sine i et volds- og kriserammet Haiti.

I DR Kongo utnyttet WHO-ansatte under Ebola-utbruddet i 2018, kvinner og mindreårige seksuelt i bytte mot løfter om jobb. Ugjerningene er senere bekreftet i WHOs egne granskninger.

En kartlegging Panorama har foretatt blant norske bistandsorganisasjoner, viser at nettopp økonomiske misligheter og seksuell trakassering er det som det varsles mest om, totalt 374 varsler de siste fire årene. De fleste skjer i utlandet. Et tankekors er det likevel at disse varslene er fordelt på kun et fåtall av organisasjonene som har besvart undersøkelsen. For det er vel neppe slik at null rapporterte saker betyr null problemer.

Risikoen ved varsling kan være stor. I noen tilfeller kan det være direkte farlig, og insentivene finnes så å si ikke.

I Norge er det lovpålagt å ivareta både varsleren og den det varsles mot. I praksis er det dog nesten alltid varsleren som bærer de største omkostningene, med politietterforskeren Robin Schaefer som et kjent eksempel. Varselet hans avdekket en stor politiskandale i Bergen i forbindelse med drapet på åtte år gamle Monika.

Når få er villige til å ta belastningen her hjemme, vil det sitte langt inne for lokalt ansatte i utviklingsland å risikere livsgrunnlaget for seg selv og familien. De ønsker seg naturlig nok garantier for å bli ivaretatt dersom de sier ifra om kritikkverdige forhold som rammer andre. Garantier norske forvaltningsmyndigheter per nå ikke gir. For norske bistandsarbeidere kan det i tillegg til ubehaget også veie inn at organisasjonen mister tillit, og dermed økonomiske bevilgninger, som igjen går ut over dem som skulle hatt hjelp.

Kartleggingen vår viser at norske organisasjoner stort sett har kanaler og rutiner for varsling, slik de er pålagt å ha. Men som Fafo-forskere har konkludert i en omfattende rapport fra 2022, må det også bygges kultur for varsling og ytringsfrihet. Det innebærer blant annet en opplevelse av å bli tatt på alvor når man våger å si ifra om kritikkverdige forhold. Beretninger og dokumentasjon fra varslere våre journalister har snakket med, kan tyde på at ledelsen i organisasjonen Utviklingsfondet ikke tok dem tilstrekkelig på alvor da de forsøkte å formidle at ikke alt var som det skulle.

Som journalist og forfatter Tarjei Leer Salvesen belyser i sin utmerkede bok «De modige», finnes det heldigvis også en rekke eksempler på at det har gått bra med flere av dem som har turt å si ifra. Og som han skriver:

«Hvis mange frykter for konsekvensene av å varsle om noe de anser som viktig, har ikke bare den enkelte arbeidstaker et problem. Da har samfunnet sviktet en av de mest sentrale verdiene sine, ytringsfriheten.»