FN ved et vendepunkt?

I en verden som stadig står overfor mer komplekse og sammenfiltrede utfordringer, er tiden overmoden for en fornyelse av FN. Det bør utenriksminister Espen Barth Eide og regjeringen være pådrivere for.

Publisert 15.05.2024 - 10:06

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Catharina Bu

Generalsekretær i FN-sambandet

Da FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig var målet å fremme fred og bidra til sikkerhet og samarbeid mellom nasjoner.

Det er ingen tvil om at organisasjonen har bidratt til betydelige fremskritt, sikret samarbeid mellom land og bidratt til fredelige løsninger i alle disse årene.

Når den internasjonale politikken nå er mer usikker, mer ustabil og mer fragmentert, har vi imidlertid nådd et vendepunkt.

FN er på mange måter mer relevant enn på flere tiår, men står også i mange krevende utfordringer som må løses.

Kanskje vil FNs sikkerhetsråd være det mest naturlige stedet å starte arbeidet med en reform, slik at fremtidens Råd bedre representerer verden anno 2024. Men, også andre substansielle endringer må på plass for å sikre at FN forblir relevant og kan jobbe effektivt.

Toppmøtet er «en mulighet som bare inntreffer én gang per generasjon til å gjenopplive global handling, forplikte seg til grunnleggende prinsipper og videreutvikle rammene for multilateralisme slik at de er egnet for fremtiden», ifølge FN-sjefen.

Dette bør stå sentralt i et FN 2.0:

1) Holde stater til ansvar: I en tid preget av polarisering og fremvekst av antidemokratiske krefter, må FN være tro mot sitt mandat og rolle. Av FN har vi blant annet fått humanitærretten, menneskerettighetene, klimaforpliktelser og bærekraftsmålene. Dette er ikke bare sedvane og normer, men binder også medlemslandene til folkerettens regler. Da Den internasjonale domstolen (ICJ), FNs juridiske hovedorgan, tidligere i år bestemte at anklagene om at Israel gjennomfører et folkemord i Gaza skal tas opp av retten, motbeviste FN dem som påstår at «FN ikke virker». Verden trenger at FN virker. Da trengs handling og håndhevelse, ikke bare ord.

2) Økt representasjon: FN er en viktig møteplass for verdens land, og må styrke sin rolle som brobygger i årene som kommer. Da må organisasjonen gi plass til flere land i sentrale posisjoner, og et enda bredere spekter av aktører, inkludert sivilsamfunn, urfolk, og ungdom. Dette vil være avgjørende for å sikre langvarig engasjement, styrke tilliten til multilateralt samarbeid og gi fremtidshåp.

3) Reform: FNs sikkerhetsråd er ikke representativt for dagens internasjonale maktforhold eller utfordringer, og må forbedres. Men også andre deler av FN og det multilaterale systemet er gått ut på dato. Reformene må gjøre FN mindre byråkratisk, mer transparent, mer desentralisert og mer effektiv.

4) Prioritere fleksibel finansiering: For å sikre at FN kan håndtere kriser, konflikter og annet arbeid effektivt, trenger organisasjonen fleksibilitet og forutsigbarhet i sin finansiering. Hvordan Norge og andre land fordeler sine økonomiske bidrag til FN mellom kjernestøtte og øremerkede midler, er derfor av stor betydning. Når midlene som bevilges er øremerkede, skaper dette mer byråkrati og mindre fleksibilitet. Bidragene bør derfor gis som kjernestøtte og være flerårige for å sikre kontinuiteten i arbeidet.

«Summit for the Future»

I september får organisasjonen og verden en ny sjanse når FN arrangerer fremtidens toppmøte «Summit for the Future». Her vil medlemslandene diskutere hvordan vi bør ruste oss fremover, og hvordan FN kan endre seg for å møte fremtiden.

Toppmøtet er «en mulighet som bare inntreffer én gang per generasjon til å gjenopplive global handling, forplikte seg til grunnleggende prinsipper og videreutvikle rammene for multilateralisme slik at de er egnet for fremtiden», ifølge FN-sjefen.

Om toppmøtet, og den ustabile verdenssituasjonen, faktisk blir det vendepunktet FN trenger, gjenstår å se. Det vil i all hovedsak avhenge av medlemslandene selv, for til syvende og sist er FN bare summen av disse. Norge har likevel en unik rolle å spille, utenfor EU og med stor legitimitet i mange leire, i å dytte på for representasjon og reform. Tiden er overmoden.