– Bistandskrisen gir muligheter til å bygge bedre systemer  

– Det må være lov til å si at en krise også gir muligheter. Mange av spørsmålene knyttet til bistandseffektivitet ble liggende i bakgrunnen uten å få nok oppmerksomhet. Nå tvinges vi til å ta dem på alvor, sier Antoninis til Panorama Nyheter.

Han understreker: 

– Kuttene får store, umiddelbare konsekvenser, spesielt for kritiske helse- og humanitærprogrammer. Men vi må også spørre oss: Var det ikke noe galt med systemet hvis det gikk inn i panikkmodus bare fordi en giver trekker seg? 

Unesco-direktøren var nylig i Oslo i anledning den norske lanseringen av Global Education Monitoring (GEM) Report 2025. 

Rapporten tar i år for seg betydningen av god skoleledelse, og behovet for å styrke og profesjonalisere skoleledere verden over for å nå FNs bærekraftsmål om tilgang til kvalitetsutdanning for alle. 

Målet er fortsatt et godt stykke unna: Tallene viser at 251 millioner barn står uten utdanning verden over i dag. Samtidig har store bistandskutt, spesielt fra USA, skapt sjokkbølger og kriser i mange sektorer, inkludert utdanning. 

Fra panikk til prinsipper

Manos Antoninis er klar på dramatikken i dette bakteppet, men advarer mot en ensidig panikkreaksjon der man kun fokuserer på å erstatte tapte midler og metoder. 

– Det aller viktigste nå, er at vi lykkes med å bevare de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for systemene vi har i dag, som solidaritet, samarbeid og partnerskap, sier Antoninis. 

Han minner om at Trump-administrasjonen ikke er de første og eneste som er kritiske til dagens internasjonale bistandssystem. 

Selv er han kritisk til det han mener har vært et for sterkt fokus på målbare resultater fra giverlandenes side. Han mener fokuset på målbare resultater skyldes giverlandenes behov for å tilfredsstille egne velgere og ofte overskygger det langsiktige målet om å bygge robuste institusjoner og strukturer i mottakerlandene.

– Mye bistand, blant annet finansiert av USA, har vært som «å vanne i ørkenen». Vi vet at det er mange prosjekter som ikke har vært drevet etter gode bistandsprinsipper, uten lokal forankring eller tett samarbeid med nasjonale myndigheter, sier han. 

Antoninis mener den finansieringskrisen i bistanden også må ses på som en mulighet for å tenke nytt og forbedre systemene,

– Bistand må fortsette å være bygd på solidaritet, og en felles oppfatning av at vi står i dette sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Problemene på et sted påvirker oss alle. Utviklingen mot mer transaksjonelle forhold mellom land, også i bistandssammenheng, er et tilbakeslag, sier han, og legger til: 

– Krisen gir oss en mulighet til å vurdere om mye bistand allerede var transaksjonell og brukt til andre formål enn de altruistiske. 

Data forsvant over natten

Direktøren viser til sitt eget hovedansvarsområde, den årlige GEM-rapporten. 

Siden rapporten ble etablert i 2002, har den i stor grad vært basert på data fra USAID-finansierte Demographic and Health Survey (DHS), som samler inn husholdningsdata i en rekke land og er avgjørende for å analysere ulikhet i både utdanning og helse. 

DHS var blant de første USAID-programmene som ble lagt ned over natten i februar av Trump-administrasjonen. 

– Den første instinktive reaksjonen var at vi må få det tilbake slik det var. Men ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke riktig reaksjon, sier Antoninis.

Han påpeker at selv om DHS har vært en viktig kilde, så hadde også programmet flere svakheter. 

– Mange undersøkelser var fylt med spørsmål som kanskje interesserte det globale nord mer enn landene selv. Nå har vi en mulighet til å tenke nytt om hvordan vi støtter land i å bygge sterkere, nasjonalt forankrede datasystemer som er mer relevante for dem. Vi kan bygge opp igjen noe som er bedre enn det som var, fortsetter han.

Prinsipper fremfor penger

Sist Panorama Nyheter intervjuet Antoninis, sa han at han savnet Norge som en forkjemper for utdanning. Etter Solberg-regjeringens flerårige prioritering av utdanning i bistanden, har de rødgrønne løftet frem andre områder, som matsikkerhet.

Les mer: Savner Norge som “champion” for utdanning

– Det var ikke ment som kritikk, presiserer han. 

– Dere utrettet mye viktig i den rollen. Men Norge er ikke de eneste som har gjort det, sier han, og påpeker at prioriteringene ofte endrer seg med politiske skifter i et land. 

– Det er ikke verdens undergang. Det vil alltid komme nye land som løfter frem utdanning, eller andre viktige områder de vil prioritere, sier han. 

Det viktigste nå, mener Antoninis, er at Norge og andre land står fast ved de grunnleggende prinsippene som det globale samarbeidet er bygget på. 

– De tre siste tre generasjonene har det handlet om solidaritet, partnerskap og langsiktig utvikling. Disse verdiene må vi hegne om med enda større styrke nå, på tvers av sektorer, uavhengig av pengebeløp, sier han.

Norges viktigste bidrag er, ifølge Antoninis, å bruke sin stemme til å påvirke den globale dialogen, støtte opp om multilaterale institusjoner som FN, og være en pådriver for nødvendige reformer.

– Selvtilfredshet er aldri bra. Også FN trenger å reformeres. Norge kan spille en viktig rolle i å forme veien videre, ved å holde fast ved prinsippene, men også ved å bidra med kritisk tenkning for å bygge noe bedre for fremtiden, sier Manos Antoninis.

Ikke overraskende

På spørsmål om utsiktene til å nå FNs bærekraftsmål om utdanning innen 2030, er direktøren klar: 

– Det er ikke overraskende at vi ikke når SDG4, i likhet med andre globale mål, sier Antoninis. 

Han mener at vi må se globale agendaer som uttrykk for felles ambisjoner, og ikke for hva hvert enkelt land realistisk sett kan oppnå. 

– Det er naivt å anta 100 prosent måloppnåelse for alle land, med så mange ulike utgangspunkt. Ved å sette universelle mål uttrykker vi ambisjoner, men vi gir ikke nok veiledning eller holdepunkter for den nasjonale innsatsen, sier han. 

Han ser imidlertid en positiv utvikling i hvordan målene i dag er trygt forankret globalt og multilateralt, og har oppslutning i de aller fleste land. 

– Inspirert av klimasektoren, inviterer vi nå land til å sette sine egne, nasjonale mål for utvalgte indikatorer også innen utdanning, forteller han, og legger til: 

– Jeg tror det er lurt å snakke om utdanning og andre bærekraftstemaer som globale fellesgoder i denne sammenhengen. Slik kan vi beholde et universelt språk for globale utfordringer, samtidig som landene selv definerer sine mål, fremgang ut ifra sitt eget utgangspunkt. Og så skal de selvsagt kunne holdes ansvarlige for hvordan de gjør det av sine borgere nasjonalt, sier han.