Prest, diplomat, byråkrat, forfatter – og snart bonde på Sicilia

Det er mange veier inn i det norske byråkratiet og diplomatiet, men en syvårig teologiutdannelse fra Universitetet i Oslo er ikke den vanligste.

Men etter jobber i Norges kristelige studentforbund, Fellesrådet for Afrika, Den norske kirke og Kirkens Nødhjelp, begynte Stein Erik Horjen som bistandsbyråkrat for 18 år siden. Siden har han jobbet ved Norges generalkonsulat i Juba, Sør-Sudan, før det ble en ambassade, og på ambassaden i Nairobi, Kenya. I dag jobber han med FN-saker og migrasjon i Norad. I tillegg har han gitt ut to bøker om Sør-Sudan og Sudan.

– Karriereplanen er å bli bonde på si. Høste mandler og oliven. Og druer og sitroner, forteller han.

Hvordan starter du dagen?

På veldig forskjellig vis siden jeg jobber i Oslo, men har familie og hjem i Stavanger. Så noen ganger sitter jeg på flybussen på Madlaveien kl. 0430 om morgenen for å rekke første møte på kontoret i Oslo kl. 0830. Andre ganger rusler jeg inn på hjemmekontoret mitt i Stavanger med en kaffekopp i hånden mens jeg lytter til Politisk kvarter. Det fungerer, men det hadde vært bedre om jeg klarte å få flyttet Norad til Stavanger.

Hva er det beste med jobben din?

Pleier ikke Norad-ansatte å svare kollegene sine? Jo da, jeg jobber med kjekke folk, og det er avgjørende for meg. Men viktigst er nok at jeg opplever at det jeg gjør er viktig, og i Norad handler det om å bidra til å minske forskjeller og redusere fattigdom globalt. Det er det et privilegium å få jobbe med.

Og hva liker du minst?

Interne møter og organisasjonsprosesser som handler mest om oss selv, får jeg fort kløe av.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Ikke så veldig ofte, men jeg tenker at dette er ekstremt viktige penger. Og veldig spesielle penger fordi vi ikke bruker dem på oss selv. Når vi er så heldige å være født med sølvskje i munnen, er det også et ansvar. Selvfølgelig har vi forpliktelser overfor de som bevilger pengene, men jeg tenker også veldig mye på hva midlene skal bidra til. Man tuller ikke med sånne penger.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Jeg er på mitt mest kjedelige når jeg er byråkrat, og det er bra. Vi velger politikere som skal bestemme, byråkratene skal gjøre det de får beskjed om. Vi skal gjennomføre vedtak. Så kan vi iblant være kreative og hjelpe politikerne til å ta riktige valg, men alltid som tjenestemenn og -kvinner

Er du stolt over å være byråkrat?

Ikke egentlig, men jeg forsøker å være en god byråkrat. Dårlige byråkrater er jo et mareritt, det vet alle vi som jobber i bistandsbransjen.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Jeg får ofte vondt når jeg hører på nyheter for tiden, om Gaza, om Sudan, om migranter som drukner i badeland og mye annet. Noe av dette får jeg heldigvis anledning til å jobbe med, og det gir meg mindre følelse av apati og håpløshet. Akkurat nå er jeg på vei til New York for å delta på et styremøte i FNs utviklingsprogram. Der handler sakene veldig mye om revisjon og regnskap, noe som kan kjennes fjernt fra den virkelige verden, men når den kenyanske delegaten leder budsjettforhandlingene kommer det nærmere. Da angår det faktisk utviklingsagendaen.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Prest, kanskje, eller jazzpianist. Jeg liker begge deler, men min konkrete karriereplan er å bli bonde på si. Høste mandler og oliven. Og druer og sitroner. Jeg har lenge hatt et feriehus på Sicilia, men for et par år siden kjøpte vi en fraflyttet gård i nærheten av UNESCO-byen Modica. Huset må gjenreises og jorda dyrkes opp igjen. Vi er godt i gang. Har fått installert vann og strøm, podet noen trær og beskåret andre. Snart begynner vi å plante. Nå har vi olivenolje til eget forbruk, men på sikt kan vi selge.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Norads bibliotekar Else Katharina Ishaug lånte meg «Birøkteren fra Aleppo» av Christy Lefteri. Det er en fantastisk roman som forteller mer om dagens migranter enn du finner i dusinvis rapporter. Og så leser jeg Johann Haris «Stolen Focus» for tiden. En skremmende bok om hva internett og smarttelefoner har gjort med samfunnet vårt og konsentrasjonsevnen vår. Anbefales for alle med barn, og for alle andre som lever i det moderne samfunnet.