– Bak nesten enhver byråkrat skjuler det seg et interessant menneske

– Jeg tok altfor mange fag på Blindern, mens jeg forsøkte å finne ut av hva jeg skulle bli når jeg blir stor, sier Zenia Chrysostomidis (49).

Men i 2007 fant hun retningen, da hun kom inn på UDs aspirantkurs. Siden har hun jobbet som diplomat i Hanoi, New York og Kampala, med det norske freds- og forsoningsengasjementet fra UD i Oslo og ledet Internasjonal avdeling ved Norsk senter for menneskerettigheter.

I august ble hun sjef for den nyopprettede seksjonen for menneskerettigheter og sivilt samfunn i Norad. Seksjonen har overtatt ansvaret for å forvalte norsk menneskerettighets-støtte fra UD og skal forvalte støtte til norske sivilsamfunnsorganisasjoners internasjonale arbeid.

Hvordan starter du dagen?

Tidligere og tidligere, jo eldre jeg blir. Jeg hører alltid på Nyhetsmorgen på P2, så får jeg følelsen av å ha en viss oversikt over hva som skjer både i verden og i Norge, innimellom matpakkelaging og masing om at vi må komme oss ut av døra i tide for skole og jobb. Jeg drømmer om myke morgener med levende lys, croissanter og klassisk musikk, men det er ikke så mange av dem.

Hva er det beste med jobben din?

Jeg synes det er gøy å bli kjent med så mange faglig dyktige kollegaer og med «Nye Norad». Å få jobbe sammen med engasjerte medarbeidere som brenner for å styrke menneskerettighetene og sikre sivilt samfunn et reelt handlingsrom, føles meningsfullt. Men vi har store oppgaver i en utfordrende tid, med tilbakegang på flere områder.

Og hva liker du minst?

Overfylt innboks og følelsen av at tiden ikke strekker til.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Daglig. Vi har et ansvar for å forvalte det offentliges midler på en skikkelig måte. Være redelige og etterrettelige. Og etterprøvbare.

UD-Norad-2024-reformen, der oppgaver ble flyttet fra UD til Norad, betyr at vi er ansvarlige for flere midler og flere fagområder. Det er på mange måter et privilegium – og et stort ansvar. Bistand er et viktig utviklingspolitisk verktøy for norske prioriteringer og gir oss muligheter til å påvirke internasjonale prosesser. Og bistanden kan ha avgjørende betydning for enkeltmenneskers liv i fattige land. Da blir det ekstra viktig at forvaltningen er grundig og nettopp, skikkelig.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Ikke så mange av de jeg kjenner! Bak (nesten) enhver byråkrat skjuler det seg et interessant menneske med et betydelig faglig engasjement, så jeg treffer stadig vekk spennende folk. Og jeg liker at Norad ser ut til å være en arbeidsplass som legger vekt på mangfold og forskjellig bakgrunn hos de ansatte.

Er du stolt over å være byråkrat?

Jeg er stolt over å jobbe med et viktig fagfelt – særlig i en tid der autoritære krefter er på global fremmarsj. Og vi bør prise oss lykkelige over at vi i Norge har et mer eller mindre velfungerende byråkrati. Alle som har bodd i land med masse kronglete og ugjennomtrengelige systemer vet jo hvor frustrerende det kan være, og hvordan det har en tendens til å gå utover de som hverken har midler eller kontakter.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Er redd for at det ærlige svaret har vært et visst bryllup i Geiranger og alt som hører til. Men jeg er jo egentlig interessert i viktige ting som skjer i verden, og har lenge vært opprørt over verdenssamfunnets manglende evne til å beskytte barn og andre uskyldige i pågående kriger og konflikter, enten det er i Sudan eller i Ukraina. Gaza-krigen er det også umulig å ikke være engasjert i.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Interiørarkitekt for rike folk med god smak. Eller turnéleder for Lenny Kravitz.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Har lenge hatt lyst til å lese «Hvordan snakke om bøker du ikke har lest» av Pierre Bayard, for å kunne snakke om bøker jeg aldri rekker å lese – men har ikke fått lest den ennå. Prøver innimellom å få lest ferdig Marte Heian-Engdals sterke fortelling om Gaza – «Et Gaza-liv». «Balansekunst» av Rohinton Mistry husker jeg satt i kroppen i lang tid etterpå, rystende historier fra de nederst på rangstigen i India. «Til livet skiller oss ad» av Anouar Benmalek er også en bok som gjorde et uutslettelig inntrykk. Den handler om lidenskapelig kjærlighet og Algeries brutale, nyere historie. Og så må jeg slå et slag for poesi! Min salige fars diktsamlinger som favnet den nostalgiske lengselen etter et tapt fedreland, er et must for alle med interesse for liv i landflyktighet (og det gamle Hellas).