Byråkraten: – Evakueringen fra Kabul er det mest dramatiske jeg har vært med på

Ole Andreas Lindeman er ny i den nyeste avdelingen i «Nye Norad», nemlig Avdeling for humanitær og helhetlig innsats. Men han er langt fra ny i gamet.

I løpet av nær 30 år i UD, har Lindeman jobbet med alt fra sikkerhet i nord til Afghanistan. Han har også jobbet ved ambassadene i Kyiv, Paris og Moskva, i den NATO-ledede fredsstyrken i Kosovo, vært generalkonsul i Murmansk og ambassadør i Mali og Afghanistan.

– Av alt jeg har vært med på, er evakueringen fra Kabul det mest dramatiske, åpenbart, men også det mest meningsfulle. Norge hadde nok det beste oppsettet av alle for å løse den vanskelige oppgaven. Det var et stolt øyeblikk i mitt byråkrat-liv.

Hvordan starter du dagen?

Kaffe og nyhetsbildet i ektesengen. En anledning til å starte dagen med litt verdispørsmål og forsøk på å forstå det siste i norsk politikk, etterfulgt av samstemt, stort sett, begeistring og bestyrtelse. Menneskerettigheter opptar stor plass på soverommet.

Så bærer det til jobb, der jeg i Norads avdeling for humanitær og helhetlig innsats jobber med partnere for å styrke respekten for humanitærretten, og for å skaffe livsnødvendig tilgang til mennesker i konflikt og nød. Ofte dreier det seg om glemte kriser eller blindsoner bak politikken. Se på Jemen, bak overskriftene om houthienes angrep i Rødehavet og regional og geopolitisk rivalisering, skjuler det seg en av verdens verste humanitære kriser på tiende året, som vi fortsatt vet altfor lite om. Se på Sudan og Gaza.

Hva er det beste med jobben din?

Jeg har vendt meg til et byråkratliv preget av stadige endringer. Det er et privilegium, og sikkert vanedannende. Nå er jeg i Norad for å lære om humanitært arbeid. På dette feltet er Norge en stormakt. Vi vil noe, flytter grenser og det er inspirerende. Som ambassadør, har jeg på nært hold sett hvordan Norge oppfattes ute, og det ser heldigvis bra ut.

Som byråkrat, har jeg ofte tenkt på hvor heldig jeg er som jobber med utviklings- og utenrikspolitikk for en politisk ledelse, fra vekslende regjeringer, som grunnleggende sett vil det rette. Vi fører en politikk jeg kan tro på, og som jeg med stolthet kan bidra til å gjennomføre. Mange ganger har jeg observert kolleger som representerer regimer man ikke kan si det samme om. Anstendige, smarte og dyktige mennesker, som ser hva som foregår. De står i en moralsk spagat som må være smertefull.

Og hva liker du minst?

Jeg liker ikke at ting står stille. Det inkluderer prosesser som ikke inviterer til ideer, ideer som ikke leder til beslutninger og beslutninger som fisler ut. Som leder, tror jeg man blir mer og mer opptatt av gjennomføringsevne. 

Og siden vi snakker om byråkrati, liker jeg ikke et reiseregning-system som er mer basert på kontroll enn tillit – selv om jeg forstår hvordan vi har havnet der. Jeg liker ikke sånne utvekster som at nattflyving må føres som «Pensjonat uten kokemulighet», og jeg er egentlig godt utrustet med humor.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Nå burde jeg si at jeg gjør det hver dag, hvert minutt. Det er ikke sant, men om jeg gjør en god jobb, er vel det beste måte å bruke skattebetalernes penger på. Jeg er for øvrig også skattebetaler, og jeg skulle gjerne sett en bredere samfunnsdebatt om utviklingsbistanden. I dag er den preget av et mindretall av overbeviste tilhengere og motstandere. Særlig de siste tar mye plass, men scenen er altfor liten. Det var et tilløp i NRK «Debatten» for en stund siden, men de som elsker å fremme det «bisarre» fikk som vanlig mye oppmerksomhet.

En av satsingene som ble latterliggjort, var et prosjekt vi støttet da jeg var ambassadør i Sahel, nemlig Ørken-festivalen. Dette handler om fredsbygging gjennom å få mennesker som står mot hverandre til å se tydeligere hva de har sammen. Kultur har stor betydning som identitetsbygger og samlende kraft blant folk i konflikt. Dette er faktisk god anvendelse av skattebetalernes penger og inngår i et mangfold av tiltak. Kunnskapsgrunnlaget er solid. Vi vet mye om hva som skaper fred og utvikling, vi lærer stadig mer. Norad er en lærende organisasjon. Det innebærer at Norad skal ta risiko og tåle å feile innimellom. Også dét, er god bruk av fellesskapets midler.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Jeg heier på dem som gir en stemme til de mest utsatte og sårbare. Vegard Tjørhom og Yama Wolasmal gjør en utrolig viktig jobb i NRK, der de uredd og utrettelig forteller og viser oss det vi er nødt til å se for å forstå. Byråkrater gjør også det.

Å være byråkrat er et adelsmerke og et hederstegn, spør du meg. Vi er i et passende mindretall, og det er best slik. Norge har en god balanse, én av tre arbeider i det offentlige. Får man jobbe med hele verden som diplomat eller i Norad har man ikke et kjedelig sekund. Kanskje man til og med kan bli et litt interessant og reflektert menneske?

Er du stolt over å være byråkrat?

Et av mine stolteste byråkrat-øyeblikk var da jeg som generalkonsul i Murmansk, ble invitert til Kirkenes med statssekretær Anne Karin Olli og gode kolleger fra Kommunal- og distriktsdepartementet. På dagsordenen var «avbyråkratisering», noe jeg fant litt upassende. Skulle jeg bidra til en plan om å avvikle meg selv, lissom?! 

Men jeg burde ha skjønt bedre. Da dyktige kommunal-byråkrater hadde redegjort for regjeringens planer for å gjøre færre av oss, og kom til programposten «neste steg», forklarte de grundig og pedagogisk hvordan planene nå skulle legges på en «sky» fram til iverksetting. Da følte jeg meg straks betrygget, og ganske stolt over byråkrater som forsto sine oppgaver og kunne sin jobb til fingerspissene. Alle som har fulgt avbyråkratiseringen fra regjering til regjering, skjønner at i denne skyen er det mange skuffer, her mister ingen byråkrat jobben sin.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Nå er jeg engasjert i å komme ett steg nærmere der krisene utspiller seg. Jeg vil virkelig at UD og Norad skal bli enda bedre med den nye modellen enn vi var med den forrige. Som del av dette, håper jeg vi lykkes med en mer «helhetlig innsats». Arbeidet vårt spenner seg fra det humanitære, over til utvikling og fred i det som vi prøver å gjøre helhetlig. Jeg liker å tenke på dette som at summen er mer enn de enkelte delene. Det er først når den humanitære situasjonen er stabilisert, at utvikling blir mulig og freden får en sjanse.

Det er jo lett å forstå, men i virkeligheten blir det vanskelig. Du kan ikke bygge varig fred og skape forsoning mens folk lever i ytterste nød og utsettes for vold og overgrep. Jeg har tro på å styrke broen mellom det humanitære og det politiske. Det humanitære står helt sentralt, men realiteten er at gapet mellom behov og kapasitet øker. Vi bruker store ressurser på å redde liv og lindre nød, men kommer ofte til kort i det som virkelig teller, nemlig å skape grunnlag for fred og utvikling.

Vi trenger å vite mer om hva som gir resultater og være følsomme for landspesifikke kontekster. Dette skal vi nå jobbe med i Norad, og jeg føler meg privilegert som får være med på det.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Fisker, kanskje? Men litt sånn Røkke-aktig, med egen liten fiskebåt, helst i tre, uten råte i bordene og uten økonomiske bekymringer. Endringene i havet bekymrer meg. Langs kysten er det så veldig merkbart. Vi har et deilig sted i Farsund, endringene er kommet så fort. Blåskjellene forsvant over natten. Ingen har kunnet forklare meg hvor de tok veien, og alt det andre som er avhengig av dem. Kanskje det er havforsker jeg skulle vært?

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Akkurat nå leser jeg Paul Austers «4321». Den har mange referanser til den russiske litteraturen som jeg er så glad i. I åpningen forteller han om sin jødiske farfar som kom til New York på begynnelsen av 1900-tallet. Han var blitt rådet til å bruke et annet navn enn Reznikoff. «Rockefeller», derimot, ville sikkert fungere bra i USA. Da migrasjonsmyndighetene spurte hva han het, kom han ikke på sitt nye navn, slo seg til hodet og utbrøt på jiddisch Ikh hob fargessen – hvorpå han ble registrert under navnet Ichabod Ferguson. Når en bok åpner sånn, vet jeg at den er for meg.

Russisk satire på sitt beste, finner man i Mikhail Bulgakovs «Mesteren og Margarita». Philip Roth har også gitt meg supre leseopplevelser. Til slutt vil jeg nevne to bøker som har gjort dypt uttrykk, som begge kommer fra den delen av russisk litteratur som ikke alle har lest. Den første er den sovjetiske krigsreporteren Vasilij Grossman skjønnlitterære storverk «Liv og skjebne» fra andre verdenskrig. Dette er ikke, som man kunne frykte, bare blod og gørr fra kampene om Stalingrad, men en slags parallell til Tolstojs «Krig og fred», bare forskjøvet i tid. Grossmans erkjennelse, som han utviklet til et sentralt tema i romanen, er hvordan nazismen og stalinismen står fram som speilbilder av hverandre. Jeg synes dette setter Russlands angrepskrig i Ukraina i et drepende presist perspektiv.

Den andre er «Oblomov» av Ivan Gončarov. Boken starter med at Oblomov våkner opp i slåbroken på sofaen, og der blir han så å si gjennom hele boken. Underveis underholder han oss med masse flotte tanker og ideer, som aldri skal gjennomføres. Bildet av en ekte sofa-byråkrat med andre ord.