Byråkraten: – Interessant å følge med på statsbudsjettet fra utlandet, og se det fra et helt annet perspektiv

Med base i Kenyas hovedstad jobber Sahfana Ali Mubarak med å hjelpe norske borgere som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og ufrivillig opphold i Kenya og Somalia. I tillegg gir hun råd og veiledning til andre ambassader i regionen og hjem til Norge.

Tidligere har Mubarak jobbet som spesialutsending for integrering i Amman, Jordan, mangfoldsrådgiver for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet i Oslo, barnehageansatt, med æresrelatert vold for stiftelsen Internasjonalt hus og som nestleder i Stavanger Arbeiderparti og bystyrerepresentant i Stavanger.

Hvordan starter du dagen?

Jeg er ingen morgenfugl. Skulle ønske at jeg startet dagen med å stå opp klokken seks for å trene og spise en god frokost, men det skjer ikke. Jeg velger heller å sove litt ekstra. Men når det er sagt, er jeg en meget aktiv dame på fritiden, som driver med ridning, yoga og kickboksing flere ganger i uken. I tillegg liker jeg å høre på radio om morgenen, NRK Rogaland så klart. Det gir en god følelse å høre dialekt og ikke minst å følge med på hva som skjer hjemme i Stavanger.

Når jeg kommer på jobb, starter dagen med en stor kopp kenyansk te. Jeg drikker ikke kaffe, så jeg er vel diskvalifisert som en ekte byråkrat.

Hva er det beste med jobben din?

Å treffe mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, kultur og ståsted. Det er spennende, men også noen ganger utfordrende. Jeg lærer og oppdager stadig noe nytt i jobben min.

Feltbesøk til organisasjoner som ambassaden støtter, setter ting i perspektiv. Som da jeg besøkte et krisesenter i utkanten av Nairobi, og ble fortalt historien om en nyfødt gutt som de hadde funnet langs veikanten. Jeg fikk møte barnet som nå var blitt tre år gammelt og fikk umiddelbart kontakt med ham. Han ville ikke gi slipp på hånden min under hele besøket. Jeg husker ansiktet hans den dag i dag. Det gjorde inntrykk.

I jobben møter jeg også mange kvinner og barn som er utsatt for grusomheter. Selv om noen av de konsulære sakene jeg håndterer kan være komplekse og krevende, gir det en god følelse å kunne bistå de mest sårbare i en vanskelig situasjon.

Og hva liker du minst?

Det er altfor mange og langtrukne møter som jeg kunne vært foruten. De stjeler mye tid, og utfordrer kontinuiteten og effektiviteten i arbeidsdagen. Det har blitt mer møtevirksomhet etter pandemien, med mange digitale møter.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Hele tiden. Jeg føler et klart ansvar, og er bevisst på hvordan jeg forvalter og bruker fellesskapets midler. Norge er tuftet på dugnad og tillit, og jeg mener at det er viktig for alle innen offentlig forvaltning å kjenne på denne ansvarsfølelsen.

Men det gjelder også for nordmenn på reise. Jeg vil oppfordre alle til å sjekke UD sine reiseråd og samtidig sørge for å ha gyldig reiseforsikring før man legger ut på tur. Det er ikke en selvfølge at fellesskapet tar regningen for dumme og dristige valg.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Byråkrater er en viktig del av den offentlige forvaltningen, og vi sørger for at lover og beslutninger blir gjennomført på en ordnet og strukturert måte. Det norske samfunnet er bygget på tillit, og det hviler derfor et stort ansvar på oss. Vi må være samfunnsoppdraget bevisst og utføre oppgavene på en god måte.

Jeg har alltid tenkt at byråkrater er «gørr kjedelige», men har innsett at det ikke er tilfellet. Jeg har kollegaer fra hele verden, morsomme og interessante mennesker med varierte interesser, som slett ikke bare er kontorrotter. Selv trives jeg godt i felten og ser på meg selv som en åpen og løsningsorientert byråkrat.

Er du stolt over å være byråkrat?

Ja, så klart. Det er spennende å få være med å forvalte norsk politikk i utlandet, beslutninger som bidrar til bærekraftige endringer og som gjør en forskjell for folk.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Jeg har jobbet fire år i Jordan og vært på tjenestereiser til Gaza og Beirut. Det er hjerteskjærende å se ødeleggelsene i der. Og det er tøft å høre historiene til lokale kolleger i Amman og palestinske venner i Norge som har mistet familiemedlemmer i Gaza, Beirut og på Vestbredden. Å se bilder av livløse barn og unge på nyhetene, gjør noe med oss. Det er fint at Norge har anerkjent Palestina som stat, men jeg håper at Norge sammen med andre land kan bidra til en våpenhvile snarest.

Det er også interessant å følge med på norsk politikk fra Kenya og se det hele fra et annet perspektiv. Jeg har fulgt ivrig med på forslaget til neste års statsbudsjett som ble lagt fram denne uken. Det er gledelig at regjeringen styrker det viktige arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det skal blant annet bidra til å øke antall mangfoldsrådgivere i skolen og på opplæringssentre.

Les Panoramas saker om regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 her 

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Jeg har allerede drømmejobben, men har lenge hatt lyst til å ta jegerprøven og har et spennende bokprosjekt jeg ønsker å ta fatt på. Men jeg skal nok verken bli jeger eller forfatter på fulltid, så må nok begynne å søke på jobber nå som jeg skal tilbake til Norge etter åtte år i utlandet.

Fra spøk til alvor, etter så mange år ute kunne jeg tenkt meg å jobbe med bistand og bærekraftig utvikling. Spesielt med tanke på de store mulighetene og potensialet for innovativ og bærekraftig utvikling i for eksempel Afrika – som virkelig er mulighetenes kontinent.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Jeg må innrømme at jeg ikke får lest så mye skjønnlitteratur for tiden, det går mest i rapporter og høringsuttalelser. 

Men jeg vil anbefale «Byen som formet Norge» av Sven Egil Omdal. Boken handler om Stavanger, byen som har spilt en viktig rolle i norsk kultur, politikk og økonomi de siste 150 årene. Byen har vært hovedkvarteret for en rekke motbevegelser som etablerte samfunnet vårt med små forskjeller. Det var her både avholdsbevegelsen og misjonsbevegelsen spredte seg. Stavanger var et viktig sentrum i kampen mot embetsmannsstaten. Her blomstret fascisme. Fra sild og sardiner til tankskip og olje, har byen vært motoren i industrialiseringen og internasjonaliseringen av den norske økonomien. 

Uten Stavanger ville landet vært helt annerledes. Omdal har skrevet en annerledes fortelling om Norge, sett fra byen vest ved havet. Og hvis du ikke har besøkt Stavanger, er det på tide at du tar turen innom den europeiske energihovedstaden.