Byråkraten: Jobber med energi i et land der under halvparten har strøm

Som ambassadesekretær ved Norges ambassade i Maputo, forvalter Vemund Vikjord bistand til energisektoren i Mosambik – et land som ofte forbindes med liten energitilgang. Men samtidig som det er tilfellet, er Mosambik en stor strømprodusent og har ett av Afrikas største vannkraftverk, Cahora Bassa, like stort som Norges største, Ulla-Førre. Det gjør at Mosambik har potensial til å bli regionens fornybare batteri, noe norsk bistand bidrar til, mener Vikjord.

Hvordan starter du dagen?

Arbeidsdagen begynner allerede kl. 07.30 i mange afrikanske hovedsteder, inkludert i Maputo. Dagen min starter derfor alltid med en hektoliter traktekaffe. Mosambik er mer kjent for cashewnøttene sine, men nasjonalparken Gorongosa har førsteklasses kaffebønner. Vi har også adoptert to katter her, som hver morgen høres ut som de aldri noensinne har fått mat, så de må fôres. Og så hiver jeg meg i byråkratuniformen, som i diplomatiet oftest er dress, før jeg sykler den korte veien til jobb. 

Hva er det beste med jobben din?

Å jobbe med bistand føles veldig meningsfylt. Jeg får bidra til å løse reelle problemer på bakken, og får jobbe med alt fra infrastrukturprosjekter til kapasitetsbygging med myndighetene. I tillegg leder jeg giverlandsgruppen for energi, der vi koordinerer innsatsene på tvers av land for å sikre best mulig effekt. Både i tidligere jobber i Norad, Norfund og her på ambassaden i Maputo møter jeg mange kloke og erfarne mennesker, som lærer meg mye.

Og hva liker du minst?

Iblant tenker jeg på at vi må bruke store deler av ressursene våre på å løse eller reversere menneskeskapte kriser. Klimaendringer, krig, korrupsjon, for å nevne noe. Mangelen på velfungerende og stabile statsstrukturer mange steder må vi også ta vår del av ansvaret for, gitt historien. 

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Det tenker jeg på ofte, ikke minst når nye avtaler skal inngås eller bistandsdebatten raser i media. Vi har et ansvar for at de relativt knappe bistandspengene blir brukt mest mulig effektivt sett fra mottakerlandets perspektiv. Jeg skrev nylig i Morgenbladet om at de som styrer norsk bistand må ha to tanker i hodet samtidig: Vi må bli enda flinkere til å sammenlikne alternativer før beslutninger om bistanden treffes, samtidig som et fokus på kortsiktig effekt er feil medisin. Malarianett er for eksempel utvilsomt nyttig, men ikke automatisk riktig prioritering av skattebetalernes penger.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Overhodet ikke. Mine byråkratvenner i UD og Norad er interessante og har alltid overraskende livserfaringer og historier på lur. Men vi bør kanskje fremstå litt trauste utad, apropos likebehandling?

Jeg har også jobbet i både privat og offentlig sektor i flere år, og inntrykket mitt er at traustheten er ganske jevnt fordelt i samfunnet, som det meste annet.

Er du stolt over å være byråkrat?

Byråkrat er en hederstittel i mitt vokabular. Vi tilhører et av verdens mest vellykkede demokratiske, offentlige forvaltninger. Jeg tror byråkratiets far Max Weber ville vært storfornøyd med det norske byråkratiet, og det er jeg også.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Klimaendringer. I Mosambik ser jeg de enorme konsekvensene av stadig hyppigere ekstremvær på nært hold. Landet blir nå nesten hvert år utsatt for sterke sykloner fra Det indiske hav. Samfunn og infrastruktur er langt fra forberedt på det.

Ambassaden støtter prosjekter som skal gjøre landsbyer, jordbruk og kraftnett mer klimatilpasset. Det er krevende og langsiktig arbeid. Og nødvendig fordi vi har gjort oss avhengig av fossile brensler i det globale nord. Men vi ser at det nytter, blant annet gjennom at myndighetene har fått på plass en nasjonal varslingsmekanisme for uvær som kan beskytte millioner av mennesker. Det gir meg motivasjon til å fortsette arbeidet.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Da jeg var liten, ville jeg bli lokfører. Så hadde jeg en periode hvor jeg absolutt skulle gå i Elijah Woods fotspor og bli skuespiller. Men jeg tror at i praksis ville læreryrket passe meg best. Språklærer især. Tenk å kunne se mestringsfølelsen hos eleven når den tyske grammatikkens finurligheter endelig demrer for dem.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Jeg har et par anbefalinger. «Climate risk and response» fra McKinsey Global Institute viser på en lettfattelig måte hvor og hvordan klimaendringene vil inntreffe, og hva vi kan gjøre for å forebygge risiko. Johan Rockströms arbeid om planetens tålegrenser åpnet øynene mine for de mange dimensjonene av menneskelig skade på miljøet, som går utover klimagassutslipp. Av skjønnlitteratur har jeg et titalls halvleste bøker liggende rundt. Seneste tilskudd er «Anomalien» av Hervé Le Tellier, som jeg fikk av en Norad-kollega. Satser på at min klone et eller annet sted i den metafysiske verden har lest den andre halvparten.