Byråkraten: Møt ambassadøren i Afrikas politiske hovedstad
– Da jeg flyttet til Etiopia for å bli ambassadør sommeren 2022, pågikk det en brutal indre konflikt mellom regjeringen i Addis Abeba og regionen Tigray. Det var en utfordrende tid å begynne i ny jobb, og man skulle parallelt lande med familie og en ny hverdag, forteller Stian Christensen (51), som er Norges ambassadør til Etiopia og Djibouti og permanent representant til Den afrikanske union.
Etter et heftig første år i toppjobben ved ambassaden i Addis Abeba, har de innenrikspolitiske spenningene i Etiopia heldigvis roet seg noe. Familien har også klart å lande, og Christensen forteller at de trives godt i det han omtaler som «en hektisk, annerledes og berikende hverdag» i Afrikas politiske hovedstad.
Og hektisk er det. Etiopia er nemlig et av landene som mottar mest norsk bistand, noe som betyr et stort forvaltningsansvar for ambassaden og dens rundt 35 ansatte i hovedstaden Addis Abeba. I tillegg til å ha ansvar for Etiopia, dekker utenriksstasjonen nabolandet Djibouti og er Norges permanente delegasjon til Den afrikanske union.
Hvordan starter du dagen?
Jeg starter gjerne, men ikke alltid, med en tur på tredemøllen rundt klokken 06.00 før morgenen med familien kan begynne. Felles frokost er en viktig del av dette. Så setter jeg meg på elscooteren om det ikke pøser ned, for å komme meg på jobb til klokken 08.00.
Hva er det beste med jobben din?
Uten tvil mangfoldet av saker. To dager er aldri den samme, og ofte lever dagene sitt eget liv uavhengig av hva kalenderen måtte si. Afrikas Horn er en utrolig spennende og utfordrende region å jobbe i, og Etiopia er et historisk og kulturelt skattekammer. Og selvfølgelig er det et privilegium å hver dag få jobbe med et så fantastisk team på ambassaden.
Og hva liker du minst?
Følelsen av å ikke ha tid til alt man gjerne skulle ha gjort, og steder man skulle vært. Det er ofte mange parallelle møter, arrangementer, lunsjer og middager i løpet av en dag, og i tillegg skal man verne om privatliv og tid med familien. Det er en utfordring å prioritere, og ofte kan man sitte med følelsen av ikke å ha prioritert riktig. Spør du familien, så bommer jeg nok oftere enn jeg treffer.
Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?
Hver dag. Det er viktig å være bevisst på det ansvaret man har, og at man faktisk forvalter fellesskapets penger. Man må aldri glippe av syne formålet med det man gjør, og alltid ha et kritisk blikk på egen ressursbruk. Jeg tror det er viktig å formidle nettopp det at vi har et permanent fokus på dette.
«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?
Nei, vi representerer nok befolkningen ellers, der ikke alle er like morsomme eller utadvendte. Men jeg prøver (og feiler ifølge mine tenåringssønner). Poenget er at vi byråkrater sjelden skal underholde i jobbene våre, men derimot levere befolkningen tjenester ifølge et ofte strengt regelverk. Det blir det sjelden latter av. Men det blir fort sinne om byråkraten ikke leverer som forventet.
Er du stolt over å være byråkrat?
Det blir feil å si stolt, selv om jeg stortrives i jobben. Det som er viktig å understreke er viktigheten av å ha byråkrater. Der tror jeg vi har en kommunikasjonsutfordring fordi tjenestene våre ofte tas for gitt, uten at man samtidig aksepterer at disse har en kostnadsside for staten og dermed oss alle. Men jeg tror alle som har bodd utenlands tidvis kan få et annet, og mindre kritisk syn på det norske byråkratiet. For det funker faktisk ganske godt, og det kan hele Norge være stolt av.
Hvilken sak engasjerer deg for tiden?
Som UD-ansatt opptar verden rundt oss meg 24/7. Jeg må innrømme at jeg gråter særlig på vegne av Ukraina om dagen, også fordi jeg har en faglig bakgrunn fra den delen av Europa og kjenner Ukraina ganske godt. Samtidig er jeg veldig opptatt av de enorme utfordringene i nærområdene mine på Afrikas Horn og i Afrika mer bredt. Og så lurer jeg på når verden skal ta klimaendringene på alvor og ta grep som monner.
Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?
Vinbonde i Italia kanskje. Men jeg tror neppe jeg har forutsetningene for det, utover Felleskjøpet-capsen jeg fikk i gave av en besøkende minister og mine habile italienskkunnskaper. Så det er trolig tryggest, som byråkrater ofte resonnerer, å bli der man er.
På tampen: Hva er dine beste lesetips?
Jeg er en notorisk bokkjøper, som sjelden finner tid til å lese bøkene jeg kjøper. Det er nok delvis fordi jeg må lese så mange rapporter og analyser i jobben. Men nå hører jeg – som vanlig langt etter alle andre – endelig «Sapiens» på lydbok mens jeg kjører bil. Og så skal jeg så snart jeg kommer til Norge lese Henrik Thunes «Strengt fortrolig». Den tror jeg kan anbefales alle med et snev av interesse for verden rundt oss og vår bransje.
Vet du om en byråkrat som bør være med i spalten? Send en e-post til post@panoramanyheter.no
Les om flere byråkrater:
-
Marianne Karlsen skal forhandle om klima på «verdens viktigste toppmøte»
-
Byråkraten: Henrik Nordal skal evaluera bruken av 53 milliardar bistandskroner
-
Byråkraten: – Interessant å følge med på statsbudsjettet fra utlandet, og se det fra et helt annet perspektiv
-
Byråkraten: – Evakueringen fra Kabul er det mest dramatiske jeg har vært med på
-
– Bak nesten enhver byråkrat skjuler det seg et interessant menneske
-
Byråkraten: – Saknar action i Europa, men eit varmt og tørt kontor i Førde er deilig det òg
-
– Jeg forsøkte å melde meg på Kompani Lauritzen med tittelen «byråkrat»
-
Byråkraten: Jobber med energi i et land der under halvparten har strøm
-
Prest, diplomat, byråkrat, forfatter – og snart bonde på Sicilia
-
– Jeg er byråkrat, og det er vakkert