Vil Afrikas nye ledere bryte gamle maktstrukturer?

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ubah Aden

Leder av den norske organisasjonen Karama-Voice

Med nye ledere i nøkkelorganisasjoner som Den afrikanske union (AU) og Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB), åpnes det for potensielle politiske og økonomiske omveltninger.

Den kommende tiden vil være avgjørende for Afrikas rolle, både lokalt og globalt. Vil den nye ledelsen utfordre etablerte maktstrukturer og ta ansvar for kontinentets utfordringer? Eller vil de videreføre status quo og opprettholde gamle maktforhold?

Afrika har lenge vært preget av uforløste politiske og økonomiske konflikter. Mange land er fortsatt fanget i autoritære regimer som motarbeider demokratisk utvikling, en situasjon som står i skarp kontrast til den unge befolkningens behov for reformer.

Den nye AU-kommisjonslederen, Mahmoud Ali Youssouf, har et betydelig potensial for maktskifte. Hans erfaring som utenriksminister i Djibouti og diplomatiske ferdigheter, kan gjøre ham til en katalysator for nødvendige politiske endringer.

Men om han kan bryte med de gamle maktstrukturene og gjennomføre de nødvendige reformene, vil tiden vise.

Nasjonale spenninger, regionale konsekvenser

Afrikas politiske fremtid formes ikke bare av kontinentets ledelse, men også av utviklingen i enkeltland.

Valget i Senegal i november 2024 ble en test på demokratisk integritet i en region preget av økende militærkupp. I Ghana, som også avholdt valg i 2024, førte økonomiske utfordringer til politiske skifter, og flere sittende regjeringer led store nederlag.

Les: Historisk vendepunkt for ANC og Sør-Afrikas utenrikspolitikk?

I Sør-Afrika, som tidligere var en politisk og økonomisk leder på kontinentet, opplevde det regjerende African National Congress (ANC) en betydelig nedgang i oppslutning ved valget i 2024. Partiet fikk 40 prosent av stemmene – en reduksjon på rundt 30 prosent sammenlignet med valget fem år tidligere. Dette markerte et historisk vendepunkt for ANC og Sør-Afrikas utenrikspolitikk, og det endrer det politiske landskapet på både nasjonalt og globalt nivå.

Samtidig forverres situasjonen av pågående kriger og konflikter i Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Etiopia og Eritrea.

Krigen i Sudan, som startet i 2023 mellom regjeringsstyrkene og den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF), har ført til en humanitær katastrofe med over tolv millioner mennesker på flukt.

I Kongo har konkurranse om naturressurser drevet vedvarende vold, noe som undergraver regionale fredsinitiativer.

Les: Ble holdt fanget av RSF-soldater i åtte dager. Nå bærer hun barnet til en av dem

Konflikten mellom Etiopia og Eritrea, som har sine røtter i langvarige grense-uoverensstemmelser, bidrar til økt ustabilitet på Afrikas Horn. Spenningene mellom de to landene truer med å destabilisere regionen ytterligere, med konsekvenser for handel, flyktningstrømmer og den generelle sikkerhetssituasjonen.

Etiopias interne uro etter Tigray-krigen, kombinert med rivaliseringen med Eritrea, skaper en skjør balanse som kan føre til nye utbrudd av vold.

Flere andre pågående konflikter truer også regional stabilitet. 

I Sahel øker volden fra militante grupper tilknyttet al-Qaida og IS. Den sentralafrikanske republikk lider av opprør og en vedvarende humanitær krise, mens Boko Haram og IS i Vest-Afrika (ISWAP) fortsetter terroren i Nigeria. IS-tilknyttede grupper i Mosambik fører til vold og store flyktningstrømmer, og Somalia er preget av ustabilitet drevet av al-Shabaab, som påvirker både landet og regionen.

Les: En afrikansk vår i vente?

Ungdommen – en kilde til endring eller uro?

Afrikas unge befolkning kan enten bli en drivkraft for økonomisk vekst eller en kilde til sosial uro, avhengig av hvordan arbeidsledighet og mangel på utdanningsmuligheter håndteres.

Bevegelser som Y’en a marre i Senegal og End SARS i Nigeria kjemper for demokratiske reformer, men møter motstand fra autoritære regimer. Hvis disse bevegelsene ikke får gjennomslag, kan det føre til økte spenninger og destabilisering.

Afrika kan ikke ignorere ungdommens frustrasjoner, da manglende muligheter risikerer å skape en «tapt generasjon» og økonomisk stagnasjon. Kontinentets økonomi er tett knyttet til hvordan ungdommen integreres i arbeidsmarkedet og får tilgang til utdanning og politisk deltakelse.

Les: Når kommer den politiske våren til Afrika?

Uten disse mulighetene står Afrika i fare for både økonomisk og politisk kollaps. Unge mennesker uten fremtidsperspektiv kan bli en drivkraft for intern ustabilitet og en kilde til global usikkerhet.

Ledere i Afrika må derfor ta ansvar for å gi ungdommen de nødvendige verktøyene for å bygge et bærekraftig samfunn, hvor alle har en rolle å spille.

Sikkerhet og internasjonale interesser

Sikkerhetssituasjonen i Afrika forblir en betydelig utfordring. Den amerikanske militære kommandoen for Afrika (AFRICOM) har vært avgjørende i kampen mot terrorisme, spesielt i Somalia.

Den tidligere Trump-administrasjonen førte en mer isolasjonistisk utenrikspolitikk, og den nye administrasjonen har allerede varslet en nedskalering av AFRICOMs tilstedeværelse.

Dette kan skape et maktvakuum som terrorgrupper som al-Shabaab og IS kan utnytte, og dermed destabilisere regionen.

Les: Hvorfor har Tyrkia større suksess i Somalia enn Norge?

I Somalia har Puntland-regionen nylig gjennomført vellykkede operasjoner mot IS-militante, men trusselen fra disse gruppene vil ikke forsvinne raskt. Den langvarige ustabiliteten i Somalia har skapt en grobunn for terrorgrupper som IS og al-Shabaab.

Disse gruppene utnytter fraværet av en sterk sentralmakt til å gjennomføre angrep, rekruttere nye medlemmer og utøve kontroll over strategiske områder. For den somaliske befolkningen betyr dette daglig usikkerhet, tap av liv og begrenset tilgang til grunnleggende tjenester. Regionalt bidrar denne ustabiliteten til økte flyktningstrømmer og spredning av våpen, mens globalt utgjør terrornettverkene en sikkerhetstrussel langt utenfor Afrikas grenser.

Norge som partner

I et globalt perspektiv bør forholdet mellom Norge og Afrika utvikles fra en tradisjonell bistandsmentalitet til et partnerskap basert på økonomisk samarbeid.

Afrika er på vei til å bli en betydelig økonomisk aktør, med store ressurser og en ung, innovativ befolkning. Norge har en unik mulighet til å spille en sentral rolle i Afrikas bærekraftige utvikling, men dette krever et skifte i tenkning – fra hjelpeløs bistand til gjensidig økonomisk samarbeid.

En av de viktigste styrkene Norge har i denne sammenhengen, er at landet ikke har en kolonihistorie som de fleste andre vestlige makter. Dette gir potensial for tillit og samarbeid som er vanskeligere å oppnå for tidligere kolonimakter, som bærer på historisk mistillit.

Den afrikanske kontinentale frihandelsavtalen (AfCFTA) åpner for økt handel mellom afrikanske land og kan bidra til å redusere kontinentets avhengighet av eksterne aktører. Norske selskaper bør engasjere seg i Afrika på kontinentets premisser, med fokus på sektorer som fornybar energi, havbruk og digitalisering.

Manglende risikovilje har imidlertid begrenset Norges tilstedeværelse på kontinentet. Gjennom investeringer i bærekraftige prosjekter kan Norge bidra til å bygge et sterkere, mer selvstendig Afrika.

Kritisk veiskille

Afrika står nå ved et kritisk veiskille, der både utfordringer og muligheter er til stede. Men for at kontinentet skal kunne realisere potensialet sitt, vil det kreve modige ledere som er villige til å ta ansvar for å bygge en inkluderende og bærekraftig fremtid.

Om Norge også bidrar gjennom aktiv deltakelse i Afrikas utvikling, vil ikke det bare gagne kontinentet, men også styrke Norges posisjon som en troverdig og betydningsfull global aktør. Ved å investere i bærekraftige løsninger kan Norge bidra til positiv endring og samtidig forme sin egen rolle i det internasjonale fellesskapet.