Historisk vendepunkt for ANC og Sør-Afrikas utenrikspolitikk?

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Liv Tørres

Leder for Internasjonal avdeling i LO og har skrevet doktorgrad om fagbevegelsens påvirkning på apartheids fall

I år feirer African National Congress (ANC) at det er 30 år siden apartheid falt, og de selv overtok makten i et nytt demokratisk Sør-Afrika med Nelson Mandela som president.

Seiersrusen og frigjøringsfølelsen holdt seg i mange år etter 1994. Kampen var vunnet. Var man mot apartheid, var man for ANC. Så enkelt var det. Det var heller ikke spesielt mange andre alternativer å stemme på ved valg.

Ved det første valget etter apartheids fall i 1994 vant ANC med over 60 prosent av stemmene, og deretter økte andelen deres de neste to valgene fram til og med 2009. Etter det har det gått motsatt vei.

Ved valget i 2019 fikk ANC rundt 58 prosent av stemmene. I månedvis har meningsmålingene nå før valget anslått resultatet deres i år til rundt 40 prosent.

Men både ANC ledere så vel som ekspertene framholdt at disse tok feil. Det gjorde de ikke. 

Les også: Er frigjøringsbevegelsen i Sør-Afrika i ferd med å nå utløpsdatoen?

Opposisjonen styrket seg

Det nest største partiet, det liberale partiet Democratic Alliance (DA), vant en oppslutning på rundt 22 prosent i valget. Og det nydannede partiet Umkhonto weSizwe (MK), som ble startet av tidligere president Jacob Zuma – og som valgte å ta navnet til ANCs tidligere militære ving fra årene de var i eksil og i væpnet kamp, oppnådde 15 prosent oppslutning. I tillegg ligger et tredje opposisjonsparti stabilt etter tidligere valg på nesten 10 prosent, nemlig Economic Freedom Fighters (EFF).

DA vokste ut av den hvite opposisjonen mot apartheidsystemet og etter 1994 også fra deler av det gamle Nasjonalistpartiet. Blant deres kjernesaker er å rydde opp i korrupsjonen og øke myndighetenes leveranser og styringsevne både når det gjelder infrastruktur, sosiale tjenester og kritiske forsyninger av vann, strøm med mer.

Det er nok langt på vei den styringsevnen de kan vise til fra makt i den Vestlige Kapp-provinsen som har gitt dem relativt mange stemmer også nå nasjonalt.

Det faktum at partiet fortsatt er dominert av hvite er imidlertid en barriere mot ytterligere støtte blant flertallet av svarte. MK ble på sin side etablert med Zuma i spissen og med tung appell om støtte til tradisjonelle verdier og respekt for høvdingsstrukturene og beslutningssystemene.

Det er spesielt den etniske gruppen zuluer som er målgruppen deres. EFF er nok et utbryterparti fra ANC, og ble i sin tid etablert da lederen av ungdomspartiet Julius Malema ble utvist av politiske grunner og på grunn av korrupsjon.

30 år etter at demokratiet ble innført er det altså nå for første gang et reelt flerpartisystem i landet.

Misnøye mot regjeringen

Men seiersrusen er erstattet med en følelse av bakrus. 

Strømmen skrus av flere timer om dagen. I deler av Sør-Afrika er det stor vannmangel. Infrastruktur vedlikeholdes ikke fordi store pengesummer forsvinner i politikeres lommer. Landet er i verdenstoppen når det gjelder ulikhet, kriminalitet, vold og korrupsjon.

Med verdensrekord nå også i arbeidsledighet (33 prosent), har så vel utålmodigheten som kriminaliteten og uroen økt i omfang.

Denne gangen bestemte altså et stort antall velgere seg for å demonstrere sin misnøye med regjeringen.

Lavere valgoppslutning

En høyere andel enn før ble sittende hjemme ved valget. Valgdeltakelsen denne gangen var nede i «kun» 59 prosent sammenliknet med frigjøringsåret 1994 da 87 prosent møtte opp ved valgurnene i en gigantisk folkefeiring.

I praksis betyr valgresultatet at ANC taper makta i én provins (Kwa Zulu Natal) til Zumas nye parti MK. I tillegg har DA sittet med makten siden 90-tallet i Western Cape.

I en annen provins må de vurdere samarbeid med andre partier (Gauteng) og i Nordlige Kapp-provinsen sitter de trolig også i en noe usikker posisjon som krever støtte fra andre.

Blir koalisjonsregjering

Mest krevende blir selvfølgelig tapet av rent flertall på nasjonal basis. Resultatet vil tvinge fram samarbeid eller samlingsregjering enten med DA, eller med MK og/eller EFF.

Hvilken vei de går vil trolig avhenge av hvem som ender opp med de tyngste stemmene internt i ANC. Og det er ikke opplagt at det er dagens partileder Cyril Ramaphosa.

Tap av enerådende regjeringsmakt kombinert med en relativ styrking av regionale og lokale ledere, vil trolig bidra til både fragmentering og til at maktkampene om posisjoner vil intensiveres internt i ANC.

Så lenge Cyril Ramaphosa sitter som partileder og president, er det trolig DA som er den foretrukne alliansepartneren i parlament og regjering.

Kan endre utenrikspolitikken

Men en allianse med DA vil svekke den sterke Palestinafronten i sør-afrikansk politikk. For der ANC-regjeringen har frontet verdenssamfunnets oppgjør mot Israel i Den internasjonale domstolen (ICJ), er DA opptatt av å være nøytral i Midtøsten-politikken og overfor Israel. DA støtter i tillegg Ukraina og er skeptisk til den oposisjonen ANC har påtatt seg de siste årene med dempet støtte til Russland.

I utenrikspolitikken vil en allianse mellom ANC og MK trolig videreføre dagens politikk.

En allianse med DA vil snu utenrikspolitikken i vestlig retning og en allianse med EFF vil radikalisere den ytterligere i retning Russland, Kina og det globale sør. Men selv om det er stort samsvar i utenrikspolitikken mellom ANC og MK er sistnevnte krystallklar på at en slik allianse er umulig så lenge Ramaphosa sitter som leder av ANC.

Enkelte i ANC ønsker imidlertid å gjenreise det «gamle ANC» i allianse med MK og EFF. Og hvis Ramaphosa presses ut, vil en mulig ny allianse med MK og EFF ikke bare «gjenreise» det gamle ANC, men trolig også snu ANC og regjering enda tettere mot Russland, Kina og BRICS.

Når det gjelder Midtøsten har EFF også tatt til orde for våpenstøtte til Hamas.

Både MK og EFF ble utbrytergrupper blant annet på grunn av korrupsjonssaker. En ANC, MK og EFF allianse vil muligens åpne for gamle kjernesaker til MK og EFF som nasjonalisering av jord og gruvedrift.

Basert på partiprogrammene deres og den tidligere praksisen i Zumas regjering er det lite som tyder på at en slik koalisjon vil kunne svare ut det klare kravet fra velgerne om en mer styrings- og leveringsdyktig regjering. Den vil i hvert fall ikke klare å gjenreise troen i befolkningen på at korrupsjonen kan bekjempes.