Meninger:
Et politisk skifte på gang i det sørlige Afrika
Det er godt nytt også for de gamle frigjøringsbevegelsene.
Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.
Frilansjournalist og kommentator
Tidligere i år mistet Sør-Afrikas African National Congress (ANC) flertallet i parlamentet for første gang på 30 år, og måtte gå i samlingsregjering med blant annet det største opposisjonspartiet Democratic Alliance (DA).
9. oktober fant et svært omstridt valg sted i Mosambik. Regjeringspartiet Frente de Libertação de Moçambique (Frelimo) som har vært ved roret i Maputo siden uavhengigheten i 1975, hevder de vant – til store protester.
Så, noen uker seinere stemte befolkningen i Botswana vekk presidentkandidaten fra Botswana Democratic Party (BDP), som har styrt landet siden 1966.
Nå, i slutten av november, er det Namibia som går til valg. Det kan føre til at South West Africas People's Organisation (SWAPO) ikke sikrer seg presidentposten i første runde, for første gang siden 1990.
I løpet av noen måneder har altså fire av det sørlige Afrikas statsbærende partier, sprunget ut av gamle frigjøringsbevegelser, mistet grepet de har hatt om den politiske makten i tre til fem tiår.
«Født fri»-generasjonen
Det har tatt 30 år å komme dit hvor makta ikke er en selvfølge for de gamle frigjøringsbevegelsene, som i sin tur utfordret kolonistyre og mindretallsstyre. Nå utfordres de av det samme de engang kjempet for, nemlig mer demokrati.
I mange år virket de tidligere frigjøringsbevegelsene uovervinnelige i valg. Det var jo årsaker til det. Kampen for uavhengighet, og siden kampen mot apartheid, ga bevegelsene legitimitet i brede lag av befolkningen.
Den generasjonen jeg sjøl tilhører, født på 70-tallet, oppvokst på 80-tallet (i mitt tilfelle i Angola), med krigen på dørstokken, har lojalt støttet opp om foreldrenes frigjøringskamp.
Nå tilhører denne generasjonen sjøl den politiske klassen. Dette er en generasjon som husker apartheid, og som husker krigene apartheidstaten førte i flere av nabolandene, de såkalte frontlinjestatene.
De som er yngre enn oss, vokste ikke opp med det samme forholdet til frigjøringsbevegelsene. Særlig gjelder dette den såkalte «født fri»-generasjonen, født etter Namibias selvstendighet og apartheids fall for litt over 30 år siden. Og de utgjør nå majoriteten av befolkningen.
Det har gitt opposisjonspartier en sjanse. Men utfordrerne, som DA i Sør-Afrika, Renamo i Mosambik og Popular Democratic Movement i Namibia har også en historie, og den forbindes ofte med det gamle hvite mindretallsstyret i regionen.
Dette er ikke helt rettferdig for sørafrikanske DA, som har sine røtter blant den liberale, men hvite, apartheidmotstanden. Noe mer fortjent er det i tilfellet Renamo, som på slutten av 1980-tallet førte en svært brutal kampanje mot sine egne landsmenn i Mosambik, med støtte fra Pretoria.
PDM i Namibia har sine røtter i Turnhalle-bevegelsen som også mottok støtte fra apartheid-staten i et forsøk på å svekke SWAPO i det avgjørende tiåret for Namibias frigjøringskamp.
Men mer enn et skifte til opposisjonen, er nok de politiske vandringene i det sørlige Afrika et skifte fra noe nær et ettpartisystem, til et flerpartisystem. Og dette burde være i tråd med postulatene fra de gamle frigjøringsbevegelsene, det var jo demokrati de kjempet for.
Fra maktkamp til politikk
I alle landene hittil omtalt i teksten er det nå mange partier. Da ANC tidligere i år tapte flertallet i parlamentet i Cape Town, og måtte gå i regjering med blant annet DA skyldtes det ikke at DA fikk økt oppslutning. Det skyldtes en avskalling fra ANC til et nytt parti, MK-partiet, under ledelse av tidligere president Jacob Zuma.
MK er nå ett av flere partier i nasjonalforsamlingen som har brutt ut av ANC. I Mosambik er det ikke nå Renamo som ser økt oppslutning på bekostning av Frelimo, men et nytt parti – Podemos. (Akkurat hvor stor denne velgerflyttingen har vært er altså fortsatt uklart, ettersom flere observatører setter spørsmålstegn ved resultatene av valget i oktober.)
SWAPO i Namibia utfordres også av nye partier, og kandidater som tidligere var en del av SWAPO.
Denne fragmenteringen av politiske partier er etter alt å dømme et gode. Det tvinger de gamle partiene til å søke kompromisser. Det gjør storskala-korrupsjon, slik Sør-Afrika særlig opplevde under Jacob Zuma, vanskeligere.
Det gjør også at fokus endrer seg fra maktkamp og fraksjonering innad i de store partiene, til politikken partiene imellom. Det hjelper det interne partidemokratiet.
Det er åpenbart et stykke igjen. Ikke minst i et par av landene som ikke er nevnt her, som Angola, hvor Movimento Popular de Liberacao de Angola (MPLA) har hatt bukta og enden, siden 1975, og Zimbabwe, der ZANU-PF har styrt siden 1980. Men det syder under overflaten også i disse landene, og den demografiske bobla er regional.
Det har altså tatt 30 år å komme dit hvor makta ikke er en selvfølge for de gamle frigjøringsbevegelsene, som jo i sin tur utfordret kolonistyre og mindretallsstyre. Nå utfordres de altså av det samme de engang kjempet for, nemlig mer demokrati.
Det har de nok godt av, det kan man jo håpe at de innser også i Maputo, Luanda og Harare.
