– Det er nok en del her som mener Vesten nå viser sitt sanne ansikt

Vi sitter i baksetet på en nypolert firehjulstrekker med den ferske utviklingsministeren.

På panseret vaier det norske flagget. Bak oss kommer en minibuss med diplomater, så Norges ambassadør. Rundt kortesjen kretser to politimotorsykler. Blålys og sirener.

– Vi er i et land med en brutal koloni-historie, med utnytting av naturressurser og slavehandel. Så det er nok litt mixed feelings rundt USAs bistandskutt her. 

– Kuttene vil selvfølgelig få dramatiske konsekvenser. Men det er nok en del her som mener Vesten nå viser sitt sanne ansikt, sier Aukrust.

Bakteppet for Ghana-besøket er krevende. For Trump-administrasjonen jobber nå på høygir for å demontere det som har vært verdens største bistandsaktør.

Dersom Aukrust har konkrete svar på hvordan Norge skal møte kuttene, holder han kortene tett. Nå vil den ferske ministeren møte partnere for norsk bistand. Lytte.

– Et skremmende møte

Og bare kort tid etter at han har satt føttene på asfalten utenfor et fly fra Ethiopian Airlines, møter han ungdom og sivilsamfunnsaktører i FNs befolkningsfonds lokaler.

Ute er det 30 varmegrader, men her inne arbeider aircondition-anlegget.

FN-organisasjonen jobber med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter – et tema ministeren vil prioritere i norsk utviklingspolitikk. Aukrust forteller at dette er det aller første møtet han har i Afrika som minister. Ungdommene klapper.

At nær 60 prosent av Ghanas 35 millioner innbyggere er under 25, er en ressurs. Men alvoret senker seg over forsamlingen når noen kalde fakta om situasjonen for landets unge presenteres. For her er skeives rettigheter under press. To av ti jenter blir gift før de er voksne. Ledigheten er høy. Og FN-organisasjonen kan rapportere om økt HIV-smitte.

– Det var skremmende å høre hvor dramatiske konsekvenser USAs bistandskutt har her. Dersom HIV-tallene øker i Afrika, vil det påvirke amerikanerne også, sier Aukrust.

I løpet av 36 timer skal Aukrust snakke med Ghanas president og flere av hans ministre. Han skal møte Verdensbanken, IMF og Den afrikanske utviklingsbanken. Han skal treffe FN-organisasjoner, og til og med rekke en kort båttur med fiskeriministeren.

Aukrust skal til fabrikken Miniplast og til Charisma Fashion. I tillegg skal han innom Osu Castle – der dansk-norske kolonister skipet ut slaver til USA – og se ghanesisk samtidskunst, før en lunsj med diverse ambassadører.

Det hele skal avsluttes med et møte med ghanesiske gründerspirer, før middag med FNs stedlige representant. Og mellom alt, setter han av litt tid til Panorama.

– For å bekjempe ulikhet er arbeid og likestilling de to viktigste verktøyene. Ghana kan ikke bli Norge, men om vi kan bidra, er det den mest effektive bruken av norske bistandspenger, sier han.

– Ingen tro på pekefinger

Aukrusts kortesje ankommer Jubilee House, presidentens kontor i hjertet av hovedstaden. John Dramani Mahama fra partiet National Democratic Congress vant presidentvalget i fjor, og det er høye forventninger til at han vil iverksette reformer.

Panorama får ikke lytte inn i samtalen på presidentens kontor, men i heisen ned etter møtet, virker delegasjonen fra den norske utenrikstjenesten fornøyd. Norges Ambassadør forteller en morsomhet, Aukrust og hans politiske rådgiver ler. 

Det er god stemning.

– Det ble nylig vedtatt et lovforslag som innskrenker skeives rettigheter i Ghana – var dette et tema mellom deg og presidenten?

– Det er selvfølgelig helt fryktelig. Jeg tok det opp med presidenten, uten at det egentlig kom noen respons. Jeg har ikke noe tro på å vise pekefinger, men jeg synes det var viktig å avlevere et budskap om at dette er vi i Norge bekymret for.

– Tror du det har effekt å uttrykke slik bekymring overfor Ghanas president?

– I seg selv endrer det nok ingenting. Men det har vært et tilbakeslag for skeives rettigheter internasjonalt. Vi har mektige motkrefter som bruker penger på hatkampanjer og til å stramme til lovverk. Det betyr at det er enda viktigere at Norge sier ifra. Men det viktigste vi gjør er å støtte sivilsamfunn som arbeider for skeives rettigheter, sier Aukrust.

Da president Donald Trump kuttet amerikansk støtte til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i sin første presidentperiode, bevilget Norge og flere «likesinnede» land mer penger for å demme opp for kuttene. Vi spør Aukrust om det samme vil skje denne gang.

– Situasjonen er veldig annerledes nå. Den gang var det mulig å tenke «dette området kan vi få gjort noe på». Nå kuttes det på absolutt alt. Det amerikanske bistandsbudsjettet er mer enn 12 ganger det norske, og det er ingen land som kan demme opp for det.

– Hvordan utviklingspolitikken skal se ut framover vil jeg bruke tid på å diskutere med fagfolka i UD og Norad, med organisasjonene og forskere – for dette er nytt for oss alle. Men jeg tror vi må satse mer der Norge kan gjøre en forskjell.

I tillegg må det mobiliseres veldig mye mer privat kapital til fattige land, mener han.

– Og det kommer til å være hovedsvaret, sier Aukrust.

– Kan hjelpe meg i denne jobben

Det er blitt kveld. Siste post på dagens program; mottagelse i den norske ambassadørens residens med hånd-mat og bobler – og enda flere partnersamtaler om økonomisk vekst og bærekraftig utvikling – er gjennomført. 

Aukrust er tilbake på rommet på Hotel Gold Coast, vipper det røde slipset over hodet og setter seg i sofaen. Han ser pigg ut, men sier ansvaret som utviklingsminister, i en tid der internasjonal bistand snus på hodet, tynger.

– Ingen har et nøyaktig svar på hvordan en ny bistandsmodell skal se ut.

– Er dette litt overveldende å få i fanget for en fersk utviklingsminister?

– Jeg føler ikke at det er jeg som får dette i fanget. Det er det jo først og fremst millioner av andre som gjør. Men jeg tror verden blir mer ustabil når færre barn blir vaksinert, når mennesker som lever i krise eller med konflikt ikke lenger får hjelp.

Aukrust omtaler endringene som nå skjer som «en verdikamp», sier internasjonal solidaritet var viktig for at han selv ble politisk engasjert i femtenårsalderen. 

Og da han ble utnevnt til utviklingsminister, fremhevet statsminister Jonas Gahr Støre at Aukrust er en av fem Utøya-overlevende i regjeringen.

– Jeg tenker det er viktig fordi det viser at terroristen mislyktes.

– Hvordan påvirker 22. juli hvordan du agerer på det som nå skjer – som minister?

– Politikk handler om liv og død, sier Aukrust. 

– Vi snakket faktisk om dette på et av møtene i dag. For hat er minst like farlig i denne regionen. Jeg kan ikke leve meg inn i hvordan det er å oppleve krig og elendighet, men jeg kan leve meg inn i hvordan det er å være redd for å dø. Og det er like ille å miste noen i Sahel eller Ukraina som på Utøya. Så det å kjenne seg igjen i den menneskelige lidelsen, det tror jeg kan hjelpe meg i denne jobben.

– Viktig å møte folk med titler

Det er bare ti minutter til kortesjen skal kjøre når utviklingsministeren, litt trøtt, men blid, ankommer hotellets frokostsal morgenen etter. 

De norske diplomatene er i ferd med å avslutte måltidet når Aukrust rolig henter seg en kaffe og peiler seg inn på bordet til sin politiske rådgiver Jafar Haidar (Ap). 

Norges utviklingsminister trenger hjelp til å knyte slipset.

I en video Utenriksdepartementet har publisert på Insta, blir han «intervjuet» av sin egen rådgiver. De to spøker om overgangen fra stortingspolitiker til minister. Aukrust sier det blir krevende for ham å stille i departementet med rene klær og forteller at det første folk sa til ham da han skulle i regjering var «nå må du huske å ikke ha klær fulle av hull».

– Jeg er ikke spesielt opptatt av utseende, men nå kler jeg meg bedre enn jeg gjorde før, sier Aukrust og smiler.

Vi spør hvordan det føles å få den VIP-behandlingen han får her i Ghana, der et team diplomater jobber døgnet rundt for at han skal kunne gjøre minister-jobben. At han får politieskorte gjennom Accras gater, at folk åpner døra for ham – det må være litt uvant for en som kommer rett fra stortingsbenken til Akershus Arbeiderparti?

– Å bli titulert er mindre viktig for meg, men det å få møte folk med titler er viktig. Ikke fordi de har en tittel, men fordi de har innflytelse. Det gjør at jeg er i posisjon til å påvirke andre med innflytelse, og på den måten bidra til å gjøre en forskjell, sier han.

Plast som ressurs, og ulovlig fiske

Klokka har så vidt passert 08:00 når Åsmund Aukrust setter seg ned for å snakke med noen menn som renser garn i Tema, hjemmehavn for tusenvis av fiskere i en sektor som sysselsetter om lag 10 prosent av Ghanas befolkning. 

Rundt den norske ministeren og fiskerne står et enormt følge. Det er diplomater, folk fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), ghanesisk sikkerhetspoliti, lokale fagforeningsrepresentanter – og Ghanas fiskeriminister. Besøket vekker åpenbart interesse, for her er også en lokal tv-stasjon for å intervjue Åsmund Aukrust.

Fiske utgjør rundt fire prosent av Ghanas BNP, og 75 prosent av fisken spises lokalt, så sektoren spiller en nøkkelrolle for matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse.

– Men det er en del ting som er skremmende nå, med forurensning og ulovlig fiske. Skal vi lykkes med å ta vare på hav i Norge, må vi lykkes i Ghana også, sier Aukrust.

Sola har begynt å ta, når Aukrust og fiskeriminister Emelia Arthur går langs brygga og snakker om den fallende fiskebestanden i Guinea-bukta, om hvor viktig havsamarbeid er.

– Det er korttenkt at en del land nå trekker seg ut av samarbeid som det vi har med Ghana. For om man ikke tar vare på havet rundt Afrika, vil det påvirke havet utenfor Norge eller USA også, sier Aukrust.

Etter en kort båttur inne i havna, haster den norske UD-delegasjonen videre, til Miniplast, en bedrift som resirkulerer lokal plast, og som har vokst kraftig etter at Statens investeringsfond for utviklingsland (Norfund) investerte i familieselskapet.

Av en arbeidsstyrke på 1700, er 500 nå kvinner, og dét er musikk i Aukrusts ører.

– Miniplast sjekker av på alt det er mulig å sjekke av på – trygge arbeidsplasser, lønnsomhet og private investeringer. Vi så jo at plast er et ekstremt stort problem da vi var nede i havna i morges, så det er fantastisk å se hvordan de her klarer å gjøre et miljøproblem til en ressurs, sier Aukrust.

Aukrust trekker pusten.

– Vi trenger slike eksempler for å få flere private aktører til å investere i utviklingsland. Å legge til rette for private investeringer vil være viktig i den nye bistandsarkitekturen.

Aukrust påpeker at Norfunds totale investeringer i Ghana er ti ganger større enn det den norske bistanden var til det vestafrikanske landet i fjor.

– Norfunds investeringer bidrar til å skape arbeidsplasser som gir folk et stabilt livsgrunnlag. Det er en nøkkel for å bekjempe fattigdom, sier han.

Charisma Fashion Ltd

Aukrust og UD-diplomatene setter seg i bilene, delegasjonen skal videre for å hente enda mer inspirasjon til Arbeiderpartiets jobb nummer én. Og ved Charisma Fashion Ltd – som blant annet spesialiserer seg på nattøy og uniformer – finner ministeren det.

Klesfabrikken, som ligger tett på en av Accras største slumområder, har med støtte av FN-organisasjonen ILO jobbet målrettet med å forbedre arbeidsforholdene for de ansatte. Det har visst vært lønnsomt, for nå vil ledelsen utvide, med flere maskiner og flere syere.

Tilbake i bilen forteller Aukrust hvorfor han mener arbeid er jobb nummer én.

– Arbeid er ett av de viktigste virkemidlene for å bekjempe fattigdom. På makronivå, handler det om hvordan samfunnet kan forvalte sin viktigste ressurs, som her i Ghana er en veldig ung befolkning. Om de unge har en jobb, øker sjansen for at de blir produktive medlemmer av samfunnet. Men uten jobb, kan de være en katastrofe for et samfunn.

På fabrikken møtte ministeren fagforeninger og flere av de kvinnelige ansatte, som syersken Sandra Danso (24). Aukrust synes det kom tydelig fram at Charisma Fashion hadde økt inntjeningen etter at arbeidernes rettigheter ble tatt på alvor, sier det er en lærdom å ta med når Norge skal arbeide for et mer anstendig arbeidsliv i utviklingsland.

– Det var morsomt å se at en trygg arbeidsplass og organiserte arbeidere, er bra, ikke bare for den enkelte arbeider, men også for bedriften – at det gir overskudd.

– Dette var vel en mønsterfabrikk. Nå kjører vi forbi en av Accras største slumområder, passerer folk som sannsynligvis lever fra hånd til munn, hva gjør det med deg?

– Det viser bare at man må bygge stein på stein, at det trengs sterkere systemer. Når folk jobber, bidrar de til fellesskapet gjennom skatteseddelen, og sånn bygger man et solid samfunn. Jeg tipper at de som selger varene sine langs veien her, ikke betaler skatt. De tjener selvfølgelig lite, og har få muligheter for å bidra med inntekter til felleskapet ...

– De har kanskje ikke fått så mye fra fellesskapet, heller?

– Sannsynligvis nesten ingenting. Og det er misbruk av ressurser. Jeg tror utviklings-agendaen har vært fylt med alt for mange enkelt-prosjekter, som hver for seg kan ha vært gode, men for å få til varige endringer må man få til systemendringer. Og om Norge kan bidra til det, mener jeg at det er den mest effektive bruken av bistand, sier Aukrust.

– USA drar all energi ut av rommet

Før Aukrust skal i enda flere partnermøter, sveiper UD-delegasjonen innom Osu Castle, som den gang det var et dansk-norsk fort het Christiansborg, og var «gate of no return» for slaver til Amerika. I dag står fortet som et monument over kolonimaktenes utbytting, og på stranden nedenfor støter Aukrust på en av de store utfordringene i Guinea-bukta. 

Plast og søppel som har skylt inn fra havet.

– Det finnes vel knapt noe som er mer globalt enn hav – og derfor er det internasjonale havsamarbeidet så viktig, sier Aukrust.

Etter å ha hilst på gründere som tilbys mentorstøtte ved Meltwater Entrepreneurial School of Technology (MEST), ramler Aukrust ned i en loungestol ved poolen på Hotel Gold Coast. 

Han har noen minutter, får seg noe kaldt å drikke, før han må gå til rommet og pakke – for på vei til flyplassen skal han i ett siste møte, middag med FNs stedlige koordinator. 

Sola er på vei ned, gresshoppe-lyd blander seg med den døsige hotelmusikken. Aukrust smiler når vi spør om han egentlig får noe ut av et slikt «møte-maraton».

– Jeg blir kjempeinspirert, svarer han.

– Det som alltid slår meg på slike reiser, er at vi mennesker er så like. Det å ha en jobb, tilhøre et fellesskap og ha drømmer, er like viktig for mennesker her, som i Norge.

– Men hva tenker du om situasjonen, om USAs bistandskutt, i lys av møtene her i Accra?

– At USA drar all energi ut av rommet i alle diskusjoner om internasjonal politikk. Og at verden er mye større enn USA. I dag har vi vært i et møte med ambassadører der vi diskuterte Sahel i to timer. USA ble knapt nevnt før vi tok det opp fra norsk side.

Ukraina har på få år blitt den største mottakeren av norsk bistand. Vi spør om han tenker at mindre norsk bistand vil nå afrikanske land framover.

– Afrikanske land merker at giverland prioriterer annerledes. Vi har klart å støtte Ukraina uten å måtte kutte til resten av verden. For meg vil det være viktig å fortsette med det. Dette ble tema i møtet med presidenten, også. Han var bekymret. Da var det godt å fortelle at vi står fast ved støtten til det globale sør.

– Å prioritere er kanskje noe av det vanskeligste en politiker gjør, men også det som skiller dere politikere fra hverandre: har du noen tanker om hva du vil prioritere bort?

– Det er et veldig godt spørsmål.

– Men har du en skisseblokk, kanskje, der du har strøket noen poster og plusset på andre?

– Nei, det har jeg ikke. Giverbildet er ekstremt uoversiktlig og vi må gjøre løpende vurderinger fram til statsbudsjettet legges fram i oktober. Vårt løfte er én-prosenten, så må vi ta de tøffe diskusjonene med dét som utgangspunkt. Jeg håper alle som er opptatt av bistand i Norge klarer å se det store bildet og heve seg litt over egne hjertesaker.

Aukrust påpeker at mye foreløpig er uklart om USAs bistandskutt.

– Skal Norge gjøre en forskjell er det avgjørende at vi vet mer, sier Aukrust.

Han eksemplifiserer for å illustrere hva han mener:

– Sett at Norge tenker at USA kommer til å kutte i helse, og derfor omprioriterer penger fra andre formål for å gi mer til helse. Så beslutter den nye administrasjonen at de vil bidra til helse. Da har ikke Norge gjort en positiv forskjell, men bidratt til skjevfordelingen.

– Kan kjenne på et ubehag

En annen utfordring, forklarer han, er at programmer får penger fra ulike givere: Et ernæringsprogram kan få støtte fra Norge, USA og Tyskland. Et klimaprogram kan få støtte fra Japan, USA og Spania, et utdanningsprogram fra USA, Danmark og Sverige. 

– Dersom vi givere ikke snakker sammen, må alle de tre programmene kanskje legges ned, om USA trekker seg. Men snakker vi sammen kan Norge gå inn på Klimaprogrammet og Tyskland på utdanningsprogrammet. Og på den måten redder vi to av tre, sier Aukrust

Aukrust sier at han er opptatt av at løsninger ikke bare kan handle om penger, at den internasjonale bistandsstrukturen trenger forbedringer – eller reform, som han sier.

– For med så store endringer som vi nå ser, er ikke det norske bistandsbudsjettet det viktigste. Hvis brorparten av amerikanske penger forsvinner og mange andre land også kutter, må vi tegne opp en helt ny bistandsarkitektur.

– Da vi intervjuet din forgjenger i fjor, uttrykte hun at alle tidligere utviklingsministre hadde hatt en lett jobb, sammenlignet med henne. Du har en enda mer krevende jobb, eller?

– Lett er det ikke for noen som holder på med politikk akkurat nå, med så store endringer som det er i verden. Men vi driver ikke med dette fordi det skal være lett, men fordi det er viktig. Jeg føler meg privilegert som får lov til å jobbe med dette nå, sier Aukrust.

Rådgiver Haidar bryter inn, sier vi må runde av, at ministeren må på rommet for å gjøre seg klar til middagen med FN. Vi spør om å få stille et siste spørsmål. Aukrust nikker.

– Apropos privilegert. I dag kjørte du forbi en av Accras største slumområder. Jeg har reist litt i utviklingsland, møtt folk som lever på et eksistensminimum og kjent på et ubehag ved å kunne dra tilbake til et hotell, sove i en myk seng – er det noe du kan kjenne på?

– Jeg kjente ikke på det i dag ...

Aukrust møter blikket til rådgiveren. Tenker seg litt om, sier han liker å møte folk, men at han kan kjenne på et ubehag etter å ha møtt mennesker som lever i dyp fattigdom.

– Jeg gruer meg ikke til å møte folk som har det forferdelig, dét er sterke møter. Det som er vondt, er å dra, tilbake til et hotellrom eller til flyplassen for å ta et fly hjem til Norge. Fordi jeg kan dra, men de fleste av dem aldri kan det. Så jeg kan kjenne på et ubehag ved at det er så store forskjeller i verden – og hvor tilfeldig det er hva slags liv man får.