Meninger:
Når kommer den politiske våren til Afrika?
En ny generasjon afrikansk ungdom – med god utdanning, men få muligheter – krever politisk endring. Protestene ser også ut til å fungere i flere land. Er en «afrikansk vår» på gang?
Sosialantropolog og tidligere fagrådgiver i Norad
Dette er en kronikk Meninger i teksten er skribentens egne.
Dette spørsmålet ble stilt i en sak i Panorama, der Prio-forsker Bintu Zahara Sakor fortalte om unges folkelige motstand mot myndigheter i flere afrikanske land.
Dette året har også meldingene om politiske endringer i Afrika kommet tettere enn vanlig.
I det sørlige Afrika mister regimene til de gamle frigjøringsbevegelsene grepet om makta. I Øst-Afrika har Kenya og Uganda opplevd store demonstrasjoner mot undertrykkelse og dyrtid. Og i Vest-Afrika øker den folkelige protesten i Afrikas største land Nigeria mot korrupsjon, økende forskjeller og dårlig styresett.
De unge er stadig bedre utdannet og behersker ny teknologi og sosiale medier, men mange ser bare en framtid med arbeidsløshet og mangel på grunnleggende velferdsgoder som helse, utdanning og trygghet.
De opplever at det politiske systemet svikter dem og deres interesser. Vil de ta opp kampen der de er, bli politisk apatiske eller stikke av så fort de kan til andre steder hvor det er håp om en bedre framtid?
Dette forteller Nigerias unge
For å undersøke dette nærmere gjorde jeg en reise gjennom Nigeria i fjor sommer og møtte folk fra mange miljøer; akademikere, forskere, ungdomsrepresentanter fra politiske partier, studenter, kvinneaktivister, miljøengasjerte og menneskerettighetsaktivister til samtaler om ungdom og politikk.
Tre rundebordsamtaler ble arrangert i samarbeid med en tenketank i Jos (sentralt/nord), den norske ambassaden i Abuja (sentralt) og universitetet i Ibadan (sørvest). Cirka 150 personer deltok totalt.
Tidspunktet var gunstig. Et gjennombrudd for nye politiske krefter i president- og parlamentsvalget noen måneder tidligere hadde vært innen rekkevidde, men det glapp i innspurten.
Av cirka 93 millioner registrerte velgere stemte færre enn 25 millioner ved valget. De gamle partiene og deres politiske ringrever vant, til dyp skuffelse for millioner av unge mennesker.
Konsultasjonene bekreftet at spørsmålet om ungdom og politikk er høyaktuelt og blir stadig viktigere i et land hvor andelen unge mennesker øker, mens deres muligheter til arbeid og kreativ utfoldelse står på stedet hvil eller blir verre. Gjenoppblomstring av såkalt «etno-politikk» og religiøs rivalisering skaper splid, uro og frustrasjon.
Det politiske «establishmentet» er gjennomsyret av pengestyrte relasjoner. Rike bakmenn trekker i trådene ved å finansiere politikere og representanter for viktige samfunnsinstitusjoner som rettsvesenet og akademia, inkludert studentorganisasjoner.
Og det begynner tidlig. Dagens studentpolitikk dreier seg om hvem som har de beste kampanjene, den beste underholdningen og det beste velferdstilbudet. Alt dette koster penger, og bakmennene står klare til å finansiere. Inntil tida kommer for «pay back».
«Samfunnet vårt har råtnet på rot», sa de mest frustrerte i rundebordsamtalene i Ibadan 13. juni. «Alle tenker på sitt eget beste, ingen på samfunnet og fellesskapet. Pessimismen råder», fortsatte de.
Men Nigeria ville ikke vært Nigeria om den lammende skuffelsen over tapet ikke snart ville vike for håp, sinne og aktivisme. Ett år seinere opplever nå landet de største og mest sofistikerte folkelige protestene noensinne.
Hva skjedde?
Til tross for store inntekter fra landets naturressurser klarer ikke nigerianske myndigheter å levere på befolkningens grunnleggende behov. Og det har gått fra vondt til verre siden den nye regjeringen til President Tinubu tok over.
En neo-liberal politikk med store kutt i offentlige subsidier i en dyrtid med høy arbeidsløshet, har ikke gått vel hjem hos mange nigerianere. I tillegg kommer all frustrasjonen over omfattende korrupsjon, en ineffektiv statsadministrasjon og ikke minst en politisk elite som bryr seg lite om hvordan folk flest har det.
Den landsomfattende kampanjen #EndBadGovernance i 2024 mot dårlig styresett i Nigeria fikk stor oppslutning og er ennå ikke over. I tidligere politiske protestaksjoner har sosiale medier vært et effektivt virkemiddel til massemobilisering, men organiseringen har vært spontan og knyttet til enkeltsaker.
Protestaksjonene har derfor vært nokså enkle å stoppe. Årets kampanje er forankret i et langt sterkere krav om systemendring. Den kjennetegnes av langsiktig strategisk tenkning, god planlegging og systematisk organisering. Det har resultert i et sterkt press nedenfra på hele det politiske systemet, partier og politikere fra alle partier.
Protestaksjonene skulle toppes i en nasjonal demonstrasjonsuke i august. Men som så ofte før i Nigeria, sporet dessverre de fredelige demonstrasjonene av flere steder.
Da uka var over, var mer enn 20 mennesker drept og minst 175 personer alvorlig skadet ifølge en rapport fra Amnesty International. Myndighetene arresterte en del organisasjonsledere, uten helt å vite hvem man skulle sperre inne. Også tilfeldige ungdommer ble tatt og venter fortsatt på rettsak og dom.
Protestene tok en pause, mens man begravet sine døde i kampen, men har fortsatt her og der for å holde saken varm, seinest med store demonstrasjoner i oktober. Presidenten og andre politikere har manet til ro og besinnelse, men har lovet å se nærmere på kravene.
Noen observasjoner
Ingen kjenner ennå utfallet av denne dramatiske dragkampen mellom parlamentarisk og utenomparlamentariske krefter, men noen interessante observasjoner kan nevnes.
Mandatet til protestbevegelsen hadde et nasjonalt perspektiv og henvendte seg til alle nigerianere. Det er for tidlig å si noe om nye politiske allianser vil oppstå i kjølvannet av denne brede tilnærmingen. Men den lave profilen til ledere med sterke politiske egenagendaer tyder på at nigerianske aktivister begynner å få bedre kontroll med en av de største kulturelle hindringene for alliansebygging i nigeriansk samfunnsliv, nemlig den sterke tendensen til lederdyrkelse ('Chief’, 'BigMan', Godfather-syndrom).
Tett koordinering mellom tenketanken Take it Back/TIB og partiet African Action Congress (AAC) gjorde at den folkelige mobiliseringen ble fulgt opp i det parlamentariske systemet, og at de politiske kravene fikk tyngde der og fort ble kjent også for politikere på topplan.
Studentene er en særlig interessant gruppe innenfor nigerianske protestbevegelser. De er ikke bare et viktig bindeledd til familie og lokalsamfunn, men også til fagforeninger, trossamfunn og frivillige organisasjoner. Stadig flere studenter ser behovet for å re-vitalisere studentorganisasjonenes radikale politiske engasjement fra 1970- og 80-åra, og den nasjonale studentbevegelsen som myndighetene knuste på 1990-tallet. Solidariteten vokser med universitetslærere og deres fagforeninger som i årevis har kjempet mot krympende lønninger og lavere kvalitet på akademisk utdanning og forskning.
Et lite frampek på en afrikansk vår
Etter mange samtaler med ulike aktører innenfor det nigerianske sivilsamfunnet, og med sideblikk på det som nå skjer i alle land på kontinentet, kan man med stor sikkerhet si at rollen for afrikansk ungdom som politiske aktører vil bli stadig viktigere.
Demografi og kunnskapsnivå vil presse fram dette uansett. Men det bør forskes mer på hva som faktisk motiverer til eller avskrekker unge mennesker fra å engasjere seg i demokratifremmende aktiviteter, og i hvilket omfang og for hvor lenge.
Nasjonale styresmakter med ansvar for å lage ungdomspolitikk og nasjonale planer vil i årene som kommer ha behov for mer eksakt kunnskap om hvordan man kan legge til rette for ungdom som ønsker å bruke sin ytrings- og organisasjonsfrihet til å uttrykke egne identiteter og kulturuttrykk.
Man vil også trenge mer kunnskap om organisasjonsformer, sosiale nettverk og teknologi som kan bidra til å styrke meningsfull folkelig deltakelse og kanalisere naturlig misnøye og konflikter inn i konstruktive prosesser.
Slike studier bør bli et viktig internasjonalt akademisk samarbeidsområde for tverrfaglig og tverrkulturell forskning og kan gjerne kalles «studier av den afrikanske våren».
