Meninger:
Vil afrikanere flest ha liberalt demokrati?
Er liberalt demokrati det afrikanere flest ønsker seg, eller er det noe rike, vestlige land prakker på dem?
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorforsker ved Nordiska Afrikainstitutet, som her
skriver som privatperson
Svaret på spørsmålet er like mangfoldig som det afrikanske kontinentet, der over 1,5 milliarder mennesker lever komplekse liv. De fleste afrikanere er unge, medianalderen er 19 år og befolkningen vokser. Mest bekymringsfullt er det at kontinentet, fra konflikter i Sahel til Afrikas Horn, er åsted for væpnet konflikt i 28 av 54 land.
Likevel, etter å ha jobbet med afrikanske freds- og sikkerhetsspørsmål i 25 år, vil jeg vedde på at svaret på om afrikanere ønsker seg liberalt demokrati, er et rungende «ja».
Ifølge Afrobarometer sin rapport fra juli 2024 foretrekker afrikanere demokrati, til tross for at de er misfornøyde med mange av dagens myndigheter.
Rapporten, med data fra 39 land, viser at 66 prosent av de spurte afrikanerne foretrekker demokrati fremfor et hvilket som helst annet styresett, og at de i størst grad avviser enmannsstyre (80 prosent), ettpartistyre (78 prosent) og militærstyre (66 prosent).
Demokratiserings-prosessene i Afrika har vært virkningsfulle. Afrikanere tror at demokrati er den beste styreformen. Arbeidet til internasjonale aktører som FN, giverland og Afrikas forkjempere for demokrati og menneskerettigheter har båret frukter.
Eller har det egentlig det?
En del av problemet har vært en naiv tilnærming til demokratisering og fredsbygging. Vi har antatt at stater og statsinstitusjonene deres kan gå gjennom en eksternt påvirket prosess med såkalt «kapasitetsbygging» som vil gjøre dem til gryende demokratier.
Naiv demokratisering og fredsbygging
Etter den kalde krigen var det et kappløp om å få deltakende styresett. Mellom 1989 og 1997 innførte en rekke afrikanske land sør for Sahara konkurransebaserte og pluralistiske demokratiske systemer.
Mange aktører utenfra så på demokratisering som en naturlig endestasjon. Den daværende generalsekretæren i FN, Boutros Boutros-Ghali, skrev også i sin Agenda for demokratisering at «demokrati kan og bør innlemmes i alle kulturer og tradisjoner».
Sett i etterpåklokskapens lys, var denne tenkningen lite gjennomtenkt. Politisk utvikling i Afrika og andre steder har ofte før til ny oppblomstring av autoritære tendenser. Politisk liberalisering, som for ofte har vært drevet fram av ytre press, har ikke gitt mye demokratisk gevinst for folk i økonomisk underutviklede, konfliktfylte eller skjøre demokratier.
I dag viser data fra V-Dem-instituttet at 82 prosent av folk i Afrika sør for Sahara lever i lukkede autokratier eller autokratier som holder valg. Mange land tilbyr en viss grad av deltakelse, sivile og politiske rettigheter, maktfordeling og et snev av regelmessige valg. Likevel klarer selv ikke sterke demokratier som Sør-Afrika og Ghana, å beskytte borgerrettigheter og likhet for loven. Da kan de ikke kategoriseres som liberale demokratier.
En del av problemet har vært en naiv tilnærming til demokratisering og fredsbygging. Vi har antatt at stater og statsinstitusjonene deres kan gå gjennom en eksternt påvirket prosess med såkalt «kapasitetsbygging» som vil gjøre dem til gryende demokratier.
Lineær sosial konstruksjon som endrer en stat fra autokrati, krig eller konflikt til fred og liberalt demokrati, er ikke mulig. Demokratisering er en lang prosess som tok vestlige land århundrer, og som fortsatt pågår og krever fornyelse.
Unge afrikanere i alderen 18–35 er mer tilbøyelige enn eldre til å mene at demokratiet ikke fungerer.
Endring tar tid
Verdensbank-rapporten World Development Report 2011 om konflikt, sikkerhet og utvikling, gjorde en viktig jobb med å avdekke flere misforståelser. Men det er synd at disse innsiktene fortsatt ikke blir systematisk anvendt.
For det første er konflikt syklisk og basert på svak intern styring og eksterne utfordringer. 90 prosent av konfliktene på begynnelsen av 2000-tallet skjedde i land der det allerede hadde vært en borgerkrig. Mange afrikanske land, selv Sør-Afrika med sin banebrytende og progressive grunnlov, forblir sårbare for konflikt og ustabilitet. De trenger tid til å utvikle bærekraftige institusjoner og samfunn for å løse problemer gjennom egne demokratiske tradisjoner, over tid, i møte med kriser og gjenoppbygging. Til tross for dette ignorerer internasjonale innsatser for fred, som den anerkjente forfatteren og forskeren Séverine Autesserre påpeker, ofte lokale perspektiver og mangler langvarig forpliktelse.
For det andre har relasjonen mellom stater og folket endret seg. Organiserte væpnede konflikter er både lokale og globale, sammenvevd med stadig økende, dynamiske bevegelser av mennesker, penger og våpen. Et land som er demokratisk, men som har dårlige naboland, vil være sårbart på andre måter. Tanzania er et eksempel på dette. I en Verdensbank-rapport anslås det at Tanzania taper 0,7 prosent av sitt årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) på grunn av konflikter i nabolandene. I dag er Ghana, som har klart å holde frie og rettferdige valg siden 1992, naturligvis utsatt for økonomiske sjokk grunnet demokratisk tilbakegang i Vest-Afrika.
Afrikanere tror på (liberalt) demokrati. Men de har fremdeles ikke hatt det.
Trenger mer enn «bare» liberalt demokrati
Demokratiteori har påpekt flere ulike variabler som er viktige for fremming av demokrati, dets fremvekst og overlevelse. Sosial velferd, økonomisk utvikling og middel- og arbeiderklassen spiller viktige roller. Det gjør også toleranse, tillit og vilje til kompromiss.
Afrobarometer-dataene viser fortsatt støtte til demokrati, men samtidig en nedgang det siste tiåret. Man ser også tegn på økende nivåer av korrupsjon i Afrika. Seks av ti av de spurte afrikanerne mener at det har vært økende korrupsjon det siste året.
Unge afrikanere i alderen 18–35 er også mer tilbøyelige enn eldre til å mene at demokratiet ikke fungerer. Videre rangerte de arbeidsledighet og økonomi som sine topp-prioriteringer, og sa at lederne deres sviktet på disse områdene.
Afrikanere tror på (liberalt) demokrati. Men de har fremdeles ikke hatt det. Ifølge V-Dem-dataene er bare 32 land i verden liberale demokratier. Bare ett afrikansk land, Seychellene, er i denne gruppen.
Dessuten har afrikanere behov som ikke er oppe til forhandling, som tilgang på helsetjenester, rent vann, utdanning, jobb, klimatilpasning og fred og sikkerhet. Hvis de ikke oppfylles, vil det fortsette å svekke tilliten deres til myndighetene.
Hvis liberale demokratier kunne levere dette, ville afrikanere være mer positive til det.
Så, ønsker afrikanere liberalt demokrati, eller ikke? Svaret mitt: Det er komplisert.
