Stemmer det at islamske skoler i Kenya fremmer voldelig ekstremisme?

Torhild Breidlid

Skrevet doktorgrad om ekstremisme i Kenya og seniorrådgiver i Digni

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Norske myndigheter har i lang tid vært bekymret for at norsk-somaliske foreldre sender barn og unge til koranskoler i Somalia og Kenya der de blir utsatt for vold og tortur. I tillegg sprer enkelte av skolene ekstremistisk propaganda.

Grunnen foreldrene oppgir for å sende barna til disse skolene, er ofte at barna har blitt for «vestlige» eller at de har utvist kriminell adferd. Ikke minst Tonje Brennas besøk til koranskoler i Kenya og Somalia før jul i fjor vakte mye oppmerksomhet og satte søkelyset på koranskoler i Kenya og Somalia, som mange eksperter advarer mot.

I mitt doktorgradsarbeid har jeg forsket på hvordan den kenyanske regjeringen og kenyanske skoler forebygger voldelig ekstremisme i landet. Feltarbeidet mitt omfattet både islamske og sekulære videregående skoler i Nairobi i Kenya.

Islam og ekstremisme i Kenya

I post-koloniale Kenya har ekstremisme hovedsakelig vært knyttet til islamsk radikalisering, og voldelig ekstremisme er primært knyttet til terrorgruppen Al-Shabaab.

Voldelig ekstremisme og terrorisme har gjennom årene vært et sikkerhetsproblem for Kenya, også før oppstarten av Al-Shabaab. Al Qaida var ansvarlig for bombingene ved de amerikanske ambassadene både i Nairobi og i Dar-es Salaam i 1998, som drepte over 200 mennesker.

Enkelte forskere hevder at ved å knytte voldelig ekstremisme utelukkende til islamsk ekstremisme, overser man andre former for voldelig og hatefull ekstremisme som kan utgjøre en større trussel for samfunnet. Spesielt kritiseres ideen om å skille mellom «god» og «dårlig» vold, spesielt i sammenheng med regjeringens innsats mot terrorisme, der visse former for vold ofte blir legitimert eller akseptert som «god» vold av myndighetene.

Motstand mot den kenyanske staten har historisk sett blitt knyttet til voldelig ekstremisme, mens vold begått av kenyanske sikkerhetstyrker konsekvent har blitt definert som «legitim vold» i Kenya. Dette har ført til spørsmål om hvorvidt staten selv utøver en form for voldelig ekstremisme gjennom sin maktbruk.

Det at den kenyanske staten knytter islam til ekstremisme, har ført til diskriminering og overgrep mot den muslimske og somaliske befolkningen. Ikke-voldelige muslimer med ekstreme holdninger har blitt utsatt for overgrep fra kenyanske sikkerhetsstyrker.

Regjeringen kjemper aktivt mot det de anser som hovedårsaken til radikalisering, blant annet ved å etterforske og stenge koranskoler. Flere imamer har også blitt drept i denne prosessen. 

Denne systematiske fremmedgjøringen og annengjøringen ser imidlertid ut til å ha forsterket både radikalisering og voldelig ekstremisme i landet.

Årsaken til at ungdom i Kenya rekrutteres til voldelige ekstreme grupper, og spesielt Al-Shabaab, er sammensatt: Selv om Al-Shabaab bygger på en salafistisk-jihadistisk ideologi, viser forskning at rekrutteringen drives av en rekke faktorer, inkludert statlig vold, sosiale nettverk, marginalisering, fattigdom og religion.

Det synes klart at de kenyanske myndighetene har forverret situasjonen, og at deres politikk har bidratt til å eskalere konflikten.

Mange skoler fokuserer på toleranse

Forskningen min i kenyanske videregående skoler viser at selv om den kenyanske staten og media kobler radikalisering og voldelig ekstremisme til muslimsk og somalisk identitet, støttes ikke denne mulige koblingen av lærerne.

Jeg gjennomførte feltarbeid både på en sekulær skole og to islamske integrerte skoler, muslimske skoler som tilpasset seg den kenyanske læreplanen, samtidig som de hadde et større fokus på islam. 

Funnene mine viser at disse islamske skolene la stor vekt på inkludering og toleranse. Jeg fant ingen tegn til ekstremistisk ideologi eller dehumaniserende holdninger, og det var ingen indikasjoner på at elevene ble utsatt for vold eller mishandling.

På alle skolene forsøkte lærerne å unngå å stigmatisere etniske og religiøse grupper. De motvirket «de andre»-forestillinger ved å vektlegge nasjonal enhet og sosial samhørighet, samtidig som de unngikk en konfronterende tilnærming. Funnene viser at de fleste lærere bevisst unngikk å diskutere temaer knyttet til ekstremisme og radikalisering (unnvikelsesstrategi) for ikke å fremmedgjøre utsatte grupper.

Jeg forventet i utgangspunktet å finne mest radikalisering på de islamske integrerte skolene, men det viste seg at det først og fremst var på den sekulære skolen at ungdom hadde blitt radikalisert.

Forskningen min dreide seg primært om islamske integrerte skoler, og ikke spesifikt om koranskoler, som vektlegger resitering og memorering av Koranen. Likevel viser empirien min hvordan islamske institusjoner i Kenya kan fungere.

Selv om enkelte koranskoler bruker vold og fremmer ekstreme ideologier, er bildet langt mer sammensatt. Det finnes noen koranskoler som sprer salafistisk ideologi, og i enkelte tilfeller salafistisk jihadisme. Dette gjelder imidlertid et begrenset antall skoler i Kenya. Det er viktig at dette nyanserte bildet kommer fram for å unngå en stereotypisk fremstilling av koranskoler.

Islamofobe holdninger i det kenyanske samfunnet kan også bidra til at koranskoler noen ganger kan bli beskrevet som mer ekstreme enn de egentlig er. Det har de siste årene vært en omfattende kampanje fra kenyanske myndigheter mot koranskoler, hvor flere imamer og muslimske forkynnere har blitt regelrett henrettet.

Ifølge menneskerettsorganisasjoner har flere hundre mennesker blitt kidnappet av politiet, mistenkt for terrorisme. Dette har ført til at mange ekstreme koranskoler enten har blitt oppløst eller drevet under jorden.

Krevende med åpne diskusjoner 

Funnene mine viser at både de sekulære og de islamske skolene la vekt på toleranse og sosial samhørighet mellom ulike etniske og religiøse grupper. Det var imidlertid få åpne diskusjoner om ekstremisme eller andre kontroversielle temaer. 

Forskning indikerer at for å forebygge ekstremisme bør klasserommet være en arena for å introdusere nye ideer og diskutere samfunnsspørsmål. Dette er imidlertid under press i Kenya, hvor kritisk tenkning og åpne diskusjoner ofte blir neglisjert eller undertrykt.

Lærerne i mitt forskningsprosjekt begrunnet sin unnvikelsesstrategi med et ønske om ikke å støte noen av elevene. Selv om de islamske skolene jeg undersøkte ikke fremmet ekstremisme, er det fortsatt et stort potensial for å styrke forebyggende arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme.