Er Russland i ferd med å vippe Frankrike ned fra tronen i Sahel?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Morten Bøås

Afrika-kjenner og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)

Sahel-regionen i Afrika har vært scene for en rekke kupp de siste årene. 30. september skjedde det igjen. I Burkina Faso tok en gruppe yngre offiserer, ledet av kaptein Ibrahim Traore, makten.

Ikke fra en demokratisk valgt president riktignok, men fra en høyere rangert offiser, Paul-Henri Damiba, som selv hadde tatt makten i januar 2022.

I etterkant av kuppet har det vært anti-franske demonstrasjoner i hovedstaden Ouagadougou til støtte for Traore. Noen demonstranter har veivet med russiske flagg og hatt plakater med støtte til Putin.

Frankrike har mistet sin innflytelse

Betyr det at folk ikke vil ha demokrati og Frankrikes støtte, men vender blikket mot Moskva, eller at russiske operatører har vendt nok et land i Sahel bort fra Vesten?

Nei. Det er ikke Putin som har ført landet bort fra Vesten, men Frankrike og Vesten som har mistet det.

Årsaken er at de tidligere presidentene før det siste kuppet, Kabore og Damiba, ble oppfattet som støttespillere for Frankrike og deres militære tilstedeværelse.

Problemet er imidlertid ikke Frankrikes militære tilstedeværelse, men at franskmennene ikke har klart å forbedre sikkerhetssituasjonen i landet.

Frankrike har også vist liten forståelse for frustrasjonen dette skaper. Det er en ting å fremstå arrogant og nedlatende hvis du gjør en forskjell, noe helt annet hvis du ikke er det.

Les også: Burkina Faso: En av verdens raskest økende fluktkriser

Det historiske bakteppet

Frem til 2014 var Burkina Faso ansett for å være et stabilt land med et klart demokratisk underskudd. Landet hadde holdt seg unna konfliktene som preget flere av nabolandene i perioden 1990 til rundt 2006. Konflikten i Mali, som startet i 2012, så heller ikke ut til å påvirke landet, men så skjedde det noe.

Blaise Compaore, som hadde styrt siden 1987, ble drevet fra makten. Man ble kvitt et autoritært styre, men samtidig forsvant også dets sikkerhetsapparat. Når dette forvitret da de nye makthaverne ikke stolte på det gamle regimets representanter, ble døren åpnet for væpnede jihadister.

Først i grenseområdene mot Mali, etterhvert over hele landet. Etter valget i 2015 trodde folk at den nyvalgte presidenten, Roch Kabore, skulle klare å temme jihadistene, men i 2022 var tålmodigheten over.

I takt med at jihadistene vant frem og staten mistet kontrollen over stadig større områder, økte den folkelige misnøyen.

Like før januar-kuppet ble en konvoi med forsyninger til en by som jihadistene hadde lagt en blokade rundt, angrepet. Både soldater og sivile ble drept, og forsyningene kom ikke frem. Bare få dager etter, tok de militære over. Damiba lovet at hæren under hans ledelse ville beskytte innbyggerne og bekjempe jihadistene.

Fra vondt til verre

Men det skulle bli enda verre. Jihadistene er nå til stede over hele landet. Det er ikke mange veier som er trygge, og hovedstaden Ouagadougou er omtrent innsirklet av jihadister.

Frustrasjonen har bredt om seg. Blant soldater og yngre offiserer som kaptein Traore, som kjemper på bakken mot jihadistene, men også blant vanlige folk.

Like før det siste kuppet ble nok en konvoi angrepet. Menneskeliv gikk tapt, og forsyningene ble plyndret av jihadistene. De yngre offiserene hadde fått nok av hva de oppfattet som Damibas udugelighet og tok makten selv. Om de får til noe bedre gjenstår å se, men akkurat nå ser de ut til å ha relativt bred støtte blant befolkningen i hovedstaden.

Demokratisk tilbakegang?

Betyr det at landet er inne i det som kalles demokratisk tilbakegang? Hvis det er tilfellet, så må det også ha vært en periode med demokratisk fremgang. Men den er det, bortsett fra valget i 2015, vanskelig å identifisere.

Demokrati som styringsform må kunne vise til noe mer enn et valg. Det må også levere sikkerhet, og det har det ikke gjort her.

Spørsmålet som Vesten må stille seg er derfor hvordan vi skal forholde oss til Burkina Faso og naboland hvor militære ledere nå sitter ved makten?

Europa trenger Sahel

Vi må ikke lese det som skjer som del av en konflikt mellom demokrati og autokrati. Den virkelige verden er mer komplisert, og Europa trenger Sahel like mye som Sahel trenger oss.

Et større statssammenbrudd i Sahel vil skape store utfordringer for Europa med flyktninger og et nytt mulig arnested for internasjonal terrorisme.

Det er det siste Europa trenger nå.

Hvis vi der imot vil at demokrati som styringsform skal slå rot må vi være engasjert på en måte som gjør at det kan levere hva folk etterspør. Det er sikkerhet og muligheten for et bedre økonomiske liv.

Dette er ikke noe de kan få fra Russland. Ja, det er mulig at de nye militære lederne i Burkina Faso vil gjøre som sine kolleger og inngå en avtale med det russiske, private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, men det vil ikke bedre sikkerhetssituasjonen noe særlig.

Til det vil de være få, og det er også høyst uklart hvordan dette eventuelt skal finansieres. Det er gullforekomster i Burkina Faso, men brorparten av disse er i områder hvor jihadistene har stor innflytelse.

Les også: FN: Konflikter og klimaendringer fordriver millioner i Sahel

Russisk bistand?

Økonomisk er det enda mindre for Burkina Faso å hente i Russland. Russisk bistand kan ikke på noen som helst måte erstatte den landet får fra Frankrike og EU.

Det er nok også årsaken til at kaptein Traore har vært relativt forsiktig med å snakke åpnet om Russland og Wagner-gruppen. Han har bare nevnt at landet vil se etter nye allierte og at også et mer omfattende partnerskap med USA vil være ønsket.

Det betyr at pragmatikk og ikke-fordømmelse bør være i Frankrike og Europas interesse. De nye makthaverne i Burkina Faso har ikke lukket døren helt til Europa, og det vil ikke være i Europas interesse at vi bidrar til dette.

Snarere bør man være engasjert på en måte hvor man samtidig erkjenner at landet har rett til å velge sine allierte, men minner om at vi ønsker å være en partner som kan bidra økonomisk og har et ønske om å bidra bedre ovenfor sikkerhets utfordringene landet sliter med.

Sunniva Kvamdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.