Jihadister holder millioner av afrikanere på tå hev

Stig Jarle Hansen

Professor ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU)

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Al-Qaeda-nettverket er ikke hva det en gang var. Islamsk stat (IS) er slått tilbake i Syria og Irak. Nå er det andre utfordringer som bekymrer Vestens beslutningstagere.

Russlands krigføring i Ukraina, rivaliseringen med Kina, og trusselen om klimaendringer har tatt fokus fra islamistisk terror.

Det som har vært noen av de viktigste strategi-dokumentene for å tolke «krigen mot terror» tydeliggjør bildet: Den amerikanske sikkerhetsstrategien, den amerikanske Afrika-strategien, og den amerikanske forsvarsstrategien – alle publisert i 2022 –´viser at jihadisme er lavt prioritert. Og retter vi blikket hjemover, er for eksempel både Frankrike og Norge nå på vei ut av Mali.

Men er jihadisme som fenomen i ferd med å svekkes?

Det er viktig å merke seg at den afrikanske jihadismen fortsatt er sterk i en rekke land, hvor organisasjoner som Harakat Al Shabaab i Somalia, og Jama’at Nasr al-Islam wal Muslimin i Mali, samt Den Islamske stats provinser i Vest- og Sentral-Afrika fortsatt hindrer utvikling. Disse grupperingene, med relativt få mann under våpen, terroriserer sivilbefolkningen og gjør livene til millioner av afrikanere ekstremt krevende.

Så hvorfor er de ikke nedkjempet? Og hvorfor klarer de fortsatt å rekruttere unge mennesker til sine rekker?

Ironisk nok, har ingen av de vestlige intervensjonene klart å bekjempe jihadistene, tross årelang innsats. USA gjennomførte sitt første droneangrep i Somalia allerede i 2007, og har stort sett hatt spesialstyrker i landet siden da. Frankrike intervenerte i Mali i 2013. Men ingen av dem har vunnet noen krig mot terroren. Og over tid utviklet Vestens mål seg til å holde jihadistene unna vestlige mål, dernest å hindre jihadistene i å ta over større byer, ikke nødvendigvis å vinne selve krigen. Vesten var også redde for å miste mannskaper, og var ikke villig til å bruke de ressursene som trengtes.

Stormaktenes strategi har bidratt til «evighetskriger» – der lokalbefolkningen ofte ble taperne, og der terrorgruppene har funnet ulike måter å komme tilbake, ofte styrket.

Les også: Økonomi ofte viktigere enn religion for rekruttering til terrorgrupper

Nye toner fra Afrika?

Al-Shabaab i Somalia er for eksempel blitt dyktige på å drive inn skatter, og har eksempelvis investert stort i tomat-produksjon, samt i import og eksport av ulike varer.

Terrorgruppa har rett og slett blitt rike.

Og med rikdommen kommer former for pragmatisme.

Det er nå lettere å kjøpe seg fri fra Shabaab-kidnappinger og fra brudd på Sharia i områder terrorgruppen kontrollerer.

Lenger vest, i Sahel, viser Jama’at Nasr al-Islam wal Muslimin (JNIM) også pragmatisme.

Organisasjonen har, til tross for at de er del av det globale al-Qaeda nettverket, sagt at de ikke vil angripe mål i Frankrike (bare franske styrker i Sahel), et veldig uvanlig steg for en undergruppe av al-Qaeda. Lokale faktorer har ofte vært del av årsaken til disse nettverkenes framvekst, og spiller fortsatt inn.

I Mosambik og Nigeria var det senter-perifer-dimensjoner som bidro til at disse organisasjonene vokste frem, mens i Somalia og Mali vokste jihadistene frem som følge av borgerkrig og anarki. Deler av lokalbefolkningen hadde sympati med jihadistene, fordi de ofte beskyttet befolkningen mot overgrep fra krigsherrer, banditter og andre etniske grupper – i noen tilfeller også fra det deler av befolkningen oppfattet som en «fiendtlig» stat.

Kollektiv avstraffelse, og sikkerhetstyrker som ikke sørger for sikkerheten til sin egen befolkning har over hele Afrika vært en del av oppskriften på jihadistenes suksess, og mange av disse faktorene er fortsatt til stede. Rekrutteringen til organisasjonene følger mønstre kjent fra vesten, der spesielle religiøse tolkninger og utenforskap, også økonomisk (fattigdom), skaper grobunn for rekruttering.

Samtidig finnes en lang rekke andre rekrutteringsfaktorer. Det er former for tvangsrekruttering, frivillige som blir med på grunn av at jihadistene beskytter dem under trefninger med andre væpnede grupper, noen ganger kriminelle, andre ganger grupper som tar del i gamle etnisk definerte konflikter over beiteland og jord.

I noen tilfeller tilbyr jihadister sågar beskyttelse til lokalbefolkningen fra en undertrykkende sentralstat eller dens allierte. Frivillige kan også komme fra minoritetsgrupper som er undertrykt, der jihadistenes søkelys på likhet for alle muslimer virker tiltrekkende. I dette bildet er det viktig å minne om at disse faktorene ikke nødvendigvis leder til rekruttering.

De fleste afrikanere er ikke jihadister, det er ofte et samspill som må til, der venner, familie og kjente ofte spiller en rolle i å lede nye rekrutter mot jihadisme.

Vi har tidligere sett at jihadistene ofte har blitt forsøkt brukt av stater som brikker i lokale og regionale maktspill. Det er ganske sannsynlig at dette spillet blir mer vanlig når USA, Frankrike og Storbritannia nå vender sin oppmerksomhet vekk fra «krigen mot terror» og over mot andre globale utfordringer.

Les også: Sjåføren som ble terrorist

Bremser utvikling

Jihadistene bremser utviklingen på det afrikanske kontinentet gjennom evighetskrigene som skaper dårlige muligheter for langsiktige investeringer, men setter søkelys på viktige dilemmaer.

Mye av det som skaper grobunn for de store jihadistbevegelsene er lokal utrygghet. Jihadistene har ofte brukt lokale konflikter til å skaffe seg et innpass, som i Mali hvor mange av tuareg-opprørerne i 2012 ikke forsto at jihadistenes ideologi var forskjellige fra deres før det var for sent. Noe av det samme skjedde i Somalia hvor mange trodde al-Shabaab var en forkjemper for somalisk nasjonalisme, og ikke forsto at jihadistisk ideologi gjorde al-Shabaab spesielle.

I mange tilfeller fungerer jihadistene som et sted man kan gå til for å få beskyttelse mot andre etniske grupper, i noen tilfeller alliert med staten.

Sikkerhetsproblemer blir slik viktige å løse for å få bukt med evighetskrigene, men ikke den typen sikkerhet som har med store militære seire på slagmarken.

Her snakker vi om den typen sikkerhet som beskytter statsborgere mot overgrep og lidelse. Her har vestlig støtte ofte fortonet seg som en slags fetisjisme, hvor man prøver å konstruere institusjoner etter vestlig modell, som ofte står ansvarlig overfor bistandsgiverne og ikke den lokale befolkningen, der politi-styrker for eksempel blir lite opptatt av den sikkerheten de skal yte lokalt, og mer opptatt av benchmarks.

I en kritikk av Vestens krig mot terror, hevder den amerikanske forskeren Jaqueline Hazelton at mye av bistanden til institusjonsbygging og utvikling har vært relativt mislykket, at det er vanskelig å få til i fredstid, og nesten umulig å skape økonomisk utvikling i krigstid. Hennes argumenter er kanskje litt enkle, men det har vært for lett å hevde at vi må tenke økonomisk utvikling for å få slutt på krigene.

En slik strategi er en langsiktig strategi som er vanskelig å få til å virke i en krigssone. Langt viktigere er det faktisk å tenke på hvordan man skal beskytte sivilbefolkningen mot vold og overgrep, hvordan man skal få til et effektivt politi og militærvesen som ser på seg selv som service-institusjoner for lokal-befolkningen og ikke hevet over dem under dekke av «nasjonal sikkerhet».

Ironien er at dette argumentet er blitt hengende mellom ytterpunktene i diskusjonen rundt ikke-militære og militære løsninger, der sistnevnte ofte betyr å slå jihadistene i åpne slag, og førstnevnte ofte består av bistand innrettet mot utviklingsprosjekter og fattigdomsbekjempelse som i beste fall har en langsiktig virkning.

Fortsetter diskusjonen slik, vil ikke disse krigene ende.

Og «evighetskriger» kan være alvorlige for oss alle.