En afrikansk vår i vente?

– I Kenya, Uganda og Nigeria har unge protestert mot myndighetene, korrupsjon, prisstigning og mangel på muligheter. De krever endring, forteller Bintu Zahara Sakor.

Etter Panoramas intervju med Sakor, har også tusenvis av unge demonstranter tatt til gatene i Mosambik de siste ukene, med krav om at regjeringspartiet Frelimo går av. Flere titalls er drept og tusenvis er såret, ifølge offisielle kilder.

Protestene kommer etter anklager om valgfusk i presidentvalget i oktober, som Frelimo hevder å ha vunnet med 80 prosent av stemmene. EU og flere internasjonale organisasjoner har bedt om en uavhengig gransking av stemmene. 

Bintu Zahara Sakor skriver doktorgrad ved Prio, der hun ser på hvordan unge bidrar til endring i Afrika sør for Sahara og har tidligere forsket på protestbevegelser og demokratisering.

– Sosiale medier blir stadig viktigere i afrikanske protester. Det gjør det mulig å inspirere, organisere og mobilisere unge, men også å spre informasjon til resten av verden. Men ny teknologi er et tveegget sverd. Det gir unge makt og samtidig myndigheter nye muligheter til å undertrykke, sier Sakor.

– Vil spre seg 

Flere analytikere har trukket paralleller mellom 2024-protestene i Afrika sør for Sahara og det folkelige opprøret som spredte seg over Midtøsten og Nord-Afrika fra vinteren 2010/2011 – der masseprotester fant sted, regimer ble veltet og nye konflikter og kriger oppsto.

– Protestene ligner den arabiske våren når det gjelder grasrotmobiliseringen, bruken av digitale plattformer og ved at økonomisk stillstand er en utløsende faktor, sier Sakor.

Hun understreker samtidig at det sosiale og politiske landskapet i Afrika sør for Sahara er totalt forskjellig fra det i Midtøsten og Nord-Afrika.

– Vi har heller ikke sett den samme regionale dominoeffekten som under den arabiske våren. Disse protestene virker mer isolerte og kontekstavhengige.

Men det trenger ikke å være tilfelle lenge, mener Sakor.

– Etter alt å dømme vil vi se en spredning av protestene, der ungdom uttrykker misnøye, krever bedre styresett og mer demokrati.

Selv om vippepunktet man så under den arabiske våren ikke er nådd ennå, kommer det, tror hun.

Kenya-protestene

En bølge av dødelige protester skylte over Kenya sommeren 2024, utløst av at politikerne forsøkte å innføre kraftige skatteøkninger for å få bukt med landets høye statsgjeld.

I et land preget av ulikhet, med anklager om økonomisk vanstyre og korrupsjon, slo dette dårlig an. Særlig blant Kenyas unge, som via sosiale medier mobiliserte til landsomfattende protester.

– I Kenya, som i mange andre land sør for Sahara, er regjeringen distansert fra de unge som ofte utgjør rundt 60–70 prosent av befolkningen. Når folk ikke engang har råd til mat eller har en jobb, hvordan skal de da kunne betale mer skatt? sier Sakor.

Hun mener likevel at skatteøkningene bare var en utløsende faktor. Problemene har vært der lenge.

– Kenya preges fortsatt av arven etter kolonitiden. En liten gruppe mennesker lever i velstand, mens majoriteten strever. Denne dypt forankrede ulikheten i samfunnet vedvarer, og den forsterker avstanden mellom myndighetene og folket ytterligere. 

Det som startet som fredelige, ungdomsledede protester mot lovforslaget om økte skatter, utviklet seg 25. juni da flere av skattene ble innført tross den folkelige motstanden. Hundrevis av demonstranter stormet nasjonalforsamlingen i Nairobi, og sikkerhetsmyndighetene svarte med å åpne ild mot demonstrantene.

Som følge av Kenya-protestene denne sommeren, ble mellom 30 og 60 demonstranter drept, ifølge rettighetsgrupper. «Kenyanske sikkerhetsstyrker bortførte, vilkårlig fengslet, torturerte og drepte» også antatte ledere av protestene mellom juni og august 2024, ifølge Human Rights Watch.

Protestene resulterte i gjennomslag for demonstrantene. Skattene ble aldri innført og president William Ruto inviterte opposisjonen inn i regjering i et forsøk på å gjenreise folkets tillit.

Men det er ikke nok for unge kenyanere. De fortsetter å kreve mer ansvarlig styring og at Ruto går av. 

– Ingen demokrati i Uganda

Det har vært store protester også i Uganda – mot dyrtid, korrupsjon og for menneskerettigheter og miljø.

Protestene eskalerte etter anklager om korrupsjon og rettighetsbrudd begått av parlamentsmedlemmer, inkludert Anita Among som leder parlamentet, våren 2024. 

Det er også stor misnøye mot president Yoweri Museveni som har styrt Uganda med jernhånd siden 1986.

– Det er ingen demokrati, ingen politisk framgang, sier Sakor.

Som i Kenya, har Ugandas myndigheter slått hardt ned på protestene. De har gjort dem forbudte og minst 42 mennesker som deltok i en protest mot korrupsjon og for menneskerettigheter, ble dømt i retten for å ha «skapt uorden» i august.

Det har også vært masseprotester mot oljerørledningen «East African Crude Oil Pipeline» i 2024. 

Prosjektet skal frakte olje fra Uganda til Tanzania til verdensmarkedene, men miljøaktivister mener det vil sette nasjonalparker i fare og fordrive titusener av mennesker.

Korrupsjon og ulikhet i Nigeria

– Til tross for at Nigeria er et rikt, oljeproduserende land, lever store deler av befolkningen i ekstrem fattigdom, mens en liten elite lever i stor rikdom, forteller Sakor.

Mange hadde håpet på endring da folket gikk til valg på ny president i 2023. Slik ble det ikke, ifølge demonstrantene som protesterer med skilt om at «president Tinubu ikke er folkets president», og at de «angrer på at Tinubu ble president».

– Korrupsjon og ulikhet er så dypt forankret i det nigerianske samfunnet at selv ledere med gode intensjoner sliter med å skape endring. Når nye ledere kommer til, blir de en del av systemet. For å virkelig fikse problemene, må hele systemet endres. Det tror jeg ikke det nåværende regimet under Tinubu ønsker, sier Sakor.

I august ble 124 personer arrestert i Abuja og i andre deler av Nigeria under demonstrasjoner. Ti demonstranter er også dømt for «forræderi», ifølge Human Rights Watch.

Konsekvensene av protestene 

I Kenya førte protestene til at de økte skattene ikke ble innført, men i Uganda og Nigeria har man ikke sett lignende utfall, påpeker Sakor.

– Selv om protester som disse ikke alltid fører til umiddelbare resultater, er de en viktig kanal for folk når de har forsøkt å bruke stemmen sin på alle andre måter.

Protestene i 2024 er også bare starten, ifølge Sakor. Hun tror de vil vokse i omfang sammen med befolkningsendringer.

– Det vil skje store demografiske endringer i Afrika. Det vil komme såkalte «ungdomsbølger», med store populasjoner av unge mennesker. Det er et problem for myndigheter, fordi de er uforberedte på å møte behovene til en så stor og voksende gruppe, sier Sakor.

Det vil øke allerede eksisterende problemer som høy arbeidsledighet, dårlige utdanningssystemer og hjerneflukt gjennom migrasjon – men det vil også øke protestenes omfang, tror Sakor.

– Selv om vi ennå ikke har sett en storstilt, koordinert bevegelse som den arabiske våren, er vi på vei i den retningen. Jeg vet ikke om det skjer i dag eller senere, men det kommer fordi man har voksende unge befolkninger og regjeringer som ikke vet hva de skal gjøre med dem.