Verden glemte jentene – og lot Boko Haram fortsette å herje

Morten Bøås

Seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

De 276 jentene som ble bortført av islamistbevegelsen Boko Haram i den lille byen Chibok, fikk massiv oppmerksomhet. Hashtagen #BringBackOurGirls gikk viralt og ble delt av verdensledere som Michelle Obama, Angela Merkel og Hillary Clinton.

Andreas Lind Kroknes

Rådgiver ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Ti år senere er 82 av Chibok-jentene fortsatt borte. Og i den samme perioden har Amnesty dokumentert 17 tilfeller av masse-kidnappinger i delstaten Borno nordøst i landet, hvor så mange som over 1700 barn har forsvunnet.

Antallet internt fordrevne er også fortsatt svært høyt. Bare i Borno er 1,8 millioner mennesker fordrevet fra sine hjem og 900.000 av disse lever nå i leirer. Mange av dem har gjort det i ti år eller mer. Dette gjør situasjonen nordøst i Nigeria til en av de mest ekstreme tilfellene av internfordrivelse.

På tross av erklæringer om en snarlig fred og løsning på konflikten, ser virkeligheten annerledes ut på bakken. Mange vil trolig være overlatt til seg selv, denne gangen uten verdens oppmerksomhet.

Leirene skal stenges

Men det er ikke bare verden som glemmer disse menneskene. Myndighetene i Nigeria ser også ut til å ville glemme dem.

Guvernøren i Borno ønsker nå å stenge leirene som de internt fordrevne lever i. Han mener at krigen mot Boko Haram snart vil være over.

Her vi satt i Bornos største by Maiduguri ser det ikke slik ut. I arbeidet med et prosjekt om hva de internt fordrevne vil gjøre hvis leirene deres stenges, hører vi historier om frykt, vold og at nye grupper av islamistiske opprørere stadig vekk kidnapper ungdommer og barn fra hjemmene i leirene.

For disse menneskene er ikke konflikten over og selv om mange vil hjem, er nesten alle redde for hva som skal skje med dem hvis leirene stenges.

Livet her er ikke et reelt liv. Det er et liv satt på vent. De venter på å kunne forlate leirene, men de venter også på det lille de mottar av forsyninger.

Hvert hushold, uavhengig av hvor mange de er, skal hver måned motta en sekk ris på 25 kilo, en kartong med pasta, noe olje til matlaging og 10.000 Naira som tilsvarer 65 norske kroner.

Dette er ikke mye å leve av når et gjennomsnittlig hushold i leirene består av seks personer. Det er for lite mat, for lite penger til å supplere med og for få muligheter til inntektsgivende arbeid.

Noen er i stand til å dyrke litt mat utenfor stråhyttene de bor i, og noen få av dem som ikke tidligere har bodd for langt borte tar sjansen på å prøve å holde deler av jordene sine i gang.

Dette er imidlertid farlig. Mange drømmer om å kunne komme hjem. Men fremdeles forbindes hjem med stor fare, selv om livet i leirene heller ikke er trygt. Folk bor tett, så faren for brann og at sykdom skal spres er overhengende, og vold og seksualisert vold forekommer.

Nye vendinger

Hvordan er dette mulig når myndighetene sier at krigen snart er over og folk bør begynne å vende hjem?

Årsaken til dette er at konflikten har tatt nye vendinger siden Chibok-jentene vekket verdens oppmerksomhet.

Boko Haram-lederen Abubakar Shekau, som stod bak kidnappingene, er drept. Men ikke av den nigerianske hæren. Det oppstod en splittelse i Boko Haram, og de som brøt ut og tok navnet Den islamske statens Vest-Afrika provins (ISWAP), tok livet av Shekau.

Det som før var en væpnet bevegelse, ble dermed to da de som ble igjen i det gamle Boko Haram tok navnet Jama’atu Ahlis Sunna Lidda’awati wal-Jihadi (JAS). Disse to bevegelsene er i krig med hverandre.

Det har svekket begge, og det er også en rekke opprørere som har overgitt seg. Problemet er bare at mangelen både på sikkerhet og økonomiske muligheter fører til at nye rekrutter kommer til.

Det som startet som et væpnet opprør legitimert i en ekstrem versjon av salafi-islamsk teologi, minner i dag mest om væpnede bander som plyndrer og dreper for å skaffe seg et økonomisk utbytte. 

Det er ikke veien mot fred som har blitt den nye normalen, men vold for voldens egen skyld og for økonomisk vinning.

ISWAP og JAS er nok mindre problemer for nigerianske myndigheter enn det Boko Haram var tilbake i 2014 da de beleiret Maiduguri. Men for dem som bor utenfor de få trygge byene som Maiduguri og et par andre, er konflikten fortsatt det som preger hverdagen.

Ja, selv de som bor i leirene rundt Maiduguri, som ikke ligger mer enn 15 kilometer fra bykjernen, kan forvente besøk av væpnede menn om natten. Om dagen fremstår leirene som relativt trygge, men mange av dem som bor der frykter natten.

Om det hadde gått bedre for disse menneskene dersom vi ikke hadde glemt dem når vi ble lei av å dele meldinger om at Chibok-jentene måtte komme hjem, er ikke godt å vite.

Men at verden stadig vekk gir en konflikt oppmerksomhet en stakket stund for så å vende ryggen til og glemme den, er neppe et sunnhetstegn. Det skaper derimot en medial virkelighet hvor lidelser konkurrerer med hverandre, og da må noen hele tiden glemmes ser det ut til.