– Vi er ikke klare for det som kommer

– Dere skulle vært her klokken 11, og hva er klokken nå? 

En rask titt på klokka viser at den snart er fem på ettermiddagen. 

– Skjønner du?! Det er helt håpløst. 

Nanfe Jemimah Kefas-Oyeleke slår oppgitt ut med hendene når hun snakker om de endeløse trafikkorkene som preger hjembyen. Vi befinner oss i Lagos i Nigeria – Afrikas mest folkerike by. Ingen vet hvor mange som bor her, men anslagene ligger et sted mellom 15 og så høyt som 30 millioner. Det man vet, er at byen vokser i en voldsom fart. I løpet av drøye 70 år kommer Lagos til å vokse forbi megabyer som Tokyo, Mumbai og São Paulo – og bli verdens største. 

– Bare det begynner å regne, eller den minste lille forstyrrelse, er det bom stopp i trafikken og du kommer deg ingen vei. Det er utrolig stressende. Du er sliten allerede før du kommer dit du skal, sier Kefas-Oyeleke. 

Panorama besøker den 31 år gamle modellen og designeren i nabolaget Ilupeju. Og riktignok var det et uanmeldt regnskyll og en brennende buss som gjorde at vi kom seks timer for sent til intervjuavtalen. Mer om det senere. 

Et lite stykke Norge i Afrika

Tre dager tidligere lander vi på Murtala Muhammed internasjonale flyplass nordvest for sentrum av Lagos med utenriksminister Anniken Huitfeldt og hennes følge fra Utenriksdepartementet. De har ingen tid å miste. «Vi er nødt til å komme oss av gårde så fort som mulig», lyder beskjeden fra ambassadepersonellet. 

Med blinkende lys fra politieskorten seiler kortesjen smertefritt av gårde på motorveien, forbi fabrikkbygg, slum, prangende reklameplakater og en by i kraftig vekst, gjennom fastlandet og over til øya Victoria Island, der hotellet vi skal bo på, ligger.

Det er Huitfeldts første tur til Afrika etter at regjeringen lanserte arbeidet med en ny Afrika-strategi i slutten av mars. At det første besøket går til Lagos og Nigeria, er ikke tilfeldig. Nigeria er med sine vel 220 millioner innbyggere Afrikas største økonomi og Norges viktigste handelspartner på kontinentet. Og Lagos er landets kommersielle sentrum. Hit kommer norske firmaer og privatpersoner som ønsker å slå seg opp på det afrikanske kontinentet. 

Noe av det utenriksministeren håper å få ut av turen, forteller hun, er å lære mer om utfordringene nigerianere står overfor, og hvordan Norge og regjeringen skal forholde seg til afrikanske land i rask utvikling. For befolkningen i Afrika sør for Sahara vokser mye raskere enn i andre deler av verden. 

Få land illustrerer veksten så godt som Nigeria. Fra i dag og frem til 2050 vil antall nigerianere gå fra drøye 220 millioner til 400 millioner mennesker – og dermed gå forbi USA som verdens tredje største land. Og det stopper ikke der. Innen 2100 vil Nigeria sannsynligvis også ha passert Kina i innbyggertall. Med tusenvis av innflyttere hver eneste dag er Lagos urbaniseringens geografiske tyngdepunkt. 

På spørsmål om det er noe regjeringen kommer til å ta hensyn til i arbeidet med strategien, svarer utenriksministeren følgende: 

– Ja, vi må jo det. Det er jo en kjempediger by. Men det er ikke sånn at vi kan komme med pekefingeren og tegnebrettet og fortelle dem hvordan vi gjør det i Norge. Hva trenger de, og hvordan kan de skape løsninger som er grønne? Hvordan kan de bygge ut strømnettet, men også infrastruktur og skape muligheter? 

Hun peker på at Nigeria er en ung nasjon. Halvparten av befolkningen er 19 år eller yngre. 

– Det er ikke nødvendigvis fordi de får flere barn, men fordi de som blir født, overlever, samtidig som de eldre lever lenger.  Så det er en positiv årsak til befolkningsøkningen, sier Huitfeldt, og understreker at Nigeria fortsatt er et av landene i verden med høyest barnedødelighet. 

Over en cappuccino på hotellrommet forteller utenriksministeren at hun – i tillegg til bistand – er opptatt av å hjelpe norske bedrifter å operere i det nigerianske markedet. Hun har akkurat vært med på  signeringen av en avtale mellom det norske selskapet Empower New Energy og et nigeriansk selskap som skal gi solenergi til kjøpesentre i Lagos. 

– Vi ønsker at flere selskaper skal etablere seg her. Nigeria i seg selv er et stort marked med stor innovasjonskraft og afrikanske økonomier er i rask vekst. Potensialet er enormt, og arbeidsmarkedet  i Afrika vil bli større enn i både Kina og India i fremtiden. Her er det både sterk økonomisk utvikling og store muligheter. 

En by i fornektelse

Olamide Udoma-Ejorh er en av dem som kan forklare hvordan Lagos ligger an i møte med den enorme befolkningsveksten. Hun leder Lagos Urban Development Initiative – en ikke-statlig organisasjon som jobber for et mer bærekraftig, inkluderende og levelig Lagos gjennom samarbeid mellom sivile aktører og lokale og regionale myndigheter. 

– Lagos er på ingen måte forberedt. For å være ærlig tror jeg Lagos er i fornektelse, vi er ikke klare for det som kommer. Og da snakker jeg ikke bare om myndighetene, men også folket. Vi tenker ikke på oss selv som en global storby ennå, sier hun. 

Hun trekker frem transport som en av hovedutfordringene, og mener det er et skrikende behov for å investere mer i infrastruktur. 

– Man kan bygge så mange nye veier og broer man bare vil, men hva med de millionene av mennesker som går hver dag? De fleste kjører ikke bil, selv om man kanskje får inntrykk av det når man ser på trafikkbildet. 

En annen hovedutfordring er boliger, mener Udoma-Ejorh. Hver dag flytter flere tusen nye mennesker inn til Lagos, ifølge demografer. Noen flykter fra fattigdom og konflikt i andre delstater, andre kommer for å studere eller finne jobb. Uavhengig av grunn er alle avhengige av et sted å bo. Men boligmarkedet i den allerede overbefolkede byen er presset. 

– Mange av byens innbyggere bor i boliger som er langt under akseptabel standard, og mange er hjemløse. I tillegg har vi et migrasjonsproblem. Så vi er pent nødt til å se på boliger som en permanent utfordring som er helt avgjørende å få på plass. Det er jo ikke sånn at vi vokser i et jevnt og behagelig tempo, sier Udoma-Ejorh.

Lagos har alltid tiltrukket seg migranter, både fra ulike deler av Nigeria, men også andre vestafrikanske land, ifølge Taibat Lawanson, som er byutviklingsekspert og professor i urbanisering ved Universitetet i Lagos. 

– Det er nettopp disse sammenvevde erfaringene og historiene som mennesker har bragt med seg fra ulike steder i mange generasjoner, som gjør byen unik, og som fortsetter å tiltrekke folk, mener hun. 

Men utfordringene Lagos står overfor, er ikke unike, mener Lawanson.

– Vi har de samme utfordringene som enhver voksende storby. Det er viktig at alle innbyggerne er i stand til å møte sine sosiale og økonomiske behov på en bærekraftig og inkluderende måte, uansett sosioøkonomisk status. Det sliter staten med, hovedsakelig på grunn av den raske urbaniseringen og å effektivt mobilisere de økonomiske ressursene som kreves. 

Professoren mener regjeringen er svært klar over disse problemstillingene, og at det finnes en rekke planer for å møte de store utfordringene. 

– Det jeg er bekymret for, er om disse planene er tilstrekkelige og om de er gjennomførbare, sier Lawanson, som heller ikke kommer unna å nevne trafikken. 

– Trafikk er en opplevelse i Lagos. Det er en del av den hverdagslige virkeligheten vi blir konfrontert med. Jeg tror det har gjort oss mer ressurssterke og mer hardføre.

Det «ekte» Lagos

Helt innerst i Lagoslagunen, innenfor Guineabukta, der fastlandet og øyene som utgjør Lagos, møtes, siver en tykk, grå røyk opp fra husene. Fra broen som strekker seg over lagunen, ser det ut som et hvilket som helst nabolag. Men over halvparten av trehyttene som utgjør den uformelle bosettingen Makoko, er bygget på påler og sandbanker uti vannet. 

Det er dagens fangst som røykes før den skal tas med til det lokale fiskemarkedet senere på ettermiddagen. De trange smugene er gjørmete etter gårsdagens regn og lukten av røkt fisk blander seg med lukten fra kloakk. Man kommer ikke langt til fots før man må fortsette i smale trebåter som manøvrerer seg sakte mellom stolpene som holder husene oppe. 

Forbi flyter båter med leker, utstillingsdukker og klær, matvarer, kurver og fiskenett. Fra en barbersalong spilles det hiphop, fra en annen nigeriansk pop. Under flere av husene sitter kvinner i båtene sine, i ly av den sterke formiddagssolen. De venter på at mennene deres skal komme tilbake fra fisket så de kan foredle fisken før den skal videre ut på markedet. 

Omtrent 70 prosent av befolkningen i Lagos bor i uformelle bosettinger eller slumområder, ifølge Verdensbanken. Skjønt Makoko er noe helt for seg selv. Her glimrer myndighetene med sitt fravær. 

– Det var røft å vokse opp her, forteller Messou Abajom i det han tar oss imot i huset som faren hans bygget for snart 50 år siden. Nå bor 27-åringen her med kona og deres to barn. I helgene driver han en bar ved siden av, og bak huset har han bygget et minifjøs til de fire grisene han avler. Herfra ser man rett over til motorveibroen vi krysset på veien hit. 

Abajom er en av få av de rundt 250 000 innbyggerne i Makoko som har fullført videregående og tatt høyere utdanning, forteller han. 

– Makoko er en by i seg selv. Vi kan ikke stole på myndighetene, her må vi klare oss selv – og det har vi gjort i flere tiår nå. Det er ingen offentlige skoler eller sykehus, ikke engang et helsesenter. De få skolene som ligger spredt rundt her, drives av ulike ikke-statlige organisasjoner. 

Nå håper han at utdannelsen i forretningskommunikasjon skal hjelpe ham ut herfra. 

– Vi lever skjult for verden. Nå vil jeg ut og lære hvordan jeg kan gjøre hjemstedet mitt bedre for alle som bor og lever her.

«Fremtiden starter her» 

Følger man deltaet videre oppover fra Makoko, er det hektisk byggeaktivitet. Høyreiste kontorbygg i glass og luksuriøse boligblokker stiger opp langs vannkanten. På den ene siden ligger fastlandet, hvor brorparten av befolkningen bor og utbyggingen for lengst har vokst seg utover bygrensene. På den andre siden ligger de litt mer velstående bydelene, Lagos’ «vestkant», på øyene Lagos Island og Victoria Island. Sistnevnte glir nærmest sømløst over til Lekki-halvøya, som strekker seg videre langs Lagosdeltaet. Det er her på øyene man ser de mest storstilte byggeprosjektene i dag. 

«En løsning på mange problemer.» «Mer enn førsteklasses beliggenhet: Velkommen til den nye porten til Afrika.» Slik beskrives prestisjeprosjektet Eko Atlantic, en helt ny og moderne bydel som er under utvikling på tuppen av Victoria Island. Bolig- og forretningsdistriktet er ikke ulikt det man finner i Dubai, og skal både beskytte kysten fra å erodere og være løsning på «den kroniske mangelen på førsteklasses eiendom» i Lagos, ifølge prosjektets egne nettsider. Flere lignende utbygginger er underveis, for det blir stadig trangere også på øyene. 

Sakte, men sikkert beveger vi oss østover langs Lekki-halvøya. Arbeidet med å utvide motorveien er godt i gang, og veien ut er humpete og støvete. Mens trafikken står i stampe, snor gateselgere seg forbi med kalde drikker, snacks og duppeditter.

Langs veikanten venter folk tålmodig på en ennå ikke stappfull minibuss som kan frakte dem lenger inn mot sentrum. Når bebyggelsen og folkemassene etter hvert avtar, kommer et stort skilt til syne: «FREMTIDEN STARTER HER.» Det inngjerdede området, som i dag består av et besøkssenter, to modelleiligheter, et par veier og det som ser ut som et stort lager, skal bli til Alaro City. En miniby for lettindustri, kommersielle tjenester og boliger. Her kan ulike private aktører investere i alt fra solenergi til grønn avfallshåndtering.

Startprisen for en leilighet her ligger på 70 000 amerikanske dollar. Det utgjør omtrent 800 000 norske kroner. Ikke langt unna ligger Afrikas største oljeraffineri, som åpnet i mai i år. Og for at det hele skal henge sammen med resten: en flunkende ny motorvei.

Taibat Lawanson mener mange av de private utviklingsprosjektene i hovedsak henvender seg til en vestlig modell for hva byutvikling bør være, og som ikke nødvendigvis er på linje med hverdagsrealiteten til menneskene i byen.

– Det bekymrer meg fordi byen er for mennesker, og byutviklingen må først og fremst svare på behovene og ambisjonene til menneskene som bor i disse byene, snarere enn antagelsene om hva en ideell by bør være, sier hun.

Inflasjon, fall i oljeinntekter, økte levekostnader og en stadig verre økonomisk situasjon har ført til at flere nigerianere lever i fattigdom. Og forskjellene mellom fattig og rik øker. Arbeidsledigheten er forventet å øke til over 40 prosent i år, ifølge Verdensbanken. Nylig havnet Lagos på 170. plass av 173 byer på en liste over byer med best levekår, basert på stabilitet, helsevesen, kultur og miljø, utdanning og infrastruktur. 

Slik situasjonen er nå, bruker en mellominntektsfamilie mesteparten av pengene sine på transport, deretter på mat, ifølge Olamide Udoma-Ejorh i Lagos Urban Development Initiative, som sikter til dem som jobber som renholdsarbeidere og yrkessjåfører. 

– Det er disse menneskene vi må prøve å ta vare på og legge til rette for. De utgjør mellom 60 og 80 prosent av befolkningen, om ikke mer. Regjeringen må reorientere seg og begynne å jobbe for menneskene som bor her. De kan ikke fortsette å tenke som en bedrift. Man er avhengig av folkene for at utviklingen skal gå fremover, sier hun. 

– Vil bare overleve

Bråkete, trangt og aggressivt er adjektiver som går igjen når lagosianere beskriver hjembyen sin. En liten ting som ikke går som det skal, og trafikken kan bli stående i timevis. Det får vi oppleve denne dagen. På vei til en intervjuavtale åpner himmelen seg og et voldsomt regnvær akkompagnert av kraftige vindkast ruver over byen. Sjåføren, som bare er et par kilometer unna, kommer seg ingen vei, og vi må søke ly i et for tiden stengt kunstgalleri borti gata. 

Der møter vi en 22 år gammel kunststudent. Han beskriver Lagos som dramatisk, på godt og vondt, men også som et sted «som får deg til å tenke». Og selv om han synes trafikken er kaotisk, er det å ta buss fra ett sted til et annet en av favorittaktivitetene hans – og det han liker aller mest ved å bo her. 

– Bussturen er en fin tid for å bearbeide tanker og koble av. Jeg legger fra meg telefonen, tar ut høretelefonene og bare tar alt innover meg. Jeg elsker å observere hvordan livet og hverdagen flyter forbi utenfor vinduet. 

Men han er også bekymret for den raske veksten. 

– Noen ganger føler jeg at byen spiser meg opp, sier han, og legger til at han bekymrer seg for konsekvensene av klimaendringene. 

Lagos er med sine beskjedne 1,5 meter over havet svært utsatt for stigende havnivå og klimaendringer. Hvert år rammes flere av byens områder av oversvømmelser og flom, som igjen fører til store materielle tap og ødelagte veier. 

Når regnet endelig har gitt seg, har det begynt å brenne i en buss, melder sjåføren, som blir ytterligere forsinket. 

– For å være helt ærlig så hater jeg å bo i Lagos. Jeg blir stresset av det, og mye av tiden føler jeg meg fanget her, sier Nanfe Jemimah Kefas-Oyeleke når vi endelig er på plass i huset hun bor i med mannen og sønnen i nabolaget Ilupeju på fastlandet. 

Da hun giftet seg i 2017, flyttet Kefas-Oyeleke til Lagos fra hjembyen Jos i delstaten Plateau. Det var også her hun startet virksomheten som designer. 

– De sier at Lagos er fortreffelighetens by, at det er her det skjer. Jeg elsker Lagos for arbeidet og mulighetene det gir, men hvis du ikke kalkulerer for hver minste lille ting du skal gjøre, risikerer du å tilbringe halve dagen i bil eller i en overfylt buss, sier Nanfe, og fortsetter:

– Inntil regjeringen er villig til å gjøre noe, kommer Lagos til å fortsette å være Lagos. Det kommer til å bli villere enn det allerede er. Og det kommer til å bli enda varmere. Sånn som nå, det skal ikke være så varmt, sier hun oppgitt. 

Kefas-Oyeleke mener det er et skrikende behov for utvikling ikke bare i Lagos, men også utenfor. Hun tror folk i stor grad tvinges til å komme hit fordi «det er det eneste stedet man kan starte bedrifter og skaffe seg et levebrød som ikke er jordbruk». 

– Alle i Lagos prøver bare å overleve.

Uendelig potensial

Ifølge FN kommer 40 prosent av verdens befolkning til å bo i Afrika innen utgangen av dette århundret. Og i sentrum for den enorme veksten og raske urbaniseringen står Vest-Afrika og den 600 kilometer lange kystlinjen som strekker seg fra Lagos i Nigeria til Abidjan i Elfenbenskysten. 

Strekningen, som også inkluderer Benin, Togo og Ghana, forventes å bli det tettest befolkede området i verden innen år 2100 med opptil 500 millioner mennesker. 

En over 1000 kilometer lang motorvei som vil gå innom en rekke millionbyer, er allerede igangsatt, og finansieres av Den afrikanske utviklingsbanken. Formålet er å stimulere økonomien i de fem landene. Prosjektet har en foreløpig prislapp på 15 milliarder dollar, og så langt er bare deler av veien ferdigstilt.

Professor Lawanson er optimistisk til denne typen storskala infrastruktur. 

– Med nytt lederskap og den nye drivkraften for panafrikanisme og mer regional utvikling kan dette føre til at økonomiske muligheter og fri bevegelse av mennesker og produkter faktisk kan bli en realitet i hele regionen. 

I likhet med utenriksministeren peker også Lawanson på den unge befolkningen ikke bare i Nigeria, men i hele regionen. 

– Tradisjonelt sett ser vi at unge mennesker trekker mot byene. Og mye av byutviklingen som skjer over hele kontinentet, blir i stor grad drevet av disse unge menneskene som kommer til byene med mye driv og mye energi på jakt etter økonomiske muligheter. 

Byutviklingseksperten mener at det er viktig å fokusere på potensialet disse unge bærer i seg, i form av ulike erfaringer, ideer og ferdigheter. 

– Utfordringen for afrikanske myndigheter er hvordan de utnytter energien og ideene de unge bringer med seg – og hvordan gå over til å tenke på urbaniseringen som en mulighet. Om afrikansk urbanisering kommer til å ha positive resultater eller ikke, handler til syvende og sist om politisk vilje og styring, sier Lawanson.