Så mye penger sendte diaspora-grupper i Norge tilbake til hjemlandet i fjor

Panorama har bedt Skatteetaten, som er ansvarlig for Valutaregisteret, om å få oversendt tall over de ti største mottakerlandene for pengeoverføringer fra private i fjor.

Tallene over remittances, eller remitteringer, er basert på innrapporteringer fra betalingsforetak i Norge, ikke banker, som utfører pengeoverføringstjenester til utlandet. 

Nær 2,8 milliarder kroner gikk til de ti landene øverst på etatens oversikt for 2024:

1. Somalia: 362 millioner kroner

2. Afghanistan: 353 millioner kroner

3. Pakistan: 239 millioner kroner

4. Romania: 166 millioner kroner

5. Tyrkia: 128 millioner kroner

6. Eritrea: 115 millioner kroner

7. Filippinene: 71 millioner kroner

8. Kenya: 70 millioner kroner

9. Thailand: 67 millioner kroner

10. Marokko: 57 millioner kroner

Pengeoverføringer fra slektninger eller venner som bor i utlandet, tilbake til opprinnelseslandet, er ofte en livline for folk på landsbygda, og bidrar til å støtte bærekraftig utvikling, ifølge Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling (IFAD). 

Nytt verktøy skal lette overføringer

Anslag FN-organet har gjennomført, tilsier at 200 millioner mennesker hvert eneste år sender penger som støtter opp om livene til 800 millioner mennesker globalt.

Mens individuelle pengeoverføringer i snitt bare utgjør rundt 250 dollar i måneden, tilsvarer pengestrømmene globalt mer enn tre ganger internasjonal bistand. 

Men pengeoverføringer kan være kostbare, og i snitt går seks prosent av beløpet til valutaomregningskostnader og gebyrer – det dobbelte av målet i FNs bærekraftmål.

Derfor lanserte IFAD på tampen av fjoråret et nytt verktøy, nett-tjenesten remitscope, med mål om å gjøre det lettere å sende penger og redusere overføringskostnader. 

Tjenesten fokuserer på land i det globale sør, hvor tilgang til finanser er utfordrende, spesielt på landsbygda der fattigdom fortsatt er et enormt problem.

– Pengeoverføringer hjelper ikke bare folk med å få endene til å møtes, men dekker også utdanning og helsetjenester, og de muliggjør ikke minst investeringer i små bedrifter. Dette skaper motstandskraft og driver fram økonomisk vekst, sa Pedro de Vasconcelos, sjef for IFADs Financing Facility for Remittances, da tjenesten ble presentert i desember.

– Veldig mange er avhengig av støtte

Pengeoverføringer er ekstremt viktig i et land som Somalia, der mer enn halvparten av de vel 18 millioner innbyggerne bor på landsbygda.

Ifølge IFADs remitscope-tjeneste, kom det anslagsvis 1,7 milliarder dollar i pengeoverføringer til Somalia i fjor, tilsvarende 14,9 prosent av landets BNP.

Norge er ikke på remitscope-topplista over «avsender-land» – der finner vi Kenya, Storbritannia, USA, Etiopia, Jemen, Sverige, Libya og Tyskland – men det er åpenbart at mange norsk-somaliere mener det er viktig å sende penger tilbake til hjemlandet.

Medisinstudent Sadad Dakhare bekrefter overfor Panorama at det er utbredt.

– Det ligger nok litt i kulturen, at man sender det man klarer til familie, som kanskje bor på landsbygda, sier Sadad Dakhare til Panorama.

– Hva tenker du om at det ble overført 353 millioner kroner fra Norge til Somalia i fjor?

– Somalisk diaspora i hele verden sender penger tilbake til hjemlandet for å støtte familiemedlemmer, kanskje noen som trenger helsehjelp eller noen som skal ta utdanning. For i Somalia finnes det nesten ikke offentlige tjenester, og folk må klare seg selv. Og da er veldig mange avhengig av å få støtte av familie som bor utenfor Somalia.

Sender til Ramadan eller bryllup

Dakhare forteller at foreldrene kommer fra ulike deler av den somaliske landsbygda, men at de møttes i Mogadishu, der han selv er født og levde fram til han var fire. Etter to år i Etiopia kom han og moren til Norge gjennom familiegjenforening da han var seks.

– Mamma og pappa ble gift i Mogadishu, der det er mye bedre levekår enn på landsbygda, hvor begge egentlig kommer fra. Folk som bor på landsbygda er mye mer utsatt for fattige kår, og de som fortsatt bor der har behov for all den hjelp de kan få.

Han presiserer at han ikke har et fullt bilde av giverkulturen i det norsk-somaliske miljøet, men forteller at inntrykket er at noen sender et fast månedlig beløp til familie, men at de fleste sender penger ved spesielle anledninger, som bryllup eller ved religiøse høytider.

– Noen sender kanskje et fast månedlig beløp, 2-300 dollar, til livsopphold. Men mitt inntrykk er at dette ikke er så vanlig blant yngre folk. Mine bekjente sender nok mer til konkrete ting, som i forbindelse med Ramadan, om noen i familien har fullført universitetsutdannelsen, eller om noen skal gifte seg. Sånne ting, sier Dakhare.

363 millioner gikk altså fra norsk-somaliere tilbake til Somalia i fjor. Til sammenligning ble det utbetalt vel 756 millioner kroner i øremerket bistand til Somalia fra norske myndigheter i 2023. Dakhare forteller at han overfører penger digitalt, og at de fleste han kjenner bruker løsninger som Transfer Galaxy for å sende penger. 

– Da bare logger jeg inn med bank-id også kan jeg sende penger, til hvor som helst i hele Afrika, sier Dakhare og viser fram en app han har på telefonen.

– Det er ikke så høye gebyrer, fem-seks kroner, pluss vekslingskurs, da. Det er nesten det samme som å sende fra en vanlig Hawala-butikk, sier Dakhare.

– Hva tenker du om utviklingseffekten av pengeoverføringer fra diaspora til Somalia?

– For å være helt ærlig, tror jeg ikke det har stor utviklingseffekt, jeg tror ikke det bidrar til en økonomisk boom. Men for mange familier kan penger utenfra være et sikkerhetsnett.

– Er det litt sånn at man føler på et press fra familie om å sende penger?

– Nei, det tror jeg ikke. Dette handler mer om solidaritet. Jeg har ikke vært i Somalia, men har vært mange ganger i Kenya. Der ser man fattigdommen, og da skjønner man at det som er lite her er veldig mye der. Så man får den følelsen av å ville gi noe tilbake, da.

– Går faktisk ikke til bomber

Han forteller at mange i hans omgangskrets også støtter bistandsprosjekter i Somalia.

– Men da er det ikke bundet til egen familie eller egen klan, da handler det om å være somalier, om en slags kulturell avtale. For eksempel var det et marked som brant ned i Hargeisa, og da samlet folk i Mogadishu – og her i Norge – inn veldig masse penger. Det samme da det var flom i Gedo og under den forrige hungersnøden, sier Dakhare.

– Her hjemme har det vært en debatt om hva pengene faktisk brukes til, der blant annet terrorfinansiering har vært en del av bekymringen – hva tenker du om det?

– Det er logisk at det stilles spørsmål om hvordan pengene brukes. Men jeg tror også det er viktig at det ikke blir en ovenfra-og-ned-samtale. Prøv å forstå kulturen, så får man vite at slike overføringer faktisk ikke går til bomber, men at de bidrar til å hjelpe helt vanlige somaliere i deres hverdag, sier Dakhare.

Han sier han tror veldig mange i Somalia er helt avhengig av slike overføringer. 

– Jeg skjønner at man skal vite hva pengene går til. Men det er viktig at man ikke stigmatiseres for å bidra. 363 millioner er ganske mye penger, men om du deler summen på alle landsbyene i Somalia, blir det tross alt ikke veldig mye på hver, sier Dakhare.

PRIO-forsker: Viktig å synliggjøre 

Jørgen Carling, migrasjonsforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) sier til Panorama at det er mange grunner til at slike overføringer er bra.

– Én grunn, er at gamle mennesker, mange steder, ikke har en alderspensjon eller et offentlig helsetilbud. Det kan også være til egen familie som ikke har fått familiegjenforening, der for eksempel en ektefelle befinner seg i hjemlandet. Da er det naturlig å sende bidrag, sier Carling.

Han mener det er viktig å huske på at dette er private midler.

– Det er viktig å synliggjøre denne pengestrømmen, men å «forvente» konkrete resultater i en utviklingsprosess, slik man gjør med bistandsmidler, er ikke naturlig. Dette er først og fremst private midler som folk må få bruke som de vil, og en eventuell utviklingsgevinst er en bonus, sier Carling.

– Hvorfor er FN opptatt av slike overføringer – hvorfor er de del av FNs bærekraftmål? 

– Det er det minst to forklaringer på. Samlet sett er disse overføringene veldig store, rundt tre ganger global bistand. Så det å legge til rette for ar de har størst mulig utviklingseffekt er naturligvis bra. Det har tidligere vært en del kritikk mot slike overføringer, for eksempel ved at det er «avslørt» at slike overføringer har gått til å bygge fine hus i Pakistan eller Somalia. Til det er det viktig å si, at et slikt byggeprosjekt vil stimulere den lokale økonomien og for eksempel bidrar til arbeidsplasser, sier Carling.

– Men er slike private overføringer egentlig viktig for et lands utvikling? 

– Helt klart. Det er veldig bra for den lokale økonomien. Det kan bidra til at barn får en utdanning eller at eldre får tilgang til helsetjenester. Sånn sett kan slike pengeoverføringer bidra til utjevning, sier Carling.

Han påpeker at det er stor forskjell fra land til land. 

– Migrantoverføringer er stort sett viktigst i mellominntektsland med lang tradisjon for arbeidsutvandring, og i land i konflikt eller der folk har opplevd undertrykkelse. En konflikt kan både skape en stor utvandrerbefolkning og svekke økonomien kraftig, og denne kombinasjonen gjør at pengeoverføringer spiller en stor rolle, sier Carling.