Meninger:
Pengeoverføringer er viktigere enn bistand
I stedet for å undergrave viktigheten av pengeoverføringer, må vi anerkjenne diasporaens viktige bidrag for å redusere fattigdom og skape utvikling.
Statsviter og samfunnsdebattant
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Arina Aamir hevder i Aftenposten at pengeoverføringer fra diasporaen ikke kan sammenlignes med bistand, og spør hva deres rolle er i utviklingsarbeidet.
Denne oppfatningen overser viktigheten av pengeoverføringer, både globalt og lokalt, og hvordan de utfyller norsk bistand på en unik måte.
Pengeoverføringer som livslinje
Pengeoverføringer fra diasporaen, kjent som «remitteringer», utgjør en stor økonomisk strøm til lav- og mellominntektsland.
I 2023 mottok disse landene 669 milliarder amerikanske dollar i pengeoverføringer, ifølge Verdensbanken. Det er et beløp som er langt høyere enn den globale bistanden, som var på 223,7 milliarder dollar samme år.
For et land som Somalia, står pengeoverføringene for mer enn 23,5 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), og de fungerer som en viktig livslinje for millioner av mennesker.
Pengeoverføringer er effektive fordi pengene går direkte til mottakerne, uten mellomledd, noe som reduserer ineffektivitet.
Dette gir familier i utviklingsland mulighet til å dekke nødvendige behov som mat, helse, utdanning og småskala investeringer. I motsetning til bistand, som ofte går til store prosjekter, gir pengeoverføringer rask og konkret hjelp til enkeltpersoner.
Bistand er ofte påvirket av giverlandets interesser, mens pengeoverføringer styres av mottakernes behov. Dette gir pengeoverføringene en fleksibilitet og relevans som bistand kan mangle.
Samfunnsnytten av pengeoverføringer
Aamir setter spørsmålstegn ved pengeoverføringers rolle i samfunnsutvikling.
Virkeligheten er at disse pengene ofte har en større samfunnsmessig effekt enn tradisjonell bistand, fordi de gir husholdningene muligheten til å investere i fremtiden. Eksempler på dette er utdanning for barn og oppstart av små bedrifter – faktorer som fremmer økonomisk vekst og sosial mobilitet.
Pengeoverføringer har også en stabiliserende effekt i krisetider. Under covid-19-pandemien, da internasjonal bistand sviktet, økte pengeoverføringene, og mange familier overlevde de økonomiske utfordringene. Dette viser hvordan pengeoverføringer kan beskytte mot globale sjokk, noe bistand ofte ikke kan.
Norsk bistand versus pengeoverføringer
Norge har lenge vært en pådriver for internasjonal bistand, og det er positivt. Men vi må erkjenne at pengeoverføringer fra diasporaen representerer en annen form for utviklingshjelp, som bistand ikke kan erstatte.
Norsk bistand er ofte rettet mot store prosjekter, mens pengeoverføringer har en direkte effekt på enkeltpersoner og lokalsamfunn.
I tillegg er bistand ofte påvirket av giverlandets interesser, mens pengeoverføringer styres av mottakernes behov. Dette gir pengeoverføringene en fleksibilitet og relevans som bistand kan mangle.
Utfordringer for norske selskaper
Rodas Tadese Sibahtu har i sin spalte i Aftenposten pekt på hvordan strenge reguleringer hindrer diasporaen i å sende penger hjem.
De høye kostnadene og begrenset fleksibilitet som følge av disse reguleringene, gjør at norske fintech- og pengeoverføringsselskaper mister markedsandeler til globale aktører.
Med riktige tilpasninger kunne norske selskaper skapt verdier, bidratt til flere arbeidsplasser og styrket diasporaens mulighet til å sende penger på en effektiv og rimelig måte.
Et felles ansvar
Aamir hevder at pengeoverføringer er en privat handling, mens bistand er et offentlig ansvar. Dette er en unødvendig motsetning.
Begge deler er nødvendige for å oppnå FNs bærekraftsmål. Staten bør legge til rette for diasporaens bidrag ved å redusere overføringskostnader, tilby skattefradrag og fremme digitalisering av pengeoverføringstjenester.
Dette vil ikke bare anerkjenne diasporaens innsats, men også styrke deres rolle i global utvikling.
Samarbeid for en bærekraftig utvikling
Pengeoverføringer fra diasporaen er ikke bare private transaksjoner; de er en form for global solidaritet som fortjener støtte og anerkjennelse.
I stedet for å sette pengeoverføringer og bistand opp mot hverandre, bør vi se dem som komplementære verktøy for å redusere fattigdom og fremme utvikling.
Norge, som et foregangsland for internasjonal solidaritet, har et ansvar for å styrke begge mekanismene. Aamirs kritikk bør derfor omformes til en oppfordring til handling: la oss vise hvordan vi sammen kan bygge en mer rettferdig verden.
