Tilhengere av opposisjonslederen Maria Corina Machado ropte «frihet, frihet, frihet» i gatene i Mariara, Venezuela, 13. mars.

Foto: Gabriela Oraa / AFP / NTB

Meninger:

Et skjebnevalg for Venezuela og Norge

Valget 28. juli blir et skjebnevalg for Venezuela, men også avgjørende for Norge. Om valget bare blir nok en autoritær maktdemonstrasjon av president Nicolás Maduro, vil det nemlig bli stilt mange spørsmål om Norges rolle som tilrettelegger for dialog. Derfor må Norge legge press på høyere politisk nivå for å utnytte det lille demokratiske handlingsrommet som nå finnes.

Publisert 10.05.2024 - 09:44

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Benedicte Bull

Professor ved Senter for utvikling og miljø (UiO) og Latin-Amerika-ekspert

Det er ikke lett å være optimistisk på vegne av demokratiet i Venezuela. I løpet av de siste 25 årene har landet gradvis blitt et autokratisk, ufritt land.

Det begynte med maktkonsentrasjon i presidentens hender, innskrenkninger av ytringsfriheten, fengsling av opposisjonelle og bruk av nasjonens oljeinntekter for å kjøpe stemmer under president Maduros forløper Hugo Chávez sin bolivarianske revolusjon, som ga opphavet til begrepet «chavismen».

Etter Chávez død i 2013 gikk det raskt nedover med landet: Opposisjonelle er fengslet eller sendt i eksil. Politiske partier, og til og med det venezuelanske kommunistpartiet, er blitt intervenert eller utestengt. Pressesensur og trakassering av aktivister er omfattende. Sosiale goder knyttes til stemmer. Og det er dokumentert omfattende bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) bekreftet nylig at etterforskningen mot Nicolás Maduro for forbrytelser mot menneskeheten videreføres.

Heller ikke nyere valghistorie gir særlig grunn til optimisme. Etter at opposisjonen vant to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen i 2015, ble den gradvis vingeklippet av det Maduro-kontrollerte Høyesterettstribunalet, før en grunnlovsgivende forsamling ble nedsatt av Maduro i 2017 for å overstyre nasjonalforsamlingen.

Presidentvalget i 2018 ble så til de grader manipulert at 60 land nektet å godkjenne det.

At det gikk slik i Venezuela, kan ikke utelukkende knyttes til arven etter Chávez. Radikaliseringen av regimet knyttes ofte til opposisjonens kuppforsøk i 2002.

Den tidligere opposisjonslederen Leopoldo López sto bak et mislykket forsøk på å mobilisere militæret til et kupp i 2019, og 2020 ble et underlig forsøk på invasjon fra en gruppe leiesoldater stoppet.

Deler av opposisjonen har gjentatte ganger boikottet valgene på grunn av uregelmessigheter, og dermed styrket chavistenes makt.

Maria Corina, som hun oftest omtales som, har avvist enhver form for samarbeid med Maduro, og nå står hun for det folk vil ha: forandring.

Håpet om endring

Det er en viss fare for boikott også denne gangen, men noe har endret seg.

Én opposisjonskandidat – Maria Corina Machado – har vunnet oppslutning hos hele spekteret av befolkningen. Det hadde ingen trodd for bare få år siden.

Hun er en representant for den gamle eliten i Venezuela og står et godt stykke ut på høyresiden. Likevel blir hun omfavnet av alle samfunnslag, og av store deler av den ellers notorisk splittede opposisjonen.

Det siste ble befestet i det uformelle internvalget som ble organisert i oktober der hun fikk 92 prosent av stemmene. Hennes popularitet skyldes delvis at Maduro aldri har vært så upopulær som nå. Maria Corina, som hun oftest omtales som, har avvist enhver form for samarbeid med Maduro, og nå står hun for det folk vil ha: forandring.

Til tross for at hun har vært utestengt fra å drive politikk siden 2014, har hun reist land og strand og skapt en bevegelse nedenfra.

Forsøkene på innskrenkning av hennes politiske rettigheter forhindrer henne fra å fly, så hun reiser i buss og bil og samler titusenvis i alle kroker av landet. Alle som samarbeider med henne står i fare for å bli trakassert, og flere av hennes medarbeidere er fengslet.

Men hun fortsetter å spre budskapet om forandring, og at hun skal bidra til å igjen samle venezuelanske familier. Nesten 8 millioner venezuelanere har måttet flykte under chavismen – av økonomiske eller politiske årsaker.

Maria Corina er blitt bildet på at venezuelanske foreldre skal få klemme barna sine igjen, og endelig få se sine barnebarn. Det betyr langt mer enn høyre-venstre ideologi, og identitetspolitikk.

Maria Corinas parti ikke nevnt

Etter samtaler over fire år, kunne norske tilretteleggere sammen med Jorge Rodríguez fra Maduro-siden og Gerardo Blyde fra opposisjonens Enhetsplatform, endelig vise frem en avtale om et demokratisk veikart frem mot et presidentvalg i 2024.

Det var ikke uten ironi: Maria Corina sitt parti er ikke med i Enhetsplatformen og har lenge avvist dialog. Men Barbados-avtalen forpliktet regjeringen til å tillate alle politiske kandidater (som overholder Venezuelas lover), å sørge for et godt demokratisk klima, likeverdig tilgang til nasjonale medier og å sørge for at også millionene av venezuelanere i utlandet skal få registrere seg og stemme ved valget.

Dagen etter ga USA sin støtte til avtalen og et løfte om seks måneders sanksjonslette på betingelse av at en konkret plan ble lagt for å tillate alle kandidater. Like etter ble det kjent at det hadde pågått parallelle forhandlinger i Qatar mellom USA og Maduro-regjeringen, som hadde åpnet vei for sanksjonslette og fangeutveksling.

Maduro-regjeringens mål er å gjennomføre et valg som er akkurat åpent nok til å bli anerkjent internasjonalt, men ikke så åpent at opposisjonen kan vinne.

Et komplisert internasjonalt spill

For både opposisjonen og Maduro-regjeringen står enormt mye på spill. Maduro-regjeringens mål er å gjennomføre et valg som er akkurat åpent nok til å bli anerkjent internasjonalt, men ikke så åpent at opposisjonen kan vinne.

Det vil gi ham en legitimitet som både kan sikre sanksjonslette og nytt samarbeid med FN, med håp om å skrinlegge ICC-etterforskningen. Det bør skje i god tid før presidentvalget i USA. Biden sin Venezuela-strategi har skilt seg fra Trump sin ‘maksimal press’-strategi. Den besto av sanksjoner som blant annet forbød import av venezuelansk olje, og trussel om intervensjon, uten noen klar forhandlingsagenda.

Biden har støttet forhandlinger, og forsøkt å bruke sanksjonslette strategisk, som et pressmiddel. Men han har også hatt nye utfordringer.

Venezuelanske migranter som tidligere først og fremst dro til nabolandene, velter nå over grensen til USA. Med blikk på USAs eget valg i oktober, har Biden innført innstramninger, og er avhengig av samarbeid med Maduro for å blant annet kunne deportere venezuelanere.

Samtidig har sanksjonene mot Russland og høye bensinpriser økt trykket på å sikre tilgang til olje fra Venezuela, som raskt kan selges på USAs bensinstasjoner.

Deler av opposisjonen har ønsket at det legges press på Maduro gjennom sanksjoner, fordi det ses på som eneste måte å få til innrømmelser. Dilemmaet er at det store flertallet av venezuelanere er imot sanksjoner, som beviselig har forverret en allerede kritisk økonomisk situasjon.

Å presse på for sanksjoner er derfor ingen valgvinner.

Maduros svar

Maduro-regimets respons til dette kompliserte spillet var først å få Høyesterettstribunalet i januar til å bekrefte Maria Corinas utestengelse.

Da fristen nærmet seg for å registrere kandidater, ble Enhetsplatformen og Maria Corina enige om å isteden registrere en 80 år gammel ukjent, men anerkjent, språkprofessor, Corina Yoris.

Da det ble lagt sperrer i systemet også for henne, ble hun erstattet med enda en ukjent kandidat, den tidligere diplomaten Edmundo González.

I etterkant klarte hele opposisjonen å samle seg om dette ganske ubeskrevne bladet, og andre kandidater trakk seg. Alt dette skjedde mens undertrykkingen av politiske aktivister ble skrudd flere hakk opp, blant annet med arrestasjonen av Venezuelas mest kjente menneskerettighetsadvokat, Rocío San Miguel.

Som et svar på det, har flere europeiske og amerikanske land – inkludert USA – kommet med kritiske uttalelser om Maduros brudd på Barbados-avtalen. Også venstreorienterte allierte i Latin-Amerika, inkludert de viktige naboene Colombia og Brasil, har vært kritiske.

USA har også gjeninnført sanksjoner, men på en måte som holder døren åpen for forbedringer frem til 30. mai. Maduro sin sjefstrateg, Jorge Rodríguez, har svart med å beskylde USA for å ha brutt Qatar-avtalen, og raser mot Norge som USAs lakei.

Norges risikable taushet

Midt i alt dette har det vært stille fra Norge – iallfall i offentligheten. Det kan det være gode grunner til. Norge har ingen pressmidler å bruke overfor Maduro. Det eneste vi har hatt å tilby er et etablert dialog-format og kontakt med begge parter.

Opposisjonen har hele tiden ønsket norsk tilstedeværelse, og for sterke utfall mot regimet vil kunne bidra til å forverre arbeidsforholdene for det norske skytteldiplomatiet.

Men norsk taushet er også risikabelt. Maduro-regimet har gang på gang brutt menneskerettigheter, demokratiske prinsipper og folkeretten.

Norges legitimitet som tilrettelegger er basert på respekt for en internasjonal demokratisk rettsorden. De prinsippene kan ikke kastes under bussen av hensyn til en videre tilretteleggerrolle.

I Venezuela finnes det fremdeles et visst rom for valg med et minimum av politisk konkurranse. Selv om regimet hindrer venezuelanere i utlandet å registrere seg, og bruker den slunkne statskassen til å kjøpe stemmer, får Maria Corina så langt drive valgkamp med plakater av stedfortrederen, og opposisjonen har klart å stå samlet.

Før den 28. juli må vi sette alt inn på å sørge for at det rommet ikke lukkes. Da må Norge engasjere seg sterkere politisk. Det holder ikke med en lynvisitt av en statssekretær. Et demokratisk valg i Venezuela vil ikke bare skape håp for fremtiden for venezuelanerne; det har geopolitiske implikasjoner. Det dreier seg om demokratiets mulighet til å overleve i en stadig mer autoritær verden, og om vår rolle i den.