Rafto-prisen: På tide å høre cubanernes egen stemme

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Roxana Sobrino Triana

Forfatter og lingvist

Nylig tok Bergen, byen som har vært hjemstedet mitt de siste 11 årene, til gatene for å vise solidaritet med fødelandet mitt, Cuba, da Raftoprisen for menneskerettigheter symbolsk ble tildelt den cubanske Luis Manuel Otero Alcántara. 

Den 36 år gamle kunstneren og ytringsfrihetsaktivisten har sittet fengslet på Cuba siden 2021, og kunne derfor ikke være til stede for å motta prisen. I hans sted møtte Yanelys Nuñez Leyva, en personlig venn, kurator og aktivist, som sammen med Luis Manuel grunnla «San Isidro-bevegelsen» i 2018.

I løpet av uka har Rafto-prisen blitt omtalt i mange avisartikler, men fremdeles er ikke cubanernes egen stemme blitt hørt, og det gjenstår mye å si.

Luis Manuel er ikke den første kjente opposisjonelle cubaneren, men han er den første som har blitt et symbol på det cubanske folkets kamp. 

Som en mann fra et fattig nabolag, svart og uten kunstutdanning, representerer Luis Manuel alle cubanere som av ulike grunner har levd på utsiden av samfunnet. Hans undrende og humoristiske performance-kunst og verk av alle slag reflekterer bekymringer som alle cubanere deler. 

Derfor har han blitt et symbol på den cubanske folkelige motstanden og en trussel mot Cubas autoritære regime. Luis Manuel soner en straff på fem års fengsel, dømt for å ha hånet nasjonale symboler, vist forakt og for offentlig uorden.

En humanitær krise

Raftoprisen er ikke bare en pris til Luis Manuel, men også til det cubanske folket. Cuba er et land i en dyp humanitær krise, hvor de få ressursene som finnes, blir brukt på å støtte turismen. Det er stor mangel på vann, mat, strøm og medisiner. 

Cuba bør bli sett for hva det er: et land i ruiner, et fengsel hvor flertallet av innbyggerne ikke ser noen annen utvei enn å rømme. Siden 2021 har landet opplevd den største migrasjonsbølgen i landets historie. 

Anslagsvis har én million cubanere forlatt øya de siste tre årene. Her i Norge må man slutte å se på Cuba som et mytisk venstreorientert latinamerikansk land. Det er det ikke lenger, om det noen gang har vært det.

Endring innenfra er umulig

Den norske regjeringen bør forstå at Cuba har nådd et punkt hvor endring innenfra er praktisk talt umulig. I et ettpartisystem med undertrykkelse og økonomisk nød, er det ikke noe handlingsrom. 

Hovedbekymringen i nær sagt alle cubaneres hverdag er å dekke grunnleggende behov. 

Det anslås at det er mer enn tusen politiske fanger på Cuba. Derfor er internasjonalt press avgjørende, ikke bare for å frigjøre Luis Manuel og andre politiske fanger, men for å gripe inn i en humanitær krise, hvor hele befolkningen, i tillegg til den mer akutte nøden, også lider under mangelen på et verdig helse- og utdanningssystem.

«Hva er det de er redde for?» 

Frykt har vært statspolitikk for den cubanske regjeringen. Frykt er årsaken til at regjeringen undertrykker sitt eget folk. «De er redde for performance, poesi, en sang. Hva er det de er redde for?», sa Luis Manuel om regimet. 

Denne frykten er også grunnen til at bare noen få cubanere deltok i aktivitetene rundt Raftoprisen. Selv om vi bor i et land som Norge, var det flere cubanere som ikke turte å delta av frykt for represalier mot familiene deres på Cuba. Og det er ingen grunnløs paranoia, det er bare et tegn på hvor langt en diktatorisk stat kan rekke.

Raftoprisen gir et håp om at cubanernes egen stemme kan bli hørt. Vi trenger ikke at folk som romantiserer regimet på Cuba snakker for oss. Vi trenger at omverdenen forstår hva det vil si å leve på Cuba i dag, og vi trenger hjelp til å gjøre Cuba til det landet cubanerne fortjener.