Den offisielle historien om Cuba handler om et land som ikke eksisterer

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Roxana Sobrino Triana

Forfatter og lingvist

Sannheten om Cuba fortjener å bli fortalt. Dette har vært Abraham Jiménez Enoas utgangspunkt siden han begynte sitt arbeid som journalist i det uavhengige nettmagasinet El Estornudo, som hovedsakelig publiserer crónicaer om Cuba og Latin-Amerika. 

Etter en betydelig karriere som journalist, publiserer Enoa «Å lande i verden» (Camino forlag, 2024), også innenfor denne sjangeren.

Boken er, som de fleste andre crónicaer, en personlig historie hvor forfatter rettet blikket mot virkeligheten rundt seg. Sånn blir den også et vitnesbyrd over Cubas historie de siste tiårene. 

Crónicaen er en sjanger som har lange tradisjoner i Latin-Amerika, og med Camino, det uavhengige forlaget som i disse dager feirer femårsjubileum, sitt inntog i norsk litteraturverden, har også nordmenn begynt å få øynene opp for denne sjangeren.

Forfølgelse, trakassering og vold

Enoa starter historien sin med å skildre inntrykkene fra da han for første gang «landet i verden», altså forlot Cuba. Turen gikk til Barcelona, og Enoa var 33 år gammel. Men dette er ikke den eneste landingen i boken, og heller ikke den viktigste. 

Enoa lar samtidig leseren «lande» på et Cuba det sjelden fortelles om, inn i en historie hvor forfølgelse, paranoia, trakassering, desillusjon og vold er hverdagslige ingredienser.

Boka foretar flere sprang i tid, og fører leseren mellom nåtiden i spansk eksil og de siste årene av Enoas liv på Cuba, og tilbake til en mer fjern fortid. Vi får bli med på en reise full av forundring og oppdagelser i både fortid og nåtid.

I eksiltilværelsen i Spania overraskes han over ting som kan virke enkle og hverdagslige: et velfylt marked, eksistensen av sykkelveier, bruken av teknologi, automatiske dører i butikkene rundt ham. Og, sammen med overraskelsen over alt det nye, oppdager han gradvis «et annet» Cuba, et underjordisk, grusomt og til og med uforståelig land.

«Det andre» Cuba, er et land som krenker sine borgeres menneskerettigheter, et land hvor rasisme er normalisert, og journalistikk ikke er annet enn en institusjonalisert praksis med ufravikelige statlige retningslinjer. Et land med et perfekt terrorapparat. 

Å komme på kollisjonskurs med regimet, slik forfatteren gjør ved å fortelle om Cuba fra sitt perspektiv, gjør at han ender opp som en utstøtt fra det samfunnet han lever i. Han blir usynlig.

Ideologisk familiebrudd

Enoa kommer fra en familie med en sterk politisk forpliktelse til Fidel Castros regime. 

Bruddet hans med regimet blir derfor også et brudd med en ideologi som har bundet sammen familien hans i flere generasjoner. Konsekvensene av dette doble bruddet legger sterke føringer for livet hans videre. 

Hatet han har opparbeidet seg mot Cuba, kommer svært direkte til uttrykk gjennom fraser som «Cuba er et fengsel» og «Cuba er et helvete». Hatet hans balanseres imidlertid av en dyp nostalgi. Hvert nabolag i Barcelona, hver latinamerikansk by han besøker, hver strand, vekker minner om et sted han savner og lengter tilbake til. 

For Enoa er øya som et nært familiemedlem man har et vanskelig forhold til, men som man likevel ikke kan la være å elske.

Frihetens land, eksilet, viser seg samtidig å være et fiendtlig terreng. I de siste kapitlene av boka ramser forfatteren opp konkrete opplevelser med rasisme og fremmedfrykt, noe han opplever daglig. 

Selv om disse opplevelsene er relevante for fortellingen, bryter de med bokas rytme og formspråk for øvrig. Den hastige opplistingen av rasistiske erfaringer skaper et brudd i fortellingens tidsforløp og flyt mot slutten av en ellers svært litterær framstilling av utenforskap både i Spania og på Cuba.

Endevender historien

Å lande i verden skriver seg inn i en dissidentlitteratur som deler et felles mål om å bevare den historiske hukommelsen. Da må alle brikker snus, og i Enoas bidrag endevendes den forslitte, og i enkelte venstreorienterte miljøer også her i Norge, historien om et «land som ikke eksisterer». 

Isteden forteller han oss en historie som for han, og millioner av andre cubanere, er den sanne.

Kritikken av det cubanske systemet er noe som flere cubanske forfattere i eksil, fra Reinaldo Arenas til Wendy Guerra, har målbåret de siste tiårene. Men Enoa er et direkte offer for regimets manglende åpning for ytringsfrihet, og fra sin, likevel, privilegerte posisjon som journalist og forfatter, kan han fortelle verden hva som har skjedd i første person. Og der ligger i stor grad bokas verdi, fordi de færreste ofrene for Cubas manglende ytringsfrihet lander i verden på samme måte som Enoa.

Dette er han fullstendig klar over, både når han bruker litteraturen sin til å avdekke urett, og når den er et terapeutisk rom. For dette er historien om et land som dør, men også om en mann som reiser seg fra ruinene, heles som menneske og gjør et nytt sted til sitt eget.