Danske refleksjoner etter 7. oktober

Tor Erik Gjerde

Uavhengig analytiker, tidligere diplomat og bistandssjef i Al Ram, Jerusalem

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

I løpet av få dager etter lanseringen av den norske oversettelsen, var han blitt intervjuet og portrettert i det meste vi har av nasjonale medier, med til dels heftige debatter i kjølvannet. 

Krasnik har et sjeldent autoritativt utgangspunkt: sjefredaktør i den respekterte Weekend-avisen, sentralt plassert i den danske offentlige samtalen, med jødisk familiebakgrunn og med flere års botid i Israel. 

Han har en selverklært visjon om å se konflikten fra «begge sider», og han har beviselig erfaring med å søke råd hos palestinske venner og analytikere. Samtidig har han uttrykt en markant kritisk innstilling til norsk Midtøstenpolitikk gjennom flere tiår, med en uttrykksform som ikke er preget av at han sparer på kruttet. 

Kritiserer norsk tilnærming

I et spesialskrevet forord til den norske utgaven gir han eksempelvis god plass til å omtale et intervju han hadde med Mads Gilbert for ti år tilbake. I denne sammenhengen bruker han intervjuet som illustrasjon på «den norske tilnærmingen» til konflikten, som han er «fascinert av». Den «radikaliserer det allerede radikaliserte». 

Han sier seg sjokkert over at «Den norske venstresiden […] snakker åpent om Israel som et uttrykk for 75 års folkemord og okkupasjon», mens «palestinsk terror er borte». 

Slike salver må den norske opinionen forholde seg til, og undersøke nærmere i hvilken grad det er hold i dem. Ikke minst gjelder det ettersom Krasniks bok er den første i den etter hvert rikholdige floraen av norsk Midtøstenlitteratur, som er skrevet i månedene etter 7. oktober. 

At det palestinske flagget er heist foran Oslo Rådhus, og at statsminister Støre «har veket fra sin grunnleggende støtte til Israel» er blant de mange forhold han trekker fram som tegn på det han kaller «ensidigheten i den norske offentligheten». 

Stilen i boken er slentrende, full av fragmenter og anekdoter, mange av svært privat natur og om familieforhold og grensende til pludring. Ofte er det vanskelig å forstå sammenhengen de inngår i, og hvilke poeng de er ment å illustrere. Men boka gjøres livaktig på den måten, innimellom er den en pageturner. 

Dette trekket med å legge vekt på familiekrøniken er en klar parallell til en tilsvarende skildring Dag Steinfeldt («Fedre og sønner», 2022) har gitt oss om sin jødiske families flukt fra russiske pogromer. For de av oss som er opptatt av innvandringshistorie generelt, og jødeforfølgelse spesielt, er dette kapitlet interessant. 

Gjennomgående er Krasniks flerfoldige bestrebelser på å vise at han er balansert, at han har både palestinske og israelske perspektiver med seg. Typisk er at han «forklarer hvorfor holdningen til krigen på store deler av venstresiden er så misforstått og farlig», men også at «Israel har mistet retningssansen og fortrengt okkupasjonen som ikke bare ødelegger palestinerne, men også Israel selv».

Liten tvil om hvor sympatien ligger

Krasniks ønske om å være balansert blir dessverre bare i liten grad fulgt opp. I de svært mange (sleng-)bemerkninger og anekdoter som krydrer teksten, er det liten tvil om hvor sympatien ligger. 

Den ladede, til dels lite akademiske, språkbruken går klart i en retning. 

«Venstresiden» (Arbeiderpartiet åpenbart innbefattet), er «besatt». Den samme venstresiden har «alltid hatt vanskeligheter med å stille krav til innvandrere», og de bedriver et nesten «ufattelig hykleri når det gjelder holdningen til jøder generelt og Israel spesielt». 

Slik språkbruk svekker muligheten for å holde en dannet samtale i gang. 

Han viser til den omdiskuterte Balfour-erklæringen fra 1917 om jødenes rett til et hjemland i Palestina, men hopper bukk over forbeholdet om at det må skje på en måte som ikke går på tvers av rettighetene til den ikke-jødiske befolkningen. 

Krasnik gjør det utvetydig klart at 7. oktober med de grusomhetene Hamas gjorde seg skyldig i, markerer et tidsskille i Israels og Palestinas historie. Få vil være uenig med ham om det. 

Ugjerningen blir bestemmende for innhold og retningen av boka. Lesere som bestreber seg på å få en balansert oversikt over begivenhetene, vil lete etter hans vurdering av krigen som deretter fulgte, med de over 32.000 drepte Gazainnbyggerne, hvorav 13.000 barn, i tillegg til all ødelagt infrastruktur, boliger, sykehus og annen bygningsmasse. 

Nettopp mangelen på proporsjonalitet har dominert den internasjonale diskursen i kjølvannet av 7. oktober. Perspektivet er imidlertid nærmest fraværende i Krasniks bok. 

Kanskje kan det i noen grad skyldes at boka ble skrevet før de verste drapstallene ble kjent, og før den internasjonale responsen, med involveringen av ICJ og stadig nye FN-rapporter om lidelser og sult blant lokalbefolkningen, gjorde seg gjeldende. 

Uklare skisser til løsninger

Om løsninger har han lite annet å vise til enn at «bare omfattende selvoppgjør på begge sider kan skape en vei fremover». Med slike uklare formuleringer får leseren ikke mye å bygge videre på. 

Som fortelling om hvordan en nordisk søkende jøde finner sitt standpunkt i en krevende tid, har boka verdi. Greit også å få en profilert dansk avispersonlighets riss av strømningene i den danske offentligheten gjennom det siste tiåret, og å få påpekt kontrasten til den norske samtalen. 

Imidlertid, som innlegg i samfunnsdebatten etter 7. oktober-massakren og den derpå følgende krigen mellom Israel og Hamas, har den liten verdi. Dertil er den for ensidig og ubalansert både i beskrivelsen av den historiske sammenhengen krigen må forstås i, og i utvalget av de fakta Krasnik bringer til torgs. 

I sum oppleves dessverre boka som en tapt mulighet til å berike den nordiske samtalen om krigen.