Når USA svekker internasjonale institusjoner, må Norge stå opp for egne verdier

Jørgen Jensehaugen

Seniorforsker ved PRIO og forfatter av En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Før Trump kom til makten, ble det diskutert om det var lurt av Norge å være så prinsipiell i utenrikspolitikken. 

Markante stemmer mente dette fokuset undergravde norske interesser. 

Etter én måned med president Trump er det tydelig at de prinsippene, og institusjonene som representerer dem, faktisk kan stå for fall uten en internasjonal koalisjon som står opp mot USA.

Prinsipper mot interesser

I månedene før president Donald Trump ble gjeninnsatt i Det hvite hus foregikk det en debatt i Norge om Norge var for prinsipiell, og for lite interesseorientert, i sin utenrikspolitikk. Og om konsekvensene av denne prinsipielle linjen kunne svekke Norges posisjon i verden.

På den ene siden i debatten sto blant annet Torkel Brekke og Skjalg Stokke Hougen i Civita og professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary. De argumenterte for at Norge, ved å fremholde internasjonale normer og regler gjennom kritikken av Israel og ved at regjeringen kritiserte salg av landminer til Ukraina, undergravde sine egeninteresser fordi man isolerte seg og brant politisk kapital. 

På motsatt side sto blant annet NUPI-forsker Minda Holm og statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Motzfeldt Kravik. De fokuserte på at de prinsippene som Norges regjering er en veldig tydelig forkjemper for nettopp er Norges interesser.

Denne debatten foregikk i all hovedsak før Trump tok over som president. Den er vel verdt å se på i lys av hans første måned ved makten.

En bulldoser i det internasjonale systemet

På rett over 30 dager som president har Trump dundret inn i det internasjonale systemet som en bulldoser. Bistand gjennom USAs svar på Norad, USAID, ble satt på pause (forhåpentligvis kun midlertidig). 

USA meldte seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO) og ut av FNs menneskerettighetsråd. USA har innført sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og dens stab. USA vedtok at de ikke skal gi bistand til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA).

Listen er dessverre lenger.

Samtidig har Trump-administrasjonen truet nære allierte som Canada og Danmark, beskyldt Ukraina for å ha startet krigen mot Russland og uttrykt støtte til ytre høyre i Tyskland. De har sammen med Russland stemt mot en FN-resolusjon som krever at Russland trekker seg ut av okkuperte områder i Ukraina. For ikke å snakke om Trumps eksplisitte ønske om at det blir etnisk rensing på Gazastripen.

Trumps vilje til å skape ustabilitet, angripe internasjonalt samarbeid og rive ned de internasjonale normene og institusjonene viser at den gamle antakelsen som om at en norsk kjerneinteresse ligger i å ha et så godt forhold til USA som mulig har blitt utdatert mot vår vilje. Det er blitt tilnærmet irrelevant om man er på godfot med USA eller ikke. Man kan være et tydelig pro-amerikansk NATO-medlem, som Danmark, og likevel bli truet.

Med dette som bakteppet er det viktigere enn på veldig lenge at det lages internasjonale koalisjoner som støtter opp om de normene, reglene og institusjonene som USA forsøker å rive ned.

Det internasjonale rettssystemet

Når USA viser seg villig til å ramponere hele ICC for å beskytte Israel, så har det konsekvenser langt utover Israel-Palestina-konflikten. 

Det svekker domstolens evne til å straffeforfølge krigsforbrytere i andre kontekster. Det vil normalisere den type krigsforbrytelser som har skjedd i Gaza etter 7. oktober 2023. Og i Israel under angrepet den 7. oktober 2023. 

Det er viktig å huske på at hvis ikke Israel hadde drept alle de tre Hamas-lederne som skulle bli tiltalt av ICC, så hadde det nå også vært arrestordre på dem. En undergraving av ICC som institusjon er med andre ord også en undergraving av ICC sitt arbeid mot forbrytelsene til Hamas.

Det amerikanske forsøket på å kneble ICC gjøres helt uavhengig om Norge følger sine internasjonale forpliktelser overfor ICC eller ikke.

Det internasjonale rettssystemet, representert ved ICC og Den internasjonale domstolen (ICJ), er viktige verktøy som Norge har stilt seg tydelig bak i alle år. Nå er ikke tiden for å endre kurs.

For å forsøke å sikre en verden hvor ren makt og brutalitet ikke får diktere er opprettholdelsen av de institusjonene ekstremt viktig. Da kan vi ikke velge å vrake hvilke saker som passer våre interesser, og hvilke som ikke gjør det. 

ICCs prosess mot de israelske lederne er en test i så måte. Hadde ikke Norge vært tydelig her så hadde Norge vært med på å undergrave disse rettsinstansene. Norges posisjon bør være å støtte disse institusjonene med enda større tyngde nå som de er truet.

Det er i Norges interesse.

Landminedebatten

Vi ser et lignende spenn i landminedebatten. Forbudet mot landminer – som Norge var en forkjemper for – kom på plass i 1997. Hele 164 land er nå del av forbudet. Norsk Folkehjelp spiller en viktig rolle internasjonalt med å fjerne landminer og andre udetonerte eksplosiver. 

Ukraina kan ikke gjøres til et unntak fordi da undergraver man forbudet som helhet. I så fall åpner man slusene for et grusomt våpen som rammer sivile i lang tid etter en krig er over. Argumentet om at man vil Ukrainas beste er derfor svakt fordi det er ukrainsk territorium som vil bli stående igjen med disse landminene, og det er ukrainske sivile som i lang tid vil rammes.

Nok en gang kommer denne debatten i et nytt lys etter at Trump kom til makten. En av de negative effektene av hans enorme bistandskutt er at Norsk Folkehjelp har måtte stanse mye av landmineryddingen sin. Kampen mot landminer blir altså satt under press i begge retninger – det er et økt press om å bruke landminer i krig, og en reduksjon i arbeidet for å fjerne dem som allerede ligger utplassert.

Det kan være fristende å legge regler og prinsipper til side i krisetider, men det er da man trenger dem mest. Det er nå det gjelder.