Anmeldelse:
Katrin Glatz Brubakks «Dagbok fra Gaza» – en pille mot å se bort
Det må være lov å spørre: Er det ikke snart nok litteratur om Gaza-krigen nå? I tillegg til daglige oppdateringer i radio, fjernsyn og i ymse sosiale medier, begynner samlingen av bøker om Israel-Gaza fra både før og etter 7. oktober-massakren, å bli solid. Likevel, denne boka er et vitnesbyrd om at svaret må bli et klart nei.
Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.
Katrin Glatz Brubakk er en erfaren spesialist i traumepsykologi med faglig base ved NTNU i Trondheim. Hun har også lang praksis fra flere katastrofeområder, som jordskjelvet i Tyrkia.
Denne gangen har hun nylig vært på en drøy måneds oppdrag for Leger uten grenser i verdens for tiden mest omtalte krigssituasjon. Hun får jammen prøvd seg; alt hun besitter av erfaring og menneskekunnskap får hun bruk for.
Bombene smeller rundt henne, nærliggende sykehus legges i ruiner. Medarbeidere hun jobber tett sammen med kommer seg ikke på jobb, de blir skadet eller drept av krigshandlingene. Det meste av forsyninger og infrastruktur, som vanntilførsel, sanitærsystem og hygiene kollapser.
Oppi alt dette skal hun ta vare på seg selv, og samtidig berolige dem der hjemme om at hun nok klarer seg. Hjemme har hun lagt igjen skriftlige hilsener til mann og barn i tilfelle hun dør. Dama er ikke nettopp skuggeredd.
Tverrfaglig samarbeid i en tverrkulturell sammenheng
Endatil har Brubakk satt seg fore å nedtegne sine gjøremål og inntrykk, noe det skulle bli bok av. Som tittelen antyder, stoffet har hun ordnet kronologisk.
I viktige innlednings- og avslutningskapitler gjør hun gjør rede for rammene for at hun i det hele tatt påtok seg oppdraget, og reflekterer over hva hun egentlig har vært med på.
Teamet hennes består av helsearbeidere, administratorer, tekniske fagfolk og sosialarbeidere, lokale palestinere som utlendinger, fra et utall land.
Steg for steg lærer vi hvordan hun i et mylder av aktører, lidelser og tragedier, men også et og annet lysglimt, snart får oversikt og klarer å forme en rolle for seg selv. Det handler ikke minst om å foreta vanskelige avveininger av hvem som har størst behov for nettopp hennes bidrag, og hvordan hun gjennom kursvirksomhet og opplæring av andre kan nå flest mulig.
Størstedelen av innsatsen er rettet mot traumatiserte barn. Også voksne enkeltskjebner, så som barnas pårørende og hennes egne kolleger prøver hun, ofte med stort hell, å gi en hjelpende hånd.
Gjennom en lang rekke enkeltepisoder, der støy og lukter, skrik og tårer, men også smil og små seire er ingredienser, levendegjør hun hverdagen sin, som her:
« … å komme på jobb er en glede. Samholdet i teamet mitt er sterkt. De lever alle i den samme katastrofen, de har delt sorg over tap og sett hverandre på dårlige dager …»
Et glimt fra hvordan hun klarer å jobbe systematisk i en situasjon der utfordringene er enorme:
« … at foreldre vet hva som er vanlige reaksjoner hos traumatiserte barn, gjør at de blir mindre redde når barna endrer atferd eller slutter å mestre ting de fikk til før … det er derfor jeg jobber hardt for å få i gang foreldregrupper her på sykehuset.»
Det er umulig å lese denne boka uten å føle smerte. Den bør kanskje særlig vies oppmerksomhet av folk som nok føler empati for palestinske barn, men som likevel måtte ønske å skyve hele problematikken fra seg med et skuldertrekk av typen «det er Hamas som har ansvaret».
Humanitær eller politisk katastrofe?
Brubakk skriver seg inn i en tradisjon der Gaza-tragedien startet med 7. oktober-massakren og gisseltakingen. En alternativ, og like gyldig, fortelling om Gaza, framholder at situasjonen har vart i flere tiår, innbefattet stadig nye kriger og raseringer.
Området blir ofte karakterisert som «verdens største friluftsfengsel» av anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner. Den pågående krigen er den mest ødeleggende, men likevel bare den foreløpig siste i rekken, og ingen ser noen ende på den.
Traumesituasjonen for barn har vært godt kjent, også for norske myndigheter, som i årevis faktisk har bidratt med omfattende bistand på dette feltet gjennom FN (UNRWA) og lokale organisasjoner.
Brubakk reflekterer ikke mye over sammenhengen krigen inngår i. Hun er der for å gjøre en jobb, og det gjør hun til gagns, og dette er hva hun beretter om på en glimrende måte.
Hvor bombene er produsert, hvem som finansierer og slipper dem, med støtte fra hvilken stormakt, kommer hun overhodet ikke inn på. For så vidt tråkker hun ikke på noens tær.
Fyller et hull
Dette påfallende politiske underskuddet bør ikke forhindre noen fra å lese boka. Det blir dessuten kompensert i noen grad ved at hun har føyd til en utmerket liste over forslag til utfyllende lesning.
Det er umulig å lese denne boka uten å føle smerte. Den bør kanskje særlig vies oppmerksomhet av folk som nok føler empati for palestinske barn, men som likevel måtte ønske å skyve hele problematikken fra seg med et skuldertrekk av typen «det er Hamas som har ansvaret».
Brubakks bok er viktig. Og ferskere kan den knapt bli, faktisk er den dagsaktuell. Den fyller et hull i den norske samtalen både om Gaza, og mer generelt, om å arbeide i katastrofeområder. Hun er en drivende god forteller, og det er å håpe at hun fortsetter forfattervirksomheten.
