Marte Heian-Engdal: «Et Gaza-liv» 

Dette er en bokanmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tor Erik Gjerde

Uavhengig analytiker, tidligere diplomat og bistandssjef i Al Ram, Jerusalem

Som TV-seere har vi gjennom de siste sju månedene blitt vant til å se grusomme scener, med sammenraste bygninger, kollaps av infrastruktur, og hjerteskjærende videoer av enkeltskjebner. Og vi følger tett og jevnlig det politiske spillet på lokalt så vel som på storpolitisk nivå. Linjen fra dramatikken på bakken til Sikkerhetsrådet er tydelig for oss.

Trenger vi mer informasjon i mediestormen?

Men hvordan ter et helt vanlig palestinsk familieliv seg i denne kaotiske situasjonen? Når alle de vanlige strukturene dagliglivet omfattes av, som jobb, skolegang, innkjøp på markedet, matlaging, omsorg for barn og gamle, brytes. Hvordan håndterer man de hundre små og store daglige beslutninger om gjøremål og dilemmaer som familielivet innebærer?

Slike forhold får vi ikke mye innsikt i gjennom de vanlige mediene. Det er nettopp her Marte Heian- Engdal tilbyr oss å fylle et kunnskapshull. Hun er allerede etablert som en hyppig brukt og respektert kommentator om utviklingen i Midtøsten. Med sine regelmessige opptredener i NRK og andre medier i forbindelse med Hamas-Israel-krigen, nærmer hun seg status som rikskjendis.

Et utradisjonelt litterært grep

Det litterære grepet hun benytter seg av denne gangen er et ganske annet, og originalt, langt fra det klassiske akademiske. Hun lar en vanlig familie være utgangspunktet for en fortelling som strekker seg over fire generasjoner. Vi blir først kjent med Abdul-Malik i Al-Rantisi-familien, som opprinnelig stammer fra landsbyen Yibna sentralt i Israel, men som omstendighetene tvinger til å flykte til Gaza i 1948 som ledd i Nakba, den store katastrofen for palestinerne i kjølvannet av proklameringen av staten Israel.

I korte riss rekapitulerer Heian-Engdal det historiske bakteppet, herunder om tiden under det osmanske riket, fremveksten av sionismen, mellomspillet med den britiske mandatperioden før etableringen av staten Israel i 1948, og alle krigene, med de ulike regimene for stengningen av området med gjerder og murer fram til i dag.

Vi følger familien tett på fram til, så å si, dags dato, med alle dens gleder og sorger. Vi har dermed faktisk å gjøre med en helhetlig familiekrønike.

Et ambisiøst prosjekt

Denne litterære sjangeren er krevende. Utfordringen forfatteren har stått overfor er å drive familiefortellingen framover, samtidig som den hele tiden må løfte seg utover det private. Den må bli en illustrasjon på den store fortellingen, den om Gazas historie gjennom 80 år. Parallelt må den forholde seg på en troverdig måte til det regionale bakteppet. 

Gazastripen er et svært så begrenset geografisk område, men likefullt en integrert del av det palestinske fellesprosjektet, som også omfatter Øst-Jerusalem og Vestbredden. Spørsmålet som melder seg, er i hvilken grad Heian-Engdal evner å gjennomføre denne ambisiøse planen.

Det slår en at hun har vært heldig, eller dyktig, med valget av familie, hennes «case», om du vil. Al-Rantisi-familien viser seg å være mer enn gjennomsnittlig ressurssterk og vellykket. Like fullt er den en typisk Gaza-familie. I noen henseender har den gjennom de siste tiårene tatt til seg det vi kan kalle vestlig-liberale verdier, så som betydningen av utdanning, også for jenter, likestilling og gode språkkunnskaper. 

Dette gjør samtidig at det byr på få problemer for en norsk leser å identifisere seg med den. Vi blir kjent med hvilke brytninger det innebærer å stå i skvis mellom konservative og mer moderne strømninger i Gazasamfunnet, og hvilke strategier som er tilgjengelige for å håndtere og overleve i disse spenningene.

Virkeligheten er konkret

Det er ingen tvil om at Heia-Engdal har fått mye ut av sine hyppige besøk til Gaza og grundige samtaler med de fleste av familiemedlemmene. Hun tar oss med til familiens vesle, men viktige, jordlapp, der vi lærer om hva som skal til for å få fram grønnsaker og krydder med den beste kvaliteten, og hva som kreves (og det er ikke lite) for å organisere transport til markedene og eksport ut av Gaza. Vi tas også med inn i kjøkkenet, der skildringene av dufter, smaker og stemning er upåklagelige.

Skildringer av familiens kjærlighet til og omsorg for dyr, in casu en undulat med brukket nebb (!), og katter (innimellom i meste laget, vil nok noen mene).

Kjærlighet i blokadens tid

Her skal vi ikke r røpes for mye av handlingen, bortsett fra å nevne at boka utvikler seg til å bli noe av en page-turner, med et tydelig preg av roman. På kjøpet får vi endatil en rørende, om enn også komplisert, kjærlighetshistorie. Bare denne vil gjøre det bryet verdt for mange å lese boka. Stikkord: Hvordan bygger man en relasjon når kjærligheten er sterk, men når grenser, formalia, og alskens restriksjoner ser ut til å gjøre den umulig?

Er boka balansert?

Noen er særlig opptatt av balanse; - lener denne palestinsk-orienterte boka seg i anti-israelsk retning? Disse leserne kan ta det med ro. 7. oktober-angrepet er behørig tatt med, og terrordimensjonen ved Hamas får sin rettmessige plass.

Lesere som har hang til forenklede og stereotypiske oppfatninger av typen «Gaza = terror = rettferdiggjøring av enhver krigshandling mot befolkningen», vil imidlertid få sine oppfatninger utfordret. Boka representerer god folkeopplysning om spennvidden i Hamas-bevegelsens mangfoldige virksomhet, og bakgrunnen for organisasjonens tilblivelse.

Heian-Engdal har med «Et Gazaliv, familien, flukten, landet» vist at hun behersker den krevende øvelsen det er å koble det nære, personlige perspektivet med det politiske, i en helhetlig og drivende fortelling. Anbefalingen er utvetydig.