I 30 år har TV 2-reporter Fredrik Græsvik (nummer 3 fra venstre) vært med å prege norsk utenriksdekning fra konfliktområder. Her sjekker han hjelmen på vei for å dekke daværende statsminister Jens Stoltenbergs besøk til Afghanistan og norske soldater 17. mai 2010.

Bokanmeldelse:

En krigsreporters bekjennelser

Fredrik Græsvik er en drivende god forteller. Lesningen av hans nye bok blir som å ta for seg en spenningsroman.

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Alle kjenner vi Græsvik. I 30 år har TV 2-reporteren vært markant til stede i offentligheten, primært i tv-ruta med reportasjer fra de mest konfliktfylte områder i verden, som Israel, Palestina, Irak, Syria, Afghanistan, Rwanda og Kongo. I tillegg har han skrevet sju bøker.

Nå foreligger den åttende, som viser seg å være vesensforskjellig fra de foregående. Denne gangen er han i en tilbakeskuende modus. 

«Skadeskutt» er skrevet at Fredrik Græsvik, utgitt av Kagge Forlag i 2024.

I løpet av 300 sider gjennomgår den erfarne utenriksreporteren et knippe av de største oppdragene han har rapportert om.

Pustebesvær

Vi gjenopplever med ham et mylder av grusomme og traumatiske episoder, hvoriblant døende barn og avkuttede kroppsdeler, i et forrykende tempo. 

Hvordan føles det egentlig, i øyeblikket så vel som i etterkant, å måtte kikke inn i en geværmunning, uten å være sikker på at eieren ikke vil trekke av? 

Innimellom får leseren faktisk pustebesvær og behov for å ta en pause, og vende hodet bort en stund, før man gir seg i kast med neste krigsskueplass.

Græsvik har på imponerende vis vært til stede nærmest over alt, og da det skjedde. Han var i Irak da den andre Gulf-krigen startet. 

Han befant seg i Libya da natobombene falt. Han reiste til Kigali og Bujumbura da hutsi-tutsi-nedslaktingen skjedde. Da Yassir Arafat forlot Tunis for å reise til Kairo, var Græsvik med på flyet. Osv, osv.

En personlig kostnad

Men prosjektet hans er mer omfattende: Han vil fortelle om hvordan denne i sannhet krevende rapporteringen har virket inn på ham personlig, enkeltvis og i sum. 

Han sparer seg ikke for å berette fra et rikt utvalg av de største oppdragene sine, i kombinasjon med en åpen og ærlig selvutlevering.

Man kan se for seg for seg ringene i vannet: som lesere befinner vi oss som en ring langt fra sentrum. Bestialske inntrykk fra områder som Gaza, Sudan og Kursk strømmer kontinuerlig på oss, men tv-skjermen representerer tross alt en buffer. 

Vi blir spart for stanken og drønnene fra missilene, og vi kan zappe over til en annen kanal når det passer oss.

Hvordan er det da til stadighet å befinne seg i ringenes sentrum, og ikke kunne slippe unna den brutale nærheten? Å måtte haste fra Gaza til Rwanda, for deretter å kaste seg på neste fly til Kabul? 

Hvordan går det med egen psyke, med stressmestringen, med privatlivet, med forholdet til kjæreste og barn? Hvordan er arbeidslivet innrettet på å ta vare på medarbeidere i sånne ekstremsituasjoner? 

Hvilket ansvar har man selv for å sette grenser for egen tåleevne i tilfeller der arbeidsmiljøloven ikke gjelder, og der konkurransen med andre medier, norske som utenlandske, er knallhard? 

Græsvik redegjør åpent og grundig for hvordan slike dilemmaer kompliseres ytterligere ved at det faktisk gir et kick, en viss avhengighet, å befinne seg i lengre perioder i skuddlinja, bokstavelig talt. Det blir uutholdelig kjedelig å jobbe fra et kontor hjemmefra.

Et sjeldent givende stykke krigsreportasje

Spørsmålet som melder seg, er hvordan Græsvik makter å lande denne doble skriveambisjonen. Fallgruvene er flere. Blir gjennomgangen av de mange krigene og krisene for oppsummerende? Noe av stoffet er godt kjent fra før. Blir selvrefleksjonene for nærgående, for private?

Nei. Boka håndterer balansegangene på fortreffelig vis. Græsvik er en drivende god forteller. Lesningen blir som å ta for seg en spenningsroman. Man lurer faktisk på hvordan det går til slutt.

Detaljene i skildringene er tilstrekkelige til at stemningene blir levendegjort, men uten at de skygger for de lange linjene. 

Vi tåler å få gjenfortalt de mange historiske øyeblikkene han tar oss med til. Og måten han fletter inn sine personlige opplevelser på er elegant, og blir et bærende element. Vi har simpelthen å gjøre med et sjeldent givende stykke krigsreportasje.

Noen med hang til politisk analyse og teori, vil kanskje innvende at boka mangler nettopp det. 

Hva mener han om Rwanda-oppgjøret? Hva er hans vurdering av Gaza-krigen, hva må løsningen være? Hva er årsakene til fiaskoene med Afghanistan-innsatsen og Oslo-prosessen. 

Dette er ikke Græsviks primære ærend denne gangen. Han vil heller fortelle hva han opplever skjer på bakken, og hvordan han håndterer det. 

Psykologien følger politikken.

Powered by Labrador CMS