Eksiljournalist: – Familiene våre sitter igjen i virkeligheten vi flyktet fra

Presseorganisasjoner som Reporters Without Borders dokumenterer hvordan journalistyrket i Latin-Amerika har blitt farligere, og hvordan journalister forfølges av både regimer som ikke tolererer kritikk og ytringsfrihet, og av kriminelle nettverk som ikke ønsker søkelys.

Bare de siste to årene har hele 150 journalister forlatt Cuba og 278 journalister har flyktet fra Nicaragua siden 2018, i følge tall fra det latinamerikanske pressefrihetssamarbeidet Voces del Sur. 

De har blitt tvunget til å kaste inn håndkleet, og er drevet i eksil. De blir såkalt «desterrados» - landflyktige.

– Eksilet er som en ransel full av traumer, sier Octavio Enríquez, en av Nicaraguas mest erfarne journalister, i dag eksiljournalist i Spania.

Vi møtes mellom programpostene under COLPIN, den årlige konferansen for latinamerikanske gravejournalister, som i år avholdes i Madrid og samler over fire hundre journalister og pressefolk fra hele Latin-Amerika og den spansktalende verden.

Enríquez har i 25 år jobbet i nicaraguanske medier som nyhets- og gravejournalist i de største avisene, blant annet som redaktør for opposisjonsavisen La Prensa. Han har særlig dekket korrupsjon og maktmisbruk i et Nicaragua der president Daniel Ortega og visepresident – hans hustru – Rosario Murillo gjennom 17 år ved makten, har kvalt all opposisjon. 

Enhver motstand møtes med brutal militær vold, som i 2018, da soldater, politi og paramilitære knuste et sivilt opprør, og etterlot mer enn 350 døde, over 2000 sårede og tusenvis fengslet, forsvunnet eller landsforvist, i følge omfattende rapporter fra blant andre Amnesty International. 

Ortega og Murillo har ytterligere befestet diktaturet sitt ved å slå ned på opposisjonen, sikre seg kontroll over rettsvesen og nasjonalforsamling, fjerne opposisjonelle og kriminalisere sivilsamfunnet.

– Ingen uavhengig presse

Myndighetene har forbudt offentlige protester, beslaglagt nyhetsredaksjoners eiendeler, og fjernet den juridiske statusen til tusenvis av organisasjoner, universiteter og kirker. I august ble 1500 ideelle organisasjoner stengt på én dag, mens hundrevis av studenter, journalister og menneskerettighetsforkjempere har blitt stemplet som «utenlandske agenter» og fratatt statsborgerskapet. 

I løpet av krisen i 2018 kunngjorde UNHCR at 108.000 nicaraguanere hadde søkt om asyl i Costa Rica. I desember 2022 hadde antallet steget til nærmere 200.000 mennesker. 

Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) hadde 718.000 nicaraguanere emigrert i midten av 2020, av en samlet befolkning på 6,6 millioner, eller tilsvarende 10,8 prosent av befolkningen. Men det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere i dag, hvis man tar hensyn til dataene som er registrert av de viktigste landene som tar imot nicaraguanske migranter, og det faktum at mange migrerer på en irregulær måte.

I 2020 vedtok den Ortega-styrte nasjonalforsamlingen også tre lover som i praksis er til for å straffe det makten kaller falske nyheter. 

Lov om cyberkriminalitet, det som på folkemunne kalles Putin-loven, som straffer personer som anklager for å være utenlandske agenter, og lov om landsforræderi. Og helt nylig, den 31. oktober 2024, den generelle loven om konvergerende telekommunikasjon, som blant annet kontrollerer innholdet på internett i Nicaragua, formidlet av audiovisuelle skapere og andre informasjonsmedier.

– Nicaraguanere kan altså arresteres for å bruke sosiale medier. Og journalister og annen opposisjon kan straffeforfølges på tvers av grenser. Denne implementeringen av frykt i befolkningen er én av dette regimets tre føtter: frykt, straffefrihet og den offisielle løgnen om Nicaragua, sier Enríquez, som understreker at det reelt sett ikke lenger finnes uavhengig presse i landet.

I følge Voces del Sur lever 278 nicaraguanske journalister og mediefolk i eksil i dag, som følge av trusler om rettsforfølgelse, trakassering, vold og drap, mot seg selv og sin familie og nettverk.

Livet i eksil

Enríquez forteller at da han omsider måtte kaste inn håndkleet etter mange års forfølgelse, var det i forbindelse med en gravesak om presidentparets økonomiske nettverk og personlige berikelse for avisen Confidencial. Dette var i 2021, et valgår i Nicaragua, usikkerheten og frykten som rådet i landet var ekstra stor og de politiske arrestasjonene eksploderte i antall.

– Det er fortsatt vanskelig for meg å snakke om, sier han.

«Jeg vil heller at du skal være langt borte enn i fengsel», sa kona hans. Så på farsdagen, 24. juli 2021, tok Octavio Enríquez farvel med familien sin og rømte til Colombia.

– Jeg trodde avstanden til meg ville gi dem sikkerhet. Men undertrykkelsen kommer og banker på døren din.

Etter et halvt år med trakassering og hemmelig tilholdssted, så også familien hans seg nødt til å rømme landet. De lyktes med å bli gjenforent i Costa Rica. Det var i desember 2021. 

– Det første jeg gjorde, var å kjøpe et juletre til oss, smiler han.

– Vi ble en eksilfamilie. Det vanskeligste med det, er kanskje midlertidigheten. Du lever med tingene dine i en koffert. Du lar være å kjøpe planter, for du vet ikke om du skal bli værende lenge nok til å stelle den. Du er i beredskap fordi du må hjelpe landet ditt. Men samtidig er det viktig at man som familie også får finne en vei og får muligheten til å bygge seg et liv.

– Det er mange som har hatt og har det mye verre enn meg, sier Enríquez, som kom innunder beskyttelse av OIM, har faste oppdrag for flere medier og en rolle i FLED, en ideell stiftelsen som utvikler initiativer og opplæringsprosesser for å øke kapasiteten og kvaliteten på mediene og journalistene i Nicaragua og den mellomamerikanske regionen.

Tett på

En annen journalist som også har måtte forlate venner, familie og kjente, er Luz Escobar. 

Nå er hun alltid pålogget. Det må hun, sier hun, for at avstanden til hjemlandet Cuba ikke skal bli for stor.

Den 47 år gamle journalisten begynte å jobbe i den uavhengige nettavisen 14 y Medio i 2014. På en tiden jobbet de fleste uavhengige mediene fra utlandet, mens dette fortsatt holdt stand på Cuba. Men så begynte presset fra staten å øke. Mange trakk seg, eller begynte å skrive under pseudonym, sier Escobar, som fortsatte å signere med eget navn.

Hun forteller at etter dette begynte myndighetene å sette henne i husarrest. Hun var stadig under overvåkning og fikk heller ikke forlate landet.

– Men det var liksom prisen å betale, sier hun.

– Jeg tenkte det var en rettferdig pris, nesten. Og det var fortsatt verdt det.

Men 11. juli 2020 økte forfølgelsen til et nytt nivå, forteller hun.

Den dagen tok tusenvis av kubanere spontant til gatene over hele landet i protest, i et antall som ikke har vært sett på flere tiår, med krav om en endring i levekårene på Cuba. Protestene var ikke bare en reaksjon på mangelen på mat, hygieneartikler og medisiner og mangelen på strøm, men også på de restriktive tiltakene i myndighetenes covid-håndtering.

Det var samtidig en uvanlig protest mot statens historiske undertrykkelsespolitikk, som i årevis har krenket kubaneres ytringsfrihet og rett til å delta i fredelige forsamlinger.

Til tross for at demonstrasjonene var fredelige, reagerte myndighetene med undertrykkelse. Under demonstrasjonene, og i ukene etter, arresterte myndighetene vilkårlig hundrevis av mennesker uten å informere familiene deres om hvor de befant seg, og holdt aktivister og uavhengige journalister under ekstrem overvåkning og stengte befolkningens tilgang til internett. 

Kubanske rettighetsgrupper rapporterer at over 1400 personer ble arrestert, hvorav mer enn 700 fortsatt satt bak lås og slå i juli 2022, ifølge en rapport fra Human Rights Watch om opprøret. Kubanske domstoler har bekreftet dommene mot mer enn 380 demonstranter og tilskuere, inkludert flere barn.

Også journalistikkens kobling til kulturlivet og i sær San Isidro-bevegelsen ble slått ned på.

– Det var som om myndighetene forsto at det er koblinger mellom aktivisme og journalistikk, og det likte det ikke, sier Escobar.

Grense nådd

Hun forteller at det begynte å stå politi utenfor leiligheten hennes hele tiden.

– Men det som virkelig gjorde situasjonen mer alvorlig, var at også partneren min og mine to tenåringsdøtre ble målskiver. Politiet begynte å dukke opp på skolen deres for å ta dem for tulleting som at de ikke brukte munnbind og hente dem til avhør på innenriksdepartementet.

Alt for å få en slutt på Escobars kritiske journalistikk.

– Det var mitt bristepunkt. Da de begynte å gå etter døtrene mine, da satte jeg punktum. Det var som om kroppen min ikke orket det lenger. Jeg klarte ikke engang å skrive mer, forteller hun. De måtte komme seg ut.

Løsningen kom i form av en pris. I januar 2022 ble det meddelt at Luz Escobar vant den spanske avisen El Mundos internasjonale journalistpris i kategorien pressefrihet.

– Jeg hadde jo utreiseforbud, men dersom jeg aldri kom tilbake til Cuba mer, ville de la oss dra, forteller hun. 

Sju politibetjenter sto vakt da de fire familiemedlemmene reiste fra øya.

I dag jobber hun for eksilavisen Diario de Cuba, hvor hun blant annet lager en podcast om menneskerettighetssituasjonen i hjemlandet.

Det var åpenbart enklere å jobbe tett på da hun selv befant seg i landet og kunne ta en kaffe med eller besøke kildene sine. Fra eksil blir det dessuten ekstra viktig å være ærlig om hva hun som journalist ønsker, mener hun. Å holde seg oppdatert, lese alt som publiseres, holde kontakten med folk. Vite hva en kartong med egg koster den dagen.

Og svare fort! Derfor er hun alltid pålogget. Det korter ned avstanden til den kubanske virkeligheten.

Samvittighet

– Jeg får henvendelser om hjelp hele tiden. Særlig fra mødre og pårørende til de politiske fangene, som det er over tusen av på Cuba i dag, sier hun.

Men hun har ikke dårlig samvittighet fordi hun dro.

– Jeg dro i fred, jeg hadde holdt ut i åtte år, sier hun. 

– For meg er det en seier at jeg kom meg ut. Nå fortsetter jeg med å se hva jeg kan gjøre for landet mitt herfra. Jeg vil fortsette å snakke om Cuba. Jeg vil bidra til å rive muren, som er høy, til tross for de små sprekkene vi ser i dag. Vi har en jobb å gjøre med bevisstgjøring om det diktaturet som Cuba er.

Det er heller ikke sånn at eksiltilværelsen er særlig komfortabel, sier hun.

– Den komforten vi liksom skal ha, den finnes ikke. Det er vanskelig her også. Vi har reist fra et diktatur, men vi har store oppgaver for oss selv og for livet vårt her. Det betyr noe, det også.

Mottaksapparatet

– Ikke forlat oss! er appellen fra Octavio Enríquez på spørsmål om hva eksiljournalisten trenger.

For selv om populariteten til hans egen president i Nicaragua, er oppsiktsvekkende lav, har represjonen fungert, mener han.

– Folk er engstelige. Det finnes ikke lenger noen kritisk presse. Folk står opp til medier som ikke snakker om det de er opptatt av. Propagandaen virker.

29. august i år kunngjorde også Inter American Press Association (IAPA) at de tildeler den store prisen for pressefrihet 2024 til journalister og medier som har blitt tvunget i eksil på grunn av vold, trusler og forfølgelse fra kriminelle grupper, korrupte tjenestemenn og autoritære regjeringer.

– Vi må vise at ting er verre enn de fremstår som, vi må fortelle om menneskerettighetssituasjonen i landene våre og om hvordan regimene vi nå ser, vitner om interamerikanske demokratimekanismer som har feilet, sier Enríquez.

Det finnes allerede mange og gode nettverk der eksiljournalistene deler erfaringer og bistår hverandre, som trekkes frem som livsviktige for arbeidet journalistene må videreføre utenfra.

Men både Octavio Enríquez og Luz Escobar peker også på behovet for et mottakssystem i vertslandene som gir journalisten anerkjennelse for at de er profesjonelle journalister, men også en reell mulighet til å utføre og videreutvikle sin profesjon.

For de hundrevis av eksiljournalistene fra Latin-Amerika i dag, er mangelen på inntekt en stor utfordring. Veldig mange jobber som journalister på si, mens brødjobben er en helt annen. 

Flere av eksiljournalistene Panorama snakket med i Madrid etterlyser særlig målrettede utdannings- og arbeidsmarkedstiltak i mottakslandet. De etterlyser også hjelp til alt det praktiske og byråkratiske. Og kanskje særlig en bevisstgjøring knyttet til eksiljournalistens situasjon, og tiltak som kan motvirke marginalisering.

– Vi måtte flykte. Samtidig sitter vår familie, venner og landsmenn fast i den virkeligheten vi flyktet fra. Det er en utfordring, både profesjonelt og personlig, sier Enríquez.

– Ytringsfriheten er det siste vi har igjen. Når den forsvinner, hva har vi igjen da?