Colombias småbønder og gerilja forhandler om miljø og fred

Sigrid Nagoda

PhD i klima- og utviklingspolitikk, bosatt i Colombia og har jobbet med fred, skogbevaringen og lokal utvikling i flere år

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Den første helgen i desember var jeg til stede på et uvanlig og viktig møte i landsbyen San Vicente del Caguán i det nordlige Amazonas i Colombia. 

Flere hundre småbønder som driver ulovlig jordbruk i regionens nasjonalparker hadde tatt veien til San Vicente for å treffe representanter fra regjeringen og geriljagruppen som kontrollerer områdene de bor i.

Spørsmålet de skulle diskutere var av det fundamentale slaget – hvordan skal man stanse den stadige utvidelsen av jordbruksgrensa og avskogingen i Amazonas-regnskogen, og samtidig legge grunnlaget for en varig fred?

Nye fredsforhandlinger

Møtet fant sted som del av fredsforhandlingene mellom den colombianske regjeringen og geriljagruppen EMBF-FARC, en utbrytergruppe av den historiske FARC-geriljaen som signerte en fredsavtale i 2016. 

Norge er ett av landene som tilrettelegger for forhandlingene, og helt siden oppstarten har bevaring av regnskogen vært et sentralt tema.

I et land med enorme ulikheter har rydding av regnskog vært redningen for mange jordløse bønder som ikke kjenner andre «myndigheter» enn geriljagruppene som har tilhold i de samme områdene.

År etter år blir tusenvis av hektar med regnskog omgjort til beitemarker for kveg eller koka-plantasjer når landspekulanter forsyner småbøndene med motorsager. 

Geriljaen på sin side skattlegger kvegeierne, bygger veier, drifter skoler og holder staten på behørig avstand. Ifølge lokale ledere jeg har snakket med opptrer de som de facto myndigheter, og truer enhver opposisjon til stillhet. 

Tidligere forsøk på å stanse avskogingen med militærmakt og kriminalisering av småbønder har bare gjort vondt verre.

Derfor har Colombias regjering nå begynt å tenke nytt: Jordreform for å styrke småbøndenes rettigheter skal prioriteres, samtidig som fredsforhandlinger med geriljaen skal gi lokalbefolkningen trygghet, tilgang til markeder og statlige tjenester.

Mangler tillitt til staten

Bøndene er interesserte, men skeptiske. Kan de stole på at regjeringen vil holde sine løfter? Kan dette være en felle for å registrere og straffeforfølge dem som på ulovlig vis har tilegnet seg land i vernede områder?

Ifølge bøndene som deltok på møtet, ligger bevisbyrden hos en stat som konsekvent har brutt inngåtte avtaler og som aldri har prioritert rettighetene til de jordløse og marginaliserte.

Martha, en av de lokale bondelederne som har reist til San Vicente del Caguán, uttrykte på møtet den sterke mistilliten bøndene har til staten – «regjeringen tar all æren når avskogingen går ned, og sender militæret etter oss når den øker». Hun mener avskogingen skyldes en feilslått utviklingspolitikk og krever at regjeringen anerkjenner bøndenes rettigheter til land og verdige levekår.

Mange er også kritiske til at politikken blir utviklet i hovedstaden Bogotá eller på internasjonale konferanser, uten hensyn til lokalsamfunnene. 

Én leder, som ikke ønsker å ha navnet sitt på trykk av frykt for represalier, fortalte meg hvordan hennes familie uvitende hadde bodd i en nasjonalpark i flere år etter at parken hadde blitt utvidet uten at de som bodde i området hadde blitt informert eller konsultert. Hun hadde først blitt klar over situasjonen da militæret kom for å kaste henne ut.

Klare krav til ny politikk

Bøndenes kravliste er tydelig. Retten til å eie jord, investeringer i bærekraftige drivsformer, markedstilgang, utdanning og helsetilbud er nødvendig for å leve verdige liv og redusere presset mot regnskogen.

De forlanger å ta del i beslutningene, og de ønsker økt selvstyre over områdene de bor i. Regjeringen er enig, men alt dette er bare mulig dersom fredsforhandlingene lykkes.

Tillitsbygging tar tid etter så mange generasjoner med brutte løfter. Men også silo-tenkende og sentraliserte institusjoner trenger tid til å tilpasse seg den nye endringsteorien der jordbrukspolitikken, miljøpolitikken og fredspolitikken skal bygges nedenfra og ses i sammenheng.

Bistand – bidrag eller bremsekloss?

Colombias innovative freds- og miljøpolitikk utfordrer også internasjonale bistands- og utviklingsaktører.

Norge er blant landene som investerer i store nasjonale fond, internasjonale organisasjoner og programmer for å stanse avskogingen i denne delen av Amazonas. Men stivbente resultatrammeverk og tunge bistandsprogrammer kan fort bli bremseklosser for nødvendige endringer, lokalt eierskap og styrket samarbeid på tvers av sektorer.

I Colombia er målene om å oppnå varig fred og å stanse huggingen av regnskogen uløselig knyttet sammen. Som en viktig bistandspartner og tilrettelegger for fredsforhandlingene, har Norge en unik mulighet til å bidra til at freds- og miljøpolitikken drar i samme retning.