Botanikeren i Colombia vet hva som må skje under COP16 i Cali

La Dorada, Caldas, Colombia. De siste 30 kilometerne mot Jardín Botánico del Magdalena tar omtrent en time, men det føles mye lengre. Den eneste kollektivtransporten på strekningen er en knalloransje Carpati, en åpen rumensk terrengbil uten fjæring som gikk ut av produksjon på 1970-tallet, men som fortsatt lever i beste velgående i Colombias utkantstrøk.

I det asfalt blir til grus omtrent 20 kilometer fra inngangen til hagen, krysser vi en grense jeg aldri tidligere har krysset. Punktet markerer ganske nøyaktig skillelinjen der den colombianske staten har gitt opp å håndheve sitt voldsmonopol, og andre væpnede aktører tar over.

Carpatiens lastebilmotor brummer høyt mens vi humper av gårde gjennom det kuperte landskapet med mengder av kyr. Med ivrig hjelp fra mine medpassasjerer går jeg av ved den riktige feristen. En kannibalistisk kvelerfiken holder på å vikle røttene rundt et 15 meter høyt tre fra ertefamilien.

Derfra trasker jeg opp en smal grusvei som slanger seg gjennom et grønt tropisk landskap og ender ved et gult herskapshus. Her blir jeg møtt av en høy, blond mann i bar overkropp. Daniel Jaramillo Londoño er den botaniske hagens forvalter og primus motor, og før vi har satt oss, er han allerede godt i gang med historier om naturen som omgir oss.

Han forteller om kanontreet. Et tre, som når det sprer kjernene sine, høres ut som små eksplosjoner. Om fuglen som kan imitere opptil 150 lyder og vanligvis bruker talentet sitt til å erte områdets aper. I fangenskap får den gjerne i oppgave å synge nasjonalsangen.  Daniel Jaramillo Londoño forteller også om da botanikerne klarte å overbevise den katolske kirken om å finansiere ekspedisjoner i området fordi pasjonsfrukten var så god at den jo måtte være hellig.

I den ene hånden får jeg en whiskey krydret med pipilongo, en lokal pepperplante som er full av antioksidanter, i den andre en håndfull tachuelos, små frø med anestetiske kvaliteter, som urfolkene brukte til odontologiske inngrep før i tiden.

– De siste fem hundre årene har vi opplevd et enormt kunnskapstap. Naturen er full av løsninger på våre moderne problemer, men vi har mistet forståelsen for dens rikdom. Det er kanskje den største utfordringen for vårt biologiske mangfold, sier Daniel Jaramillo Londoño.

Et kor av sirisser, sikader og frosker skråler skumringstiden inn i kvelden. Deres a cappella suppleres av en potu, en av de nesten 2000 fugleartene som gjør Colombia til verdens mest mangfoldige fuglerede.

Fra husets veranda ser vi ut på et mastodontisk Samán-tre som strekker sine armer mot himmelen og utfolder en enorm grønn baldakin. Ved enden av skråningen bak treet renner elven La Miel, som 15 kilometer lenger nede munner ut i Rio Magdalena, Colombias største elv som gir navn til den botaniske hagen.

Magdalena starter i Andesfjellene og renner ned mellom de høye toppene i øst og vulkanene i vest, hvor den er en livsnerve til en unik flora, fauna og sopparter som kjennetegner dalens skoger og våtmarker.

Historisk sett er elven imidlertid mer kjent som Colombias økonomiske hovedpulsåre. Og som landets største kirkegård, full av levninger etter brutale ugjerninger. Historien om den botaniske hagen er uomtvistelig knyttet til begge.

Hvem avgjør hva som er «ugress»?

Daniel Jaramillo plukker en liten gul blomst og holder den frem mot meg. 

– Smak på denne, sier han og tar selv en i munnen. Det er en «sida rhombifolia», en gul blomst med fem kronblader, som kan brukes mot feber og diaré.

Vi er på vei gjennom det høye gresset i den botaniske hagens samling av nyttige planter og bioprospektering. Her er det hundrevis av planter som kan brukes til alt fra såper og tekstiler til byggematerialer. Det er også en som kan erstatte kvikksølv i gruvedrift.

I solen er det nå 37 grader, men Daniel Jaramillo har det ikke travelt med å finne skygge. Overalt er det planter vi skal smake eller lukte på. Adjektivene jeg har til rådighet strekker ikke til når en del av luktene skal beskrives. Kanskje fordi jeg bare snakker latinske og germanske språk, som vanligvis har langt færre ord relatert til luktesansen enn de urfolksspråkene som en gang dominerte området.

Daniel Jaramillo gir meg en clitoria ternatea, en lilla blomst oppkalt etter kvinners kjønnsorgan, som både brukes som fargestoff, samt i matlaging og som te. Smaken er søt og aromatisk.

– For lokalbefolkningen er det ugress. De svinger macheten sin automatisk når de ser dem fordi de ikke vet hva den kan brukes til. Det eneste som betyr noe, er om kyrne spiser det eller ikke. Slik er kulturen her. I tørketiden brenner de ned alt så kyrne kan få gress. At det bor bier, slanger, skilpadder og små kaimaner har ingen betydning, sier Daniel Jaramillo og skuer melankolsk utover landskapet rundt oss.

Selv elsker han «ugress». Som geolog og botaniker har han andre betraktninger enn samfunnet forøvrig. Forestillingen om ugress, «maleza» på spansk, er en kulturell konstruksjon skapt av den moderne matproduksjonen, resonnerer han.

Slik den botaniske hagen ikke er lik andre hager, er også Daniel Jaramillo Londoño det. Han har alltid foretrukket trekroner fremfor klasserom. Den to etasjers skogshytten han sover i, har han bygget selv av det han har funnet i naturen. Om han er i jungelen, eller administrative årsaker er nødt til å ta turen inn til byen, er antrekket det samme. Bortsett fra gummistøvlene er antrekket ikke engang spesielt praktisk, men mer et tilfeldig utvalg klær fordi han har andre ting å tenke på.

Noe av det 33-åringen grubler mest på, er hvordan man kan forbedre jordkvaliteten i beitemarker. Noen undersøkelser viser at det kan ta opptil 500 år å oppnå samme næringsinnhold som før kyrne ble satt til å beite.

Kyr og monokultur er antiøkonomisk

– Storfehold og dyrking av monokulturer er antiøkonomisk, konstaterer Daniel, da vi kjører inn i et område der den botaniske hagen er i gang med å undersøke hva som skjer når tidligere beitemarker får stå urørte.

Vi tar en stopp for å se hvordan ørkenen sprer seg i landskapet som store, uttørkede flekker i sterk kontrast til den tropiske naturen området er kjent for. Samtidig stikker det opp planter som har overlevd mot alle odds. Et ungt tre byr oss på sitronmandariner, og et par busker serverer pipilongo og en lokal guaraná.

Selv om tradisjonelt landbruk isolert sett er den mest effektive måten å produsere matvarer på, finnes det mye forskning som viser at alternativer som skogslandbruk kan bidra til å bekjempe jorderosjon, støtte opp under økosystemer og øke matproduksjonens motstandsdyktighet mot klimaendringer.

Området rundt elven Magdalena har mistet rundt 80 prosent av skogsområdet sitt. Målet, som ble satt på COP15 i Montreal i 2022, er å beskytte minst 30 prosent av jordens land- og havområder innen 2030. I disse dagene møtes verdens land på COP16 i Cali, rundt 250 kilometer herfra, for å komme til enighet om hvordan COP15-målet kan implementeres.

Siden Daniel Jaramillo for tre år siden startet den botaniske hagen med en gruppe biologer og botanikere, har han vært med på å forvandle 50 hektar beitemarker til en gryende skog som nå kan ses på satellittbilder. I tillegg kommer 100 hektar urørt skog, som også er en del av den botaniske hagen.

Daniel Jaramillo og folkene hans får ingen statsstøtte og har så langt ingen donorer. Men besøkende kan kjøpe trær som de ønsker å plante for for eksempel folk som har gått bort. 

Jardín Botánico del Magdalena har imidlertid etablert en rekke faglige samarbeid med universiteter og andre institusjoner, inkludert den botaniske hagen i Bogotá, Latin-Amerikas viktigste. Alle er klar over at naturen rundt Magdalena trenger beskyttelse.

– Det har lenge blitt utryddet langt flere arter enn de som har blitt oppdaget, sier Saúl Prada Pedreros, en professor ved det anerkjente Universidad Javariana. Han er på feltbesøk sammen med en gruppe biologistudenter. 

Interessen har blitt stor etter at Jardín Botánico del Magdalena oppdaget fire nye plantearter. Nå er han i gang med å undersøke både en ny plante og en fugl. 

Men arbeidet er ikke uten risiko. For miljøforkjempere har de siste 100 årene rundt Rio Magdalena stort sett jobbet alene og tatt stor risiko. Slik er det fortsatt. Én av de 60 miljøaktivistene som ble drept i Colombia i 2022, ble drept ved elven La Miel, hvor den botaniske hagen ligger.

Gull eller grønne skoger

Om morgenen forvandles det turkise vannet i La Miel til en dyster brun strøm som følge av den ulovlige gruvevirksomheten lenger oppe ved elven.

Gruvedriftens konsekvenser for Colombias biologiske mangfold får sjelden den oppmerksomheten den fortjener, da den ofte overskygges av problemene knyttet til den internasjonale etterspørselen etter et hvitt pulver som de fleste colombianere verken har sett eller prøvd. Årsakene til problemene er sammensatte.

Colombia er et land med store områder som ikke er kontrollert av statlige myndigheter. Med åtte pågående væpnede konflikter ifølge Røde Kors har staten ikke ressurser til å kontrollere alle deler av landet, hvis areal er like stort som Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Sveits, Østerrike og Danmark til sammen.

Konsekvensen er at væpnede grupper ofte har fritt spillerom til å gå etter gullet i verdens nest mest biologisk mangfoldige land. Å finne ansatte er sjelden et problem. Rundt halvparten av Colombias befolkning har ikke formelt arbeid. I ytterområder som her rundt La Miel er andelen enda høyere. Dette gjør den ulovlige jakten på gull – el dorado, som de sier lokalt – til en av få muligheter for å tjene til livets opphold.

Det er en selvforsterkende ulykke: Gruvedrift svekker fiskebestanden og dermed den andre store næringen i området. Fraværet av myndighetene virker forsterkende på den negative spiralen, som i flere år har ført til omfattende overfisking.

De væpnede gruppene utgjør også en barriere for andre forretningsmuligheter. Den nevnte miljøaktivisten som ble drept i 2022, drev et turismeprosjekt langs La Miel. Etter å ha protestert mot gruvedrift i en lengre periode, ble han skutt i hodet foran en gruppe besøkende. Siden har «alle holdt tett», sier en lokal som ikke tør å stå frem med navn. Mordet har ikke blitt oppklart.

Da Gustavo Petro kom til makten i 2022, var det med løfter om å få de væpnede gruppene til forhandlingsbordet – en gammel vane for landets presidenter. Petros plan om «total fred» var nyskapende i den forstand at han også ville forhandle med gjenger og narkokarteller. Til å begynne med avtok konfliktnivået mange steder i landet, men det har tatt seg opp igjen.

Lucía Jaramillo Ayerbe, en sosiolog som deltok i regjeringens fredsforhandlinger med FARC som i 2016 avsluttet over 50 års borgerkrig, sier at landets første venstreorienterte president har begått to fundamentale feil.

For det første antok Petro at væpnede grupper, inkludert «kriminelle organisasjoner med politisk ambisjoner» som Ejército de Liberación Nacional (ELN), ville være mer medgjørlige i en forhandling med ham på grunn av hans geriljabakgrunn. For det andre regnet han med at jo mer regjeringen imøtekommer krav fra protestaksjoner, jo mindre sosial uro vil det være generelt. Det motsatte ser ut til å ha vært tilfelle.

Protestaksjoner om veisperringer og lignende, er metoder som nå blir brukt i hele landet, og fredsforhandlingene med ELN, ser ut til å ha stoppet opp. De andre forhandlingene er det knyttet stor usikkerhet til.

Ifølge den britiske NGO-en Global Witness var Colombia i 2023 igjen det farligste stedet i verden å være miljøaktivist, en sørgelig tittel landet har hatt vanskeligheter med å bli kvitt.

Når man først har sett La Miel i sin turkise glans, svir det brune vannet både i øynene og i hjertet. 

– Bare du ikke blir drept, sier jeg til Daniel, når vi kommer inn på risikoen ved å være klimaaktivist. Han ser på meg et kort øyeblikk før han snur hodet og ser i en annen retning. 

– Man må trå veldig varsomt her, sier han alvorlig.

Unge vil ikke ha barn

Når man leser om skadene på naturen rundt Rio Magdalena, er det vanskelig å ikke bli pessimist. Den omfattende avskogingen har gått hardt utover både dyr og planter. Fiskebestanden er mer enn halvert. Fiskene som er igjen, påvirkes av de rundt 100 tonn kvikksølvsom hvert år slippes ut i elven fra gruvedrift. Elven har dessuten i flere tiår fungert som avløp for Bogotá og mange andre byer. Det har naturlig nok helsemessige konsekvenser for menneskene som lever av fisken.

Skulle det lykkes verdens ledere å bli enige om en plan for å beskytte planetens biologiske mangfold under COP16 i Cali, er det en risiko for at USA kommer til å velge en president som kan finne på å trekke sitt land ut av avtalen igjen.

Hos de yngre generasjonene i det colombianske samfunnet manifesterer ødeleggelsen av naturen seg som en form for misantropi. Nærmest ingen av biologistudentene som er på besøk i den botaniske hagen, vil ha barn. De spør hvilket liv barna ville få, og konstaterer at kloden ikke har bruk for flere mennesker.

Daniel Jaramillo forstår dem. Han fikk utført en vasektomi da han var 23. Men det finnes likevel grunner til å være optimistisk, sier han.

– Naturen rundt Magdalena har et enormt potensial for å komme seg, og det er mange prosjekter og personer som kjemper for det, sier han. 

Når vi vandrer rundt i skogen og ser liv blomstre frem overalt, er det lettere å forstå hva han mener.

Jungelen er en kakofoni av flørtende fugler, raslende blader, knirkende trær og flyktige lyder som forsvinner like raskt som de kommer. I skogbunnen bærer uendelige strømmer av utrøttelige maur laster til imponerende byggeprosjekter. Over oss slynger eventyrlystne lianer seg om trærne, hvis grener de i noen tilfeller har fulgt fra barndommen av som to gode venner som vokser seg store sammen.

– Naturen finner sine veier om den bare gis rom, sier Daniel. Det er nettopp det som er tanken bak COP15-avtalen. Naturen rundt oss ser ut til å bekrefte at den kommer til å finne sin vei.

En uttørket bekk har blitt til et boligkompleks av edderkoppnett med runde innganger på størrelse med tennisballer og elegante balkonger av tykt spindelvev, vakkert dekorert med falne blader. Termitter har skapt en skyskraper av et ceibatre, som må ha vært over 20 meter høyt da et lynnedslag knakk treet i to.

De nesten 40 meter høye macondo-trærne, skogens konger ifølge Daniel, har stammer så tjukke som Marcus Aurelius-søylen og lange røtter som er i konstant bevegelse under oss, og som bidrar til en effektiv fordeling av ressursene i skogbunnen. Rundt Magdalena-elven er den naturlige harmonien likevel unntaket som bekrefter regelen: truslene mot det biologiske mangfoldet fortsetter å vokse.

– For å beskytte vårt biologiske mangfold er behovet for en sosial- og miljøreform akutt. Med den rette institusjonelle støtten er det mulig, for mange modige vier sine liv til dette arbeidet. 

– Hensikten med hagen er å så et frø som blir til et naturvernopprør, sier Daniel Londoño Jaramillo.