Avskogingstallene er høye i Colombia, som er nummer fem på listen over land med mest regnskog. Bildet viser en kaffebonde i Valle del Cauca, Colombia, der det har vært store konflikter mellom bønder, som vil dyrke jorda, og urfolk, som vil bevare regnskogen.

Foto: Juan Restrepo / AFP / NTB

Meninger:

Det som må til for å bevare regnskogen

Når globale ledere nå samles på Oslo Tropical Forest Forum, trengs det fokus på menneskerettigheter. Arbeidet for å bevare den tropiske skogen vil kun lykkes om lokalsamfunn, urfolksorganisasjoner og lokale organisasjoner er med på å sette agendaen og får støtte til skogbevaring i egne landområder.

Publisert mandag 24. juni 2024 - 08:59 Oppdatert mandag 24. juni 2024 - 10:41

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Katrine Ringhus

Landdirektør, Menneskerettighets-fondet i Colombia

Organisasjonen Frontline Defenders publiserte nettopp en rapport om situasjonen for forsvarere for menneskerettighetene globalt. Det var ikke oppløftende lesning.

Ingeborg Moa

Daglig leder, Menneskerettighets-fondet

Minst 300 rettighetsforsvarere ble drept i 2023, og forkjempere for urfolks rettigheter var den mest utsatte gruppen med 92 urfolksaktivister og 64 miljø- og landrettighetsaktivister drept.

Mange av disse drapene fant sted i viktige skogland som Colombia, Brasil, Indonesia og Peru. Og hele 47 prosent av de 300 drapene skjedde i Colombia, som er et av de farligste landene å være miljø- og rettighetsforsvarer i, ifølge rapporten.

Slike urfolksaktivister og representanter fra berørte lokalsamfunn, som er villige til å ofre livet for kampen for bevaringen av tropisk skog, og som ofte er de mest effektive vokterne av den, må ha en stemme i alle internasjonale fora.

Oslo Tropical Forest Forum

Nå samles ministre og andre beslutningstakere, multilaterale institusjoner, sivilsamfunn, urfolksorganisasjoner og privat sektor til Oslo Tropical Forest Forum for å diskutere avskoging og REDD+, karbonkvoter, bærekraftig landbruk og skog-kriminalitet.

Da må vi passe på at stemmen til dem som lever av, i, og med skogen, og som er utsatt på grunn av kampen sin for å beskytte økosystemene vi alle er avhengige av, blir hørt.

Ikke minst må de støttes gjennom finansieringsmekanismer der midlene faktisk når dem, og der de selv definerer hva slags arbeid det er viktigst å bruke midlene på, for å bevare skogen.

For å sitere en av våre colombianske partnere: «Måten dere best kan støtte oss og våre territorier på, er ved å styrke organisasjonene våre direkte, slik at vi selv har kapasitet til å forhandle og fremme våre egne definisjoner og forslag til utvikling.»

Mer kan gjøres

Den siste rapporten til Forest Tenure Funders Group (FTFG), som er arbeidsgruppen som følger opp Forest Tenure Pledge fra 2021, der Norge og andre giverland ga løfter om økt støtte til urfolks og lokalsamfunns landrettigheter og skogforvaltning, konkluderte med at mye av den eksisterende klimafinansieringen til lokalsamfunn fortsatt er utilstrekkelig og for lite fleksibel.

Det har skjedd noen viktige fremskritt på området, men på tross av det, viser FTFGs rapport at mye av midlene fortsatt sitter fast i kompliserte globale fond og trege byråkratiske systemer, at risikoen ofte vurderes som for stor og at de administrative kravene er for krevende.

Her i Norge, publiserte også Norads uavhengige evalueringsavdeling nylig en evaluering av Norges internasjonale klima- og skogsatsing (KOS) sin støtte til sivilt samfunn, og så på hvorvidt urfolk, lokalsamfunn og miljøforsvareres rettigheter har blitt ivaretatt.

Evalueringen anbefalte blant annet å vurdere egne ordninger for småbevilgninger til urfolk og grasrotorganisasjoner eller ulike finansieringskanaler basert på organisasjonstyper, roller og kapasitet i fremtidige utlysninger. Det synes vi er en enestående idé.

Enhver effektiv tilnærming til avskoging og bærekraftig skogforvaltning må inkludere omfattende menneskerettighetsperspektiv og -tiltak. Det innebærer deltagelse der agendaen settes, og utforming av bistandsprogrammer på skogavhengige lokalsamfunns premisser, ikke kun på mål definert av giverland.

Det innebærer også fleksible og tilpassede støtteordninger som utarbeides basert på lokale behov og kunnskap, tilpasset den enkelte organisasjon eller det enkelte lokalsamfunn, og den konteksten den opererer i. Fleksibilitet betyr også å kunne tilpasse kravene som settes til mottakerne og å tørre å ta kalkulert risiko.

Slik støtte må ha en helhetlig tilnærming til beskyttelse og forebygging av risiko og angrep på miljøvernorganisasjoner og urfolks- og lokale ledere. Det betyr blant annet styrking av kollektive selvbeskyttelsesmekanismer, psykososial oppfølging, kulturell identitet og organisasjonsstruktur, samt mekanismer for selvstyre for egne land- og skogområder.

Dette er grunnleggende for å sikre hensiktsmessige løsninger som ikke bare ivaretar kun menneskerettigheter eller bevaring av skogøkosystemer, men der samspillet mellom disse to hensynene gjør at begge deler styrkes.

Sivilsamfunnets rolle

Slik støtte kan ikke bare gå gjennom bilateral bistand og statlig forvaltede fond der politisk vilje og lederskap spiller inn. Den må kanaliseres til et uavhengig sivilsamfunn.

Å gi økt og fleksibel støtte til lokale urfolks- og grasrotorganisasjoner og samtidig sikre en rettighetsbasert tilnærming og ansvarliggjøring for bruken av norske midler er en omfattende og krevende prosess. Det krever inngående tematisk og kontekstuell kunnskap, ubyråkratiske programsykluser og kapasitet til å investere menneskelige ressurser og tid i tett oppfølging av partnerorganisasjoner på bakken.

Men det både kan og må gjøres, og vi håper deltagerne på Oslo Tropical Forest Forum vil ha dette viktige temaet med i alle samtaler under konferansen.

For å sitere en av våre colombianske partnere: «Måten dere best kan støtte oss og våre territorier på, er ved å styrke organisasjonene våre direkte, slik at vi selv har kapasitet til å forhandle og fremme våre egne definisjoner og forslag til utvikling.»