Valget mellom saft og sprit

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ingerid Salvesen

Journalist og klimakommentator

Klimaendringene har vært svært lite nevnt i valgkampen i verdens største økonomi. Derfor sperret jeg opp øynene ved det aller siste spørsmålet i valgkampens eneste tv-sendte debatt i september: «Hva vil du gjøre for å bekjempe klimaendringene?»

Presidentkandidatene fikk ett minutt hver til å svare. Kamala Harris startet med å si at i motsetning til sin motstander, så tror hun ikke at klimaendringer er a hoax, altså en bløff, som Donald Trump flere ganger tidligere har sagt. Så la hun fram Biden-administrasjonens politikk for å fremme grønne industrijobber, men også, og her vil noen si paradoksalt nok, økt gassproduksjon. 

Trump, på sin side, sa ingenting om sin planlagte klimapolitikk. Han brukte sin tilmålte tid på å anklage president Joe Biden for å motta penger fra Kina, Ukraina og kona til ordføreren i Moskva.

En åpenbar konklusjon å trekke fra dette, bortsett fra at det er begrenset hva man får ut av amerikanske tv-debatter i 2024, er at Harris vil være bedre for å begrense klimakrisa enn det Trump vil. Det er litt som å si at lettbrus er sunnere enn brus. Det er åpenbart sant, men når det er sagt, gjenstår likevel spørsmål om hvor mye og på hvilken måte. 

Så: Hvor skadelig er egentlig Trump for verdens klima? Og selv om Harris er bedre enn Trump, hvor bra er hun egentlig?

Verken Harris eller Trump har lagt fram detaljerte planer for sin klima- eller energipolitikk skulle de vinne valget. Men ved å se på hva de har sagt og gjort tidligere, og hva partiprogrammene deres sier, kan vi forsøke å gi dem mer enn ett minutt på å svare.

«Hva vil du gjøre for å bekjempe klimaendringene» er tross alt et av de vanskeligste, men også viktigste, spørsmålene til noe menneske i 2024.

Hvorfor er det viktig?

La oss først minne hverandre på hva det er som står på spill. Årets sommer er den varmeste noensinne registrert i verden, og 2024 ligger godt an til å bli det varmeste året, slik fjoråret var før det. 

Samtidig som tv-debatten fant sted i USA, herjet skogbranner i flere delstater på østkysten av landet. Lenger sør forberedte folk seg på at en orkan skulle treffe kysten.

Klimaendringene skjer her og nå, de fører til mer ekstremvær og tar liv, ikke bare i USA, men over hele verden.

For å løse klimakrisa, spiller USA en nøkkelrolle. USA har i dag nest høyest klimagassutslipp av alle verdens land, kun slått av Kina. 

Historisk sett har USA sluppet ut mer klimagasser enn noe annet land. Det er også fortsatt verdens største økonomi, og har tradisjonelt sett vært viktige i internasjonale klimaforhandlinger, både på godt og vondt.

Hva skjedde sist Trump vant?

Når det gjelder klimapolitikk, er det lett å tenke at republikanerne og Trump ikke har noen plan for klima. De nevner sjelden klimaendringene, og når de gjør det, er det ofte for å så tvil om hvor alvorlig konsekvensene blir. Men det betyr ikke at ikke politikken deres får klimakonsekvenser.

Trump klarte i sin forrige presidentperiode langt på vei å svekke eksisterende lovverk og statlige institusjoner som har som oppgave å beskytte miljø og begrense klimagassutslipp i USA. Han skrotet eller svekket over 100 reguleringer som var ment for å holde vann og luft rene for forurensing og ellers beskytte naturen. Han åpnet opp for olje- og gassutvinning i sårbare viltreservater. Trumps politikk førte til økte klimagassutslipp og økt luftforurensing i USA. 

Og han trakk USA ut av Paris-avtalen, den internasjonale avtalen hvor verdens land har forpliktet seg til å samarbeide for å kutte utslipp for å begrense klimaendringene. Paris-avtalen besto, ingen andre land har til nå trukket seg ut, men det internasjonale samarbeidet er skjørt. 

Hva har Harris gjort for klima?

Da Harris tok over stafettpinnen fra Biden i sommer, øynet miljøbevegelsen håp. Hun er kjent for å holde mektige oljeselskaper ansvarlig fra sin tid som delstatsadvokat i California. I 2016 startet hun en gransking av oljeselskapet Exxon Mobil for å angivelig bevisst ha villedet befolkningen og aksjonærer til å ikke ta klimaendringer alvorlig.

Samme år tok hun et annet oljeselskap til retten for oljesøl. Da hun stilte som presidentkandidat for det Demokratiske partiet for fire år siden sa hun også at hun ville forby «fracking», en metode å utvinne olje og gass som er kontroversiell på grunn av sine miljømessige konsekvenser. 

Som visepresident, ga hun den avgjørende stemmen for å få vedtatt Inflation Reduction Act, den største klima- og energisatsingen i amerikansk historie. Det er en lovpakke som blant annet fremmer grønn omstilling og utslippskutt ved å gi skattelette og subsidier til vind- og solenergi, elektriske biler og batterifabrikker. 

Og pakken gir resultater: Elbil-salget boomer, og det er nå billigere å bygge ut solceller og vindmøller enn kull og gass i mange deler av landet, selv om det fortsatt er store flaskehalser som gjenstår hvis USA skal nå målene de har satt på fornybar energi.

Samtidig har lovpakken åpnet opp for mer fracking av olje og gass. Under Biden, og da Harris, har olje- og gassproduksjonen i USA sprengt alle rekorder. Biden har godkjent langt flere olje– og gassfelt enn Donald Trump gjorde i sin presidentperiode, og under hans ledelse har USA klatret opp til topps som verdens største oljeprodusent. Faktisk har aldri noe land noensinne produsert like mye olje som USA gjør nå. 

Hva lover Trump?

DRILL, BABY, DRILL, står det likevel i store bokstaver i valgkampprogrammet til Trump. Han vil gi flere skatteletter til olje-, gass- og kullselskaper, øke oljeproduksjonen på offentlig eid land og gjøre det enklere å få godkjent gassrørledninger. 

Han har foreslått for landets oljetopper at han skal skrote de reguleringene som i dag bremser boring og utvinning hvis han vinner valget, mot at de gir ham en milliard dollar i valgkampstøtte. 

Trump har dessuten sagt at han vil skrote deler av Inflation Reduction Act. Det er uklart nøyaktig hva, men han har sagt at han ikke vil bruke mer penger på det. Analytikere peker på at lovpakken har ført til sårt tiltrengte (grønne) investeringer i delstater som huser Trumps kjernevelgere, og at han derfor kan komme til å bevare deler av programmet. Trump har sagt at han vil avskaffe insentivene som Biden og Harris har gitt for å øke antall elbiler på veiene. 

Det har også vært mye blest rundt forslagene i Project 2025, et politisk program utarbeidet av den konservative tankesmia Heritage Foundation og kilder knyttet til Trump. De foreslår å strippe Environmental Protection Agency, USAs natur- og miljøvernbyrå, for makt og penger, og på nytt gi kontroversielle boretillatelser som ble stoppet under Biden, for å nevne noe. Selv har Trump tatt offentlig avstand fra Project 2025, men som med det meste Trump sier, hersker det usikkerhet rundt hvor han egentlig står. 

Bortsett fra på én ting: Trump lover at han, igjen, vil trekke USA ut av Paris-avtalen (noe av det første Joe Biden gjorde da han tok over sjefsjobben var å melde USA inn igjen).

Hva lover Harris?

Harris har ikke snakket mye om klimapolitikk i valgkampen. Analytikere peker på at hun har lite å vinne på det, da de velgerne hun først og fremst må vinne bor i vippestater med tradisjonelt tung industri.

Noe har hun sagt: Hun har gått bort fra å ville forby fracking av olje og gass. Da hun ble konfrontert med å ha skiftet ståsted, svarte hun at verdiene hennes ikke har endret seg, men at å reise landet rundt som visepresident har gitt henne flere perspektiver. Dette gjentok hun nylig i en debatt. 

Hun sier nå isteden at vi kan ha en ren energiøkonomi uten å forby fracking, uten å si noe om hvordan.

Ellers har hun skrytt av resultatene fra Inflation Reduction Act, og antydet at hun vil bygge videre på og styrke denne satsingen. Hun har kalt Paris-avtalen avgjørende for å bekjempe klimaendringene. 

Hvor stor er forskjellen?

Nylig var jeg på et foredrag med en amerikaner om kunstig intelligens. Han brukte halvparten av innledningen sin på noe helt annet: nettopp det amerikanske presidentvalget. 

En europeisk journalist han kjente hadde sagt: «Uansett hvem som vinner, så taper vi». Med vi mente han resten av verden. USA vil fortsatt være en hegemonisk stormakt som setter seg selv først og søker å utøve sine interesser på resten av verdens bekostning, mente han, uavhengig om Harris eller Trump sitter i stolen. «Jeg ser den», sa KI-eksperten til oss. «Men jeg vil bare si at det har noe å si hvem som vinner, også for resten av verden». 

Journalister er trent i å undersøke alle sider av en sak, og kritisk granske maktpersoner. I iveren etter å ettergå alle synspunkt, kan det oppstå en falsk balanse. Det skjedde i årevis med klimasaken, hvor et overveldende flertall av klimaforskere med grundige bevis for at klimaendringene er alvorlige og menneskeskapte, ble motsagt av et mindretall som trakk dette i tvil, ofte på sviktende grunnlag. Journalister presenterte begge disse partene som om de var likeverdige. 

Covering Climate Now, et initiativ for å styrke amerikansk klimajournalistikk, har påpekt at det samme skjer nå i noen mediers dekning av presidentvalgkampen. I sin iver etter å ettergå også Harris sin politikk på klima, kan det fremstå som at det ikke har så mye å si for klima om det er Harris eller Trump som vinner. 

Men som de skriver: «Verden står i brann. En av kandidatene vil helle bensin på flammene. Den andre ønsker å slukke dem». Sånn sett var min sammenligning med brus og lettbrus kanskje urettferdig. Det er riktigere å si at de er som sprit og saft. 

En president Trump vil føre til flere milliarder tonn CO₂ mer sluppet ut i atmosfæren, ifølge en analyse gjort av Carbon Brief tidligere i år. 

Den anerkjente nisjepublikasjonen anslo hvordan utslippene vil utvikle seg fram til 2030 med henholdsvis Donald Trump og Joe Biden, som fortsatt var presidentkandidat på det tidspunktet, sin politikk. Ingen av dem vil nå USAs vedtatte klimamål om 50 prosent kutt i 2030, ifølge analysen. Men forskjellen i utslipp mellom de to er like stor som hele EU og Japans årlige utslipp – til sammen.

Framtiden er vanskelig å spå

Tilbake til KI-eksperten, så undret jeg meg over hvorfor han brukte så mye av den tilmålte tiden sin til å snakke om noe helt annet enn det han var her for. Men så lot han presidentvalget ligge og snakket om ulike anslag på hvor mange jobber som vil gå tapt til automatisering, og at utviklingen i kunstig intelligens skjer så raskt at det er vanskelig å forutsi hvordan verden vil se ut kun noen år fra nå. 

Han viste et, for klimanerder i alle fall, kjent meme fra tv-serien The Simpsons, hvor guttungen Bart under en hetebølge klager over at «dette er den varmeste sommeren i mitt liv» og faren Homer tilbyr et trøstende: «Husk, dette er den kaldeste sommeren i resten av ditt liv!»

Selv hadde han erstattet Barts tekst med «Chat GPT er skikkelig skummelt», hvorpå Homer svarer: «Husk, dette er det minst skumle det noensinne vil være». 

Mot slutten av foredraget, som hadde tittelen «En ikke-skremmende guide til KI», var det en av tilhørerne som spurte: «Hvilken del av dette foredraget er det som ikke er skummelt?»

Vi lo litt nervøst alle sammen, før amerikaneren svarte: «Jeg mener håpet ligger i at det fortsatt er mennesker som bestemmer hvordan dette skal utvikle seg.» 

Noen mennesker mer enn andre, tenkte jeg. Men det samme gjelder for det amerikanske valget, i grunn. Jeg vet ikke om hun som stilte spørsmålet ble beroliget av svaret.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.