Globaliseringens lenge varslede død?

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jan Arild Snoen

Forfatter og samfunnsdebattant

«Under min plan vil fremmede nasjoner være bekymret for å tape sine arbeidsplasser til USA». 

Det sa Donald Trump i en valgtale i september. Det er ikke første gangen han truer med handelskrig eller angriper globaliseringen. «Vi har avvist globalismen og omfavnet patriotismen», erklærte han mot slutten av sin første presidentperiode. «Tolltariff» er det vakreste ordet i ordboken, ifølge Trump. 

Dersom han gjør alvor av å innføre 20 prosent toll på alle varer fra alle land, vil det få alvorlige følger for verdensøkonomien. IMF advarer mot et fall i det globale BNP på syv prosent.

Helt siden 1500-tallet har den økonomiske utviklingen i verden vært ujevn mellom regioner og verdensdeler. I lang tid var den preget av divergens, der noen land, først i Europa og senere USA ble rike, mens andre stagnerte. Siden den kalde krigens slutt og den økende økonomiske integrasjonen vi gjerne kaller globalisering tok av, er dette snudd. Vi har fått økonomisk konvergens, der ulikheten mellom verdens land er redusert.

Fallende ulikhet, færre fattige

Det finnes selvsagt unntak, og mange land særlig i Afrika henger fremdeles etter, men dette er hovedbildet. Selv om ulikheten innen mange fattigere land har økt, har ulikheten i verden på individnivå likevel blitt redusert, noe blant annet forskningen til Branco Milanovic viser. 

Fra 1820 til 1950 økte ulikheten jevnt og trutt. I annen halvdel av det forrige århundret var utviklingen mindre jevn, men ulikheten økte likevel fortsatt frem til 1990-tallet. Siden den gang har den globale ulikheten falt tydelig, ja, så kraftig at den ikke har vært så lav på mer enn 100 år.

Det er først og fremst ulikhetene mellom land som drev den samlede økningen i ulikhet frem til 1950-tallet, mens ulikheten innen landene snarere gikk noe ned i denne perioden. Senere har ulikheten mellom land falt mye, mens den har økt noe innen land. Den første effekten er imidlertid sterkere enn den siste.

Veksten har vært så sterk at selv med økt ulikhet internt, har fattigdomsreduksjonen vært stor, særlig i Kina, men også i andre store land som India, Pakistan, Indonesia og Vietnam. I 1990 levde 38 prosent av verdens befolkning under FNs grense for ekstrem fattigdom. I 2018 hadde andelen falt til snaue 9 prosent.

De siste årene ser det imidlertid ut til at utviklingen har stoppet opp. Antallet fattige i verden synker ikke lenger, selv om de fattiges andel av verdens befolkning fremdeles faller litt. 

Var de få tiårene vi har lagt bak oss et unntak? Eller skyldes det spesielle sjokk – covid og forstyrrelsen i verdenshandelen og energipriser etter Russlands invasjon av Ukraina? Det kan også hende at det rett og slett er vanskeligere å gjøre noe med de siste prosentene.

Handelsliberalisering har hjulpet, men stopper opp

Veksten i fattigere land har mange årsaker, men i WTOs siste gjennomgang av handelsstatistikken viser de til en påfallende korrelasjon mellom økt handel og tiltagende konvergens etter 1996, og mellom økt handel og fattigdomsreduksjon. SETT INN FIGUR

Den ledende handelsøkonomen Douglas Irwin finner i sin gjennomgang av forskningen på dette feltet også en klar sammenheng mellom handelsliberalisering og økonomisk vekst, selv om erfaringene varierer fra land til land.

Vi ser klare tegn til økt proteksjonisme, ikke bare i USA. Etter 2014 har utviklingsland innført flere nye tolltariffer enn rike land. India har under Narenda Modi snudd flere tiår med handelsliberalisering til økt proteksjonisme.

I en artikkel i Foreign Affairs peker Dev Patel og hans medforfatter på at denne bevegelsen bort fra handelsliberalisering i fattigere land ikke gir mening dersom man ser på dens resultater, men at utviklingen kan skyldes ideologisk smitte fra Vesten. Særlig i USA har globaliseringen fått skylden for den avindustraliseringen de fleste rike land har opplevd. 

Riktignok har ikke industriproduksjonen i absolutt forstand gått ned. Sysselsettingen i amerikansk industri, som falt fra 18 millioner i 1998 til 11,5 millioner i 2010, har nå økt til 13 millioner igjen. Stadig teknologisk endring gjør at man kan produsere like mye med stadig færre arbeidstakere. Det er bra, det er slik vi blir rikere. Men konkurranse med utviklingsland, særlig Kina – gjerne kalt «Kina-sjokket», har også spilt en rolle.

«Globalismen» som det nå gjerne heter blant motstanderne, har fått et dårlig rykte blant mange, selv om mye forskning tyder på at denne utviklingen samlet sett var positiv for USA.

Fattige land mer positive

I utviklingsland burde stemningen være motsatt, siden mye industri har flyttet dit eller blitt opprettet der. Og meningsmålinger viser at det faktisk er en positiv holdning blant folk flest i fattigere land, mens mange i deres eliter ser ut til å ha snudd i motsatt retning.

Ipsos har spurt om synet på globalisering årlig siden 2013, og det er et konsistent funn at globaliseringen er svært populær i fattigere land, der mellom 65 og 90 prosent i alle slike land i undersøkelsen i 2023 sa seg enig i at den var bra for deres land. I utviklende land lå andelen mellom 35 og 62 prosent. Samlet sett var 64 til 66 prosent positive i 2022 og 2023, mens andelen var 50 prosent i 2013, og 55 prosent i 2016. Bedringen gjenspeiler også at det er flere fattige land med i undersøkelsen nå. Andre målinger viser et lignende bilde.

Etter avkoloniseringen i kjølvannet av andre verdenskrig forble det en utbredt kritikk i mange tidligere kolonier at handelen foregikk på de rike lands premisser, og dette ble gjerne kalt nykolonalisering. 

Men i globaliseringens tidsalder har dette endret seg betydelig. Mer og mer handel foregår nå mellom lav- og mellominntektsland. Andelen av den totale verdenshandelen i denne gruppen økte fra 5 prosent i 1995 til 20 prosent i 2022.

Da jeg først engasjerte meg i globaliseringsdebatten og skrev en bok om den på starten av dette århundret, var motstanden konsentrert på venstresiden, både i Vesten og globalt. De mente de talte på vegne av verdens fattige. I dag er motstanderne i stor grad den populistiske høyresiden i USA og mange europeiske land, som krever beskyttelse mot konkurranse fra de fattigere.

Dersom Trump og andre nå setter globaliseringen i revers, vil det bli mange tapere og få vinnere. Vi vil få grunn til å savne «hyperglobaliseringen».