Byråkraten: Tormod Nuland ville bli lokal journalist, ble global spesialist

Selv om Verdensbanken er mottakeren som får aller mest norsk bistand og flere FN-organisasjoner er høyt oppe på lista, er det få nordmenn som jobber i organisasjonene. For å løse problemet med underrepresentasjon, har Norec fått i oppgave av UD å rekruttere nordmenn til internasjonale stillinger. I dag jobber rundt 40 nordmenn på 25 ulike plasser som såkalte «junioreksperter» og «sekonderinger», finansiert over bistandsbudsjettet. Og jobben med å følge opp FN og Verdensbanken, UD og nordmennene som sendes ut på statens regning, tar Tormod Nuland seg av.

Hvordan starter du dagen?

Jeg våkner alltid altfor tidlig, helt av meg selv og sjelden senere enn klokken 05.30. Først kjører jeg en runde med lett trening, så tar jeg en kopp te og leser nettaviser. Etter det er det 20 minutters gange til jobben. Norec ligger i Førde, som er rik på bratte stigninger. Men turen til jobb går heldigvis nedover. Vel fremme på jobb, gjelder det å sjekke mail, drikke kaffe og planlegge dagens gjøremål.

Hva er det beste med jobben din?

Interessante og varierte arbeidsoppgaver. Jeg er en ordentlig potet, som jobber med alt fra utviklingspolitikk, HR og karriereutvikling, kommunikasjon til saksbehandling. Akkurat nå er det straks tid for en ny runde med utlysninger av juniorekspert-stillinger, også kalt JPO-stillinger, så da går det mye tid til å holde infomøter og drive kampanjer på nett. Utover arbeidsoppgavene, har jeg helt fantastiske kollegaer og får jobbe med hele verden fra Vestlandet.

Og hva liker du minst?

Det kan nok røyne på når ting tar tid og trekker ut. Men nå har jeg jobbet lenge nok til å forstå at prosesser og planleggingsmøter er bærebjelker for å få ting til. Jeg er heller ikke veldig glad i å fly, noe som er ugunstig og litt flaut med tanke på hvor mye jeg må reise gjennom luften for å komme til feltbesøk og jobbreiser. Partnerbesøk eller donor-briefinger med akutt mageonde kan jeg også godt klare meg uten, men det har skjedd i alle de landene jeg har jobbet i.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Det tenker jeg ofte på. Men for meg er det også viktig at vi som jobber med utviklingssamarbeid viser hva vi får til, slik at skattebetalerne forstår verdien og resultatene av det de er med på å finansiere. Derfor har jeg alltid brent for å jobbe med kommunikasjon, og å fortelle historier fra prosjektene jeg har jobbet med.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

De finnes ikke kjedelige! Særlig «bistandsbyråkrater» er folk med sterkt og brennende engasjement for det de driver med. De har ofte veldig forskjellige bakgrunner. I løpet av årene min ved ambassaden i Addis Abeba, jobbet jeg med folk som var flygere, politifolk, jurister og agronomer. Jeg tror at nettopp denne variasjonen er en styrke, og gjør folk til bedre forvaltere av norske midler. Variasjonen gjør også at det blir mange gode historier rundt lunsjbordet, og som regel akutt fravær av trausthet.

Er du stolt over å være byråkrat?

Jeg tenker egentlig ikke på meg selv som byråkrat, men som en som arbeider med utviklingssamarbeid og utviklingspolitikk. Og det er jeg stolt av, for internasjonalt samarbeid kan vi ikke få for mye av i «tider som disse» preget av mistillit og splittelse.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Situasjonen i landene jeg har jobbet i, særlig Etiopia og Niger. Det har vært veldig tungt å følge krigen i Tigray i Nord-Etiopia, som er et område jeg har reist mye til både på jobb og ferie. Og til tross for blytunge nyheter om massive overgrep, meldinger om hundretusenvis av drepte, hungersnød og blokade har det vært lite dekning i norsk presse. Kuppet i Niger var også et sjokk, jeg trodde at Niger hadde hatt sitt siste militærkupp, og at sivilt styre hadde kommet for å bli. Jeg tenker mye på mennesker jeg har møtt i begge landene, venner og tidligere kollegaer, og på hvordan de har det nå.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Planen var å bli journalist. Det er det jeg er utdannet som, så drømmen var å sitte på et av NRK sine lokalkontor, og kanskje på sikt jobbe med utenriksjournalistikk. Skuespiller var også høyt opp på listen. Nå har jeg jobbet med kommunikasjon ute, og i dag er jeg med i en amatørteatergruppe. Så selv om drømmene ikke ble oppfylt, jobber jeg på en måte med det som var målet.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Først må jeg være rent faglig, og trekke frem Stortingsmelding 27: «Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid». Den setter rammene for arbeidet mitt – i hvert fall sånn helt på overordnet nivå. En gang i året leser jeg også «Shaking Hands with the Devil» av Roméo Dallaire, om folkemordet i Rwanda, og om håpløs internasjonal impotens. En bok til å bli sint av, og en bok om noe vi aldri må glemme. Til slutt vil jeg anbefale Arman Aardal sin bok «Diplomatiet fra innsiden». Den handler om mye, men jeg ble særlig grepet av historiene om forskjellige nordmenn – enkeltpersoner som tilbragte mange år i afrikanske land og fikk livet sitt formet av det, på godt og på ondt.