Vi har ikke råd til skråsikkerhet i bistand

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Heidi Sandvand Hegertun

Generalsekretær i Misjonsalliansen

Lena Olsen Strømme

Leder for Program og tilskudd i Misjonsalliansen

I et portrettintervju med Panorama Nyheter beskriver Mofoss hvordan han ønsker kraftig tematisk prioritering, økt støtte til multilaterale organisasjoner og mindre til norske aktører.

Mofoss har vist en imponerende evne til å løfte debatten om bistand, og hans synspunkter er verdt å lytte til – men skråsikkerhet i bistanden har vi ikke råd til. 

Bistandens kompleksitet krever nyanserte tilnærminger, samarbeid og ydmykhet – ikke bare klare svar. Her er noen perspektiver som kan bidra til en mer balansert debatt.  

Det er ikke alltid vi i Norge som vet best 

Mofoss fremstiller bistand som noe strømlinjeformet, noe vi kan sortere ut ifra hvilke tiltak som gir umiddelbar effekt – som for eksempel å finansiere og distribuere myggnett for å forebygge malaria. 

Dette kan gi rask effekt på kort sikt, men er det den beste bistanden på lang sikt?

Bistand for å bygge kapasitet hos nasjonale institusjoner og lokale myndigheter gir ikke nødvendigvis umiddelbart effekt, men kan sette landene i stand til å levere myggnettene selv. På sitt mest effektive er bistand en katalysator – en midlertidig støtte som styrker mennesker og samfunn til å stå på egne bein. Dette må veies opp imot mulighetene for raske resultater.

Mofoss sin tilnærming speiler en tradisjon der utviklingsland ofte blir betraktet som passive mottakere av bistand, snarere enn aktive partnere. Likevel peker erfaringer på at de beste løsningene ofte finnes når lokale behov og perspektiver får sette premissene. Det innebærer å gi samarbeidsland en større rolle i å definere behov og finne løsninger, samtidig som man legger til rette for samarbeid og kunnskapsdeling.

Skal vi bidra til et reelt paradigmeskifte, handler det om å gi slipp på noe av definisjonsmakten til hvordan vi definerer effektiv bistand. Det innebærer også å åpne opp for en mer nyansert diskusjon rundt avveininger om tidsperspektivet i effektmålingene. Det som er lett å telle og måle er ikke nødvendigvis der vi skaper størst merverdi og bærekraftig samfunnsutvikling. 

Må forstå hvordan aktører virker best sammen 

Mofoss argumenterer for å kanalisere mer bistand gjennom multilaterale organisasjoner, med antakelsen om at disse er mer effektive. Multilaterale organisasjoner har definitivt fordelen av skala og ressurser – selv om flere anklager disse organisasjonene for også å være byråkratiske, dyre og topp-tunge.

Sivilsamfunnsorganisasjoner på sin side, vil aldri oppnå samme skala, stordriftsfordeler og forpliktelser fra medlemsstater. De har derimot dype røtter i lokalsamfunn, der de jobber tett og langsiktig med aktører som kjenner lokale behov. Dette kan gi mer treffsikre tiltak som bygger lokal handlekraft i stedet for å tilføre noe utenfra.

Debatten om bistandseffektivitet må også romme samtaler om hva ulike aktører kan tilby – og ikke bare veie tiltak mot effekt. 

Et komplekst problem som fattigdom, for ikke å snakke om multidimensjonal fattigdom, krever et støtteapparat som spiller på flere strenger. En større tydelighet rundt hverandres styrker og forutsetninger vil også kunne styre de ulike kanalvalgene mot at de gjensidig utfyller hverandre.

Den utfyllende dimensjonen kan være at de multilaterale organisasjonene gis rom for store, systemiske utfordringer, mens sivilsamfunnsorganisasjoner leverer målrettede tiltak på grasrotnivå og engasjerer marginaliserte grupper. På samme måte kan også privat sektor dra nytte av norske organisasjoners kontekstforståelse når de etablerer seg i nye, ukjente markeder.

Tydelige organisasjoner i norsk bistand er også en styrke for å utfordre og motvirke politikkens ofte kortsiktige horisont, hvor hver minister eller regjering har sine kjepphester. 

Politisk prioritering og handlekraft er viktig i et demokrati, men det innebærer også endring med skiftende regjeringer som kan gå på bekostning av langsiktige strategier. 

En av organisasjonenes store styrker er nettopp å holde styresmakter ansvarlig for forpliktelser og løfte grasrot-stemmer inn i offentligheten uansett hvem som sitter med makta.

Det er ikke ivrige politikere som sikrer et høyt nivå på bistanden 

I en tid hvor mange land reduserer sine bistandsbudsjetter, er det oppmuntrende å høre en Høyre-politiker argumentere for økt norsk bistand. Men bistandens legitimitet avhenger ikke bare av politisk vilje – den bygger også på befolkningens engasjement.

Norske sivilsamfunnsorganisasjoner mobiliserer betydelige midler fra norske husholdninger. I 2023 samlet de inn 31 milliarder kroner, et tydelig signal om nordmenns vilje til å bidra. Dette engasjementet gir legitimitet til bistanden og sikrer et bredere politisk handlingsrom. Hvis støtten til norske aktører reduseres, vil vi svekke dette engasjementet – og muligheten for å opprettholde et høyt bistandsnivå i fremtiden.

Skråsikkerhet i bistandsdebatten kan være forfriskende, men det må også ledsages av en ydmykhet for kompleksiteten i feltet. Det krever en tilnærming som er like sofistikert og mangfoldig som utfordringene vi forsøker å løse.