Innsnevret humanitær tilgang i Sudan

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne. 

Deqa Dimbil

Nødhjelpssjef i det sørlige og østlige Afrika i SOS-barnebyer

Anna Hamre

Senior-nødhjelpsrådgiver i SOS-barnebyer

Den humanitære situasjonen i Sudan er katastrofal. Siden krigen brøt ut i april 2023, har millioner blitt drevet på flukt og behovene for bistand er enorme.

25 millioner mennesker, omtrent halvparten av befolkningen, anslås av FN å stå i fare for å sulte. Hungersnødlignende tilstander er også erklært i 17 områder. 

Dette skyldes sammenbrudd i matproduksjonen, markeder og offentlige tjenester, men også begrenset tilgang for bistandsorganisasjoner. De forsøker å gi livreddende hjelp, men møter store sikkerhetsmessige, byråkratiske og politiske hindringer.

Det er kvinner og barn som rammes hardest, fanget i en krig og utsatt for overgrep, lidelser og usikkerhet.

Bistand som pressmiddel

Kontroll over humanitær tilgang brukes i økende grad som et maktmiddel i konfliktsituasjoner, også i Sudan.

I tillegg til byråkratiske hindre som lange visumprosesser og andre restriksjoner, bruker partene begrenset tilgang til livsviktig bistand som politisk pressmiddel. Utallige sjekkpunkter kontrollert av stridende grupper, forsinkelser i forsyningskjeder og voldelige angrep på humanitære aktører, gjør humanitær bistand ekstremt vanskelig å utføre.

Sudan er nå et av de farligste landene i verden for bistandsarbeidere, med gjentatte angrep på personell og lagre med mat og medisiner.

Disse hindringene er ikke nødvendigvis bare et resultat av et komplisert byråkrati; De er ofte bevisste forsøk på å bruke bistand som et politisk pressmiddel, og på å forhindre at menneskene i Sudan får den hjelpen de trenger for å overleve.

Dette strider mot de grunnleggende prinsippene om nøytralitet og upartiskhet, som er avgjørende for humanitært arbeid.

Veien videre

Les også: Sult er ikke en naturkatastrofe, det er politikk. Derfor er også nødhjelpen det

Erfaringer viser at lokalt forankrede organisasjoner kan ha større mulighet for aksept fra stridende parter.

Disse organisasjonene har en viktig rolle fordi de ofte er til stede før konfliktene bryter ut og dermed har lokal kunnskap, tilgang på nettverk og kan handle raskt uten å måtte etablere seg i området.

Frivillige grupper, tradisjonelle ledere og andre nøkkelpersoner i lokalsamfunnet spiller en sentral rolle i både bistand og fredsforhandlinger. Og det er avgjørende at det internasjonale samfunnet styrker og støtte disse aktørene.

Det er også utfordringer knyttet til bruk av lokale aktører i humanitært arbeid. Lokale organisasjoner kan for eksempel mangle erfaring fra, og kunnskap om, internasjonale humanitære prinsipper og standarder, og de kan ha sterke tilknytninger til politiske grupperinger. Utfordringen med manglende nøytralitet og upartiskhet fra lokale aktører kan likevel møtes med kapasitetsbygging og partnerskap med mer erfarne aktører.

Les også: Norges nye humanitære strategi kan hemme lokalt ledet utvikling

Et nytt blikk på humanitært arbeid

Den pågående krisen i Sudan viser tydelig behovet for å prioritere samarbeid med lokale aktører. 

Lokal tilstedeværelse gir viktig tilgang til dyptgående kontekstforståelse og tillit som internasjonale aktører ofte mangler. Ved å styrke sivilsamfunn og lokalt beredskapsarbeid, kan vi skape en mer effektiv og bærekraftig respons på humanitære kriser.

Men, denne nødvendige endringen kommer ikke til å skje før internasjonale givere, inkludert norske myndigheter, tar mer ansvar for å styrke lokale strukturer som en del av sin humanitære innsats.

Norske myndigheter må nå følge opp sin egen humanitære strategi der økt støtte til lokale aktører, som en del av Grand Bargain, er en viktig komponent. Dette innebærer politisk vilje til å også finansiere andre typer humanitære aktører enn i dag, og finne et godt system for å håndtere eventuelle risikoer dette kan medføre.

Hvis lokalsamfunnene er bedre rustet før en krise oppstår, og lokale aktører har en bedre evne til å respondere, kan mye lidelse forhindres. Humanitært arbeid må være uavhengig av politiske agendaer og maktkamper, og basert på lokale krefter og kunnskap. Kun slik kan vi møte de akutte behovene til verdens mest utsatte mennesker.

Situasjonen i Sudan krever at vi tør å tenke nytt, samarbeide tettere og handle raskt for å redde liv.