Hundretusener mistet livet under krigen i Nord-Etiopia mellom 2020–2022, der organisasjoner ble hindret fra å komme inn med humanitær hjelp. Bildet viser etiopiske flyktninger ved en matutdeling i Um Rakuba-flyktningleiren i nabolandet Sudan, som nå er preget av krig, konflikt og sult.

Foto: Yasuyoshi Chiba / AFP / NTB

Meninger:

Sult er ikke en naturkatastrofe, det er politikk. Derfor er også nødhjelpen det

Etiopia, Jemen, Syria, Sør-Sudan, Afghanistan, Gaza og Sudan. Vi må slutte å behandle sult som naturkatastrofer, og begynne å se på det som villet politikk, og det dødeligste av alle våpen brukt i krig i dag.

Publisert 02.08.2024 - 13:28 Sist oppdatert 02.08.2024 - 13:30

Maren Sæbø

Journalist og kommentator

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vi har visst det i flere måneder, men det skulle bli den første dagen i august før det ble offisielt, det er erklært sultkatastrofe i Darfur, nærmere bestemt i Zamzam, en leir for internt fordrevne ved den beleirede byen El-Fasher.

Den tekniske benevnelsen er «fase 5», og har fargen mørkerød i klassifiseringssystemet IPC som er satt opp for å varsle om slikt. I fase fem har en stor andel av befolkningen innenfor et gitt område for lite mat, man opplever en sterk økning i antallet små barn som trenger behandling for underernæring, og dødeligheten er på vei opp.

Kort sagt, når kartet blir mørkerødt er det allerede for seint for mange. Det er for seint for eldre og noen yngre med allerede nedsatt immunforsvar, det er altfor seint for spedbarn og storesøsknene deres.

Og det kan være for seint å gripe inn for det humanitære samfunnet som i flere måneder har advart mot nettopp dette: Får man ikke mer nødhjelp, matvarer og annet, inn til Darfur, og andre deler av Sudan rammet av krig, vil vi ikke bare se lommer med sult og høyere spedbarnsdødelighet, vi vil se utviklingen av en sultkatastrofe.

Sult er ikke lenger en naturkatastrofe, det er en følge av villet politikk. Det er et våpen som kan brukes i krig, og i forhandlinger.

Massesult – en krigsforbrytelse

I hele det foregående århundret har vår risiko for å dø av sult gått ned, store og omfattende sultkatastrofer hører fortiden til. Det har selvfølgelig med at vi er mindre avhengig av de nære omgivelsene, og bedre på å stoppe en påbegynnende katastrofe.

Vi har maten og logistikken som skal til når matvareproduksjon i et område svikter. Men en ting har også blitt mer tydelig i samme århundre, sult er ikke lenger en naturkatastrofe, det er en følge av villet politikk. Det er et våpen som kan brukes i krig, og i forhandlinger.

Akkurat hvorfor og hvordan det er blitt slik undersøker Sudankjenner og sultforsker Alex de Waal i boka «Mass starvation – the history and future of famine» fra 2017. Da De Waal skrev boka, var det lommer av sult, på rødt nivå, eller i fase fire om vi skal bruke klassifiseringssystemet, iblant annet Jemen, Syria og Sør-Sudan.

I dag er lista noe lenger. Jemen, Syria og Sør-Sudan opplever stadig at kartet farges oransje og rødt. I tillegg har det dukket opp flekker av rødt i Afghanistan, i Sahel-beltet, i Etiopia og i Sudan det siste året. Og nå altså en mørkerød flekk i Darfur, og i en del av Gaza.

Felles for alle disse områdene er at det er krig eller at myndigheter eller andre, aktivt hindrer nødhjelp fra å nå deler av befolkningen. For sult er altså ikke lenger en naturkatastrofe. Flom og tørke gjør matvaresikkerheten dårligere, ja, men det er politiske, strategiske eller taktiske beslutninger som er avgjørende når dårlig matvaresikkerhet blir til sult, og sult nå altså blir sultkatastrofe.

Det er åpenbart i Gaza, der det nå undersøkes som en krigsforbrytelse, og det blir også stadig mer tydelig i Sudan. Allerede i 2017 var De Waal klar på hva som måtte gjøres: Vi må slutte å behandle sult som naturkatastrofer, og begynne å se på slike katastrofer som politiske virkemidler. Sult i vår tid er massedrap, en krigsforbrytelse.

Ingen er så klar over nødhjelpens politiske potensial som Sudans generaler.

Det umulige valget

Tilbake til et land De Waal altså kjenner svært godt gjennom tiår med feltarbeid iblant annet Darfur. I Sudan har både militsen Rapid Support Forces (RSF) og regjeringsstyrkene Sudan Armed Forces (SAF) hindret nødhjelp å komme fram, og i noen tilfeller plyndret nødhjelpslagre.

For RSF og SAF er nemlig ikke det humanitære samfunnet en nøytral livredder. Ingen er så klar over nødhjelpens politiske potensial som Sudans generaler. De har ikke glemt Operation Lifeline Sudan (OLS), iverksatt i 1989 for å bringe matvarehjelp inn i de søndre delene av landet. OLS holdt befolkningen i sør i live. Og befolkningen ga i tur legitimitet til en geriljabevegelse, Sudan Peoples Liberation Army (SPLA), og en fredsavtale som delte landet i to.

General Abdel Fattah al-Burhan, som leder SAF ønsker ikke at den historien skal gjenta seg, verken i Darfur, Kordofan, Blånilen eller Nubafjellene, der regjeringshæren ikke har kontroll. Å sulte ut store områder kan derimot gi SAF, som sliter militært, noen taktiske fordeler.

Burhans rival, militsleder Mohammed «Hamedti» Dagalo, har på sin side blitt beskyldt for å gå etter deler av Darfurs befolkning, særlig medlemmer av gruppen Fur, Masalit og Zaghawa, i et potensielt folkemord det siste året.

Dette har Hamedti og hans våpendragere vært med på før. Av de rundt 300.000 man antar døde i Darfur under folkemordet i 2003–2005, døde et stort antall av sult, eller sykdom som følge av svekkelse av sult.

Nødhjelpen altså både er og oppfattes politisk, selv om humanitære organisasjoner tviholder på at de er nøytrale. Det må de jo selvsagt, skal de ha noe håp om å kunne operere inne i Sudan i det hele tatt.

Men denne avpolitiseringen av utsulting kan stå i veien både for en forståelse av hva krigen i Sudan nå er, og et politisk press for å få has på den.

Vi har svært usikre tall på hvor mange som dør av direkte krigshandlinger i Sudan, men vi vet at de fleste som kommer til å dø de neste månedene, vil dø av sult og sykdom. For til syvende og sist er ikke bare sult et politisk virkemiddel eller en militær taktikk, det er også den dødeligste av alle våpen i krig i dag.

Det har det vært, og er, også i noen av Sudans naboland som Sør-Sudan og Etiopia. Det gjør også nødhjelpen til en politisk handling, om de som skal distribuere den liker det eller ei.