Prioriteringer i bistanden

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Stein Erik Horjen

Seniorrådgiver i Norad

Det er nok enklere å nå ut i media som en uavhengig stemme enn som byråkrat, med alle bindinger og systemer man da må forholde seg til. La meg likevel forsøke å bidra med mitt perspektiv. Som byråkrat, men på egne vegne.

Jeg er ett hundre prosent enig med Eirik Mofoss i at verken nødhjelp eller langsiktig bistand bør gis uavhengig av hvilken effekt det har. Jeg tror ingen av mine kolleger i Norad mener noe annet. 

Vi er ikke bare opptatt av å bruke penger i henhold til regelverket, eller å bruke penger på «et eller annet godt» , vi er alle opptatt av at det vi gjør skal få størst mulig betydning. At det skal skape endring. At det skal få langvarig og gjerne varig betydning.

 Jeg tror egentlig målet for de fleste av oss er å bli overflødige.

Hvilke kriterier skal gjelde

Selvfølgelig må vi prioritere. Spørsmålet er hvilke kriterier vi skal bruke. Mofoss velger en kost-nyttemodell. Mest mulig effekt av de begrensede ressursene vi har til rådighet. Med sin effektive altruisme mener han likevel at en slik tenkning ikke skal gå på bekostning av engasjement for dem som lider. Fint. Vi skal gi til dem som trenger hjelp, men prioritere dem som vi faktisk kan hjelpe med de begrensede ressursene vi har.

Mofoss vet godt at det som styrer humanitære prioriteringer er svært sammensatt. 

Noen ganger gjør mediatrykket det umulig for politikerne å la være å respondere. Noen ganger handler det om at norsk historie eller tilstedeværelse i et land eller område gir oss et særskilt ansvar. Dessuten er det geopolitiske og sikkerhetspolitiske argumenter som gjør at noen land er viktigere for oss enn andre. 

Det betyr ikke at vi rangerer noen mennesker som viktigere enn andre, men de angår oss mer. 

Etikk handler om relasjoner

Les intervjuet: Vil endre norsk bistand – fra utsiden

Som et alternativ til å velge mellom sinnelagsetikk eller konsekvensetikk (eller egentlig å supplere disse to), kan jeg anbefale den danske teologen Knud Løgstrups ontologiske etikk. 

I sin etiske fordring snakker han om at vi plikter å ta vare på dem som vi holder i vår hånd. Til vår neste, kunne han ha sagt. Det handler om en holdning til omgivelsene, til mennesker, men også til naturen. De som vi møter, angår oss. Trenger de vår hjelp, gir vi den. 

Det som konstituerer oss som mennesker er ikke minst de fellesskapene vi bygger, derfor handler etikk om relasjoner.

Hjelper dette oss til å prioritere? Vel, fortsatt må vi gjøre noen harde valg. 

Jeg opplever ikke Mofoss sin kost-nyttetenkning som kynisme, men jeg tror det er andre elementer som hjelper oss mer enn enkel regnskapsføring. Jeg tror vi må se på hvor mye av vår innsats som bidrar til å gjøre oss selv overflødige. 

Det handler om verdighet. Vi tror det er best å hjelpe folk til å klare seg selv. Derfor støtter vi opp om lokalt ledet utvikling. Vi gjør det også fordi vi tror folk flest vet best hva de trenger og hvordan de skal kunne klare seg selv.

Da forvaltningen av de humanitære midlene ble overført til Norad i år, var mange engstelige for at vårt forvaltningstunge system ikke skulle klare å respondere hurtig og effektiv nok. En konsekvens av reformen er i hvert fall at de umiddelbare behovene flettes mye tettere sammen med langsiktige mål.

«Triple nexus»

Et av temaene i den nye norske humanitære strategien er helhetlig innsats, som er en oversettelse av «triple nexus», hvor humanitær innsats, langsiktig utviklingsbistand og fredsbygging kommer sammen. UD har laget en veileder for hvordan vi skal gjøre det, og nå jobbes det i Norad med videre operasjonalisering.

En OECD -gjennomgang av hvordan flere giverland har fulgt opp helhetlig innsats viser at selv om de fleste har satt det på dagsorden, har de ikke kommet like langt i hvordan det skal gjøres. 

Dette er jo ikke overraskende. Det er solide og sterke tradisjoner og kulturer som nå skal forsøke å jobbe annerledes, og slikt gjøres ikke på en to tre.

Jeg vil likevel trekke fram et element fra undersøkelsen som er relevant for vår diskusjon, og det er at givernes prioriteringer fortsatt er veldig mye mer basert på behov enn på hva som kan gi endring. De som trenger hjelp prioriteres mer enn de som trenges for å få til varig endring, såkalte «change agents».

Tar vi utgangspunktet i konteksten, i landene selv, på grasrota hvor lokale ledere kan bidra og styre, der skoen trykker, for å si det slik, vil vi kunne få andre perspektiver enn om vi bare tar utgangspunkt i våre egne prioriteringer. Hvordan kan vi bistå folk i sine egne endringsprosesser, hvordan kan vi bidra til å gjøre vår bistand overflødig?

Kan ikke nedprioritere brannslokking

Andre tiltak som vil kunne bidra til mer varige endringer er å satse på forebygging og ikke bare respons. Dette er enklere sagt enn gjort fordi det ofte er krisene som dirigerer responsen. 

Dette er noe av årsaken til at humanitære budsjetter har vokst veldig siste tiåret, mens langsiktig innsats prioriteres ned. Når det er begrensede midler, kan man ikke nedprioritere brannslokking. Samtidig må vi bli modigere i å se hvor vi kan satse langsiktig og med preventive tiltak. 

Langvarige kriser må vi forholde oss til med langsiktige strategier.

Den tredje komponenten i helhetlig innsats er fred. Tanken er at å jobbe for fred vil kunne bidra til utvikling og samtidig unngå nye behov for humanitær innsats. Fred kan være preventivt byggende, og det kan bety å løse konflikter. 

Å få fredsinnsatsen til å henge sammen med utvikling og humanitær innsats er en av de vanskeligste utfordringene, og hvor vi har kommet kortest. Dette viste også en Norad-evaluering som kom i fjor.

I en tid som blir mer kompleks og farlig, og hvor forskjellene øker og ressursene blir knappere, trenger vi helt klart Langsikt, men heller ikke de har funnet trylleformelen. Hver dag leter vi etter de beste løsningene.