Humanitære prinsipper på frontlinjen

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim

Utviklingsminister (Sp)

Forfatterne av «Norges nye humanitære strategi kan hemme lokalt ledet utvikling» hevder at de humanitære prinsippene står i veien for lokale organisasjoner, som kunne ha ytt effektiv og helhetlig respons.

De mener at internasjonale organisasjoner får støtte fremfor lokale organisasjoner fordi de lokale, som ofte er tilknyttet politiske, religiøse eller etniske grupper, ikke når kravene om nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet. Det er å snu argumentasjonen på hodet.

Det finnes absolutt lokale aktører som ikke er egnet til å drive humanitært arbeid. Men det er også mange lokale organisasjoner som er godt rustet til å levere i tråd med de humanitære prinsippene, gjerne i samarbeid med internasjonale organisasjoner.

Lokale organisasjoner består av engasjerte mennesker i sine lokalsamfunn som responderer når krisene treffer. De er forankret sosialt, politisk og religiøst i sine samfunn. Det gir dem unik kunnskap og tilgang.

Det avgjørende er at de som yter humanitær bistand, gir assistanse og beskyttelse på grunnlag av behov og uten diskriminering.

I land i krig er dette verken enkelt eller uten dilemmaer, men det er nettopp her de humanitære prinsippene er til hjelp, snarere enn til hinder for lokale organisasjoner.

Ingen hindring

Prinsippene om humanitet, upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet klargjør hva det vil si å være en humanitær aktør. De bidrar til beskyttelse av humanitære arbeidere og til å sikre at de mest sårbare, med størst behov for beskyttelse og assistanse, er prioritert.

Sterke og mer likeverdige partnerskap mellom lokale og internasjonale aktører bidrar til bedre humanitær respons. Både norske organisasjoner og Norge som giver må ta større ansvar for å sikre at lokale aktører får den rollen de kan, bør og må ha. Vi skal huske på at det er de lokale organisasjonene som skal bygge samfunnet opp igjen den dagen den akutte krisen er forbi.

Jeg mener de humanitære prinsippene ikke utgjør en hindring for å lykkes med dette.

En av de største utfordringene i å få til mer lokalisering, både når det gjelder humanitær respons og utvikling, finnes derimot i de administrative kravene. Omfattende søknader, dokumentasjon av resultater og effektivitet gjør det i praksis nesten umulig for lokale organisasjoner å få støtte.

«Lokale aktører er gode på å levere, men ikke på å rapportere», sies det. Hvor skal skjæringspunktet gå?

Som giver, ønsker vi å lindre mest mulig nød og redde flest mulig liv. Samtidig viser debatten om bistandsresultater her i Norge at det er et stort behov for å kommunisere resultatene av innsatsen.

Å sikre tilstrekkelig dokumentasjon uten at det går på bekostning av innsatsen, er et spørsmål vi som giver og organisasjonene må svare på sammen for å sikre lokalt ledet prinsipiell humanitær bistand.

Hva er effektivt?

Effektivitet i bistanden er en annen viktig debatt som har gått den siste tiden. La meg først slå fast at humanitært arbeid og utvikling har ulike målsettinger og derfor ikke kan vurderes med samme målestokk.

Deler av debatten har vært for kostnadsorientert og ikke i tilstrekkelig grad tatt utgangspunkt i behov. Det fremstår pussig at enkelte mener at vi her i Norge, med utgangspunkt i et regneark som viser hvor mange mennesker man når med enkelte tiltak, skal beslutte hva slags hjelp som skal gis.

Jeg er enig i intensjonen om at vi skal få mest mulig ut av hver krone, men dette er virkelig ikke måten å gjøre det på.

Humanitet, altså å hjelpe dem som trenger det mest uavhengig hvilken side av frontlinjen de er på, skal være et styrende prinsipp for den humanitære bistanden. Noen ganger koster det mer å nå de som er lengst unna, men det vil likevel være riktig bruk av penger dersom de trenger hjelpen mest.

Helhetlig innsats

Nettopp fordi behovene øker, må vi bli bedre på å forebygge og finne varige løsninger. Det er utviklingspolitikkens rolle. Arbeidet med helhetlig innsats handler om å tidligere komme over i et utviklingsspor som stabiliserer situasjonen for menneskene, og deretter finne langsiktige løsninger. Norge har aldri vært bedre rigget for dette enn nå.

19. august tok Norad over forvaltningen av humanitære midler. Fra før forvalter Norad det meste av utviklingsbistanden. En av målsettingene med denne endringen er å i større grad se innsatser i sammenheng.

Samtidig må vi passe på å bevare den humanitære innsatsens egenart, både med hensyn til aktører, målsettinger og effektivitetsmål.

Felles ansvar

Det er viktigere enn noen gang å fremme humanitære verdier og prinsipper. De er under stort press, undertrykkes og undergraves.

Å opprettholde respekten for prinsippene er et felles ansvar alle aktører har.

Norge skal utøve humanitært lederskap i måten vi gir penger på, men også på alle de andre arenaene hvor vi diskuterer humanitær politikk.

Internasjonal humanitærrett gjelder for alle stater og alle parter i konflikt, og prinsippene om humanitet, upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet må fortsatt være førende for all humanitær innsats.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.